- Mye har vært skrevet om fjernsynets konsekvenser for radio og kino. Men vi vet lite om hvordan avisene reagerte da TV ble innført i Norge i 1960, og i løpet av svært kort tid ble det dominerende massemediet i landet, sier mediehistoriker Henrik Grue Bastiansen.

16. februar 2006 forsvarer han sin doktorgradsavhandling med tittelen “Da avisene møtte TV. Partipressen, politikken og fjernsynet 1960-72” ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Mobiliserte kraftig

- Fjernsyn ble umiddelbart en hard konkurrent for alle som skulle leve av et publikum. Kinoene fikk en halvering av sitt publikum, og radio måtte legge om sitt programopplegg.

For avisene betydde TV en dramatisk utfordring mot deres monopol på nyhetsformidling og opinionsdannende partijournalistikk.

- De reagerte overraskende offensivt, og mobiliserte kraftig for å begrense TV-mediets innflytelse, sier Bastiansen.

- De fleste avisene hadde en klar partipolitisk profil, og det var en kontinuerlig opinionskrig mellom avisene, som søkte å påvirke sine lesere i partipolitisk retning.

Kamp om sjelene

Hovedlinjene gikk mellom arbeiderpartipressen med Arbeiderbladet i spissen, og høyreavisene med Aftenposten som den største avisen på den andre siden.

Dagbladet sto sterkt som Venstres avis, mens
Nationen spilte en betydelig rolle som Senterpartiets organ. VG var partipolitisk uavhengig, men sympatiserte åpent med de borgerlige.

- NRK og fjernsynet brøt med denne tradisjonen og lot alle partier komme til orde. TV ble en offentlig arena der publikum kunne se og høre politikernes debatter “ufiltrert”, forklarer mediehistorikeren.

- Det likte ikke avisene, de ville kontrollere hvordan politikken skulle oppfattes og skrev side opp og side ned om det som ble sagt på TV - i lys av sitt politiske ståsted. Det ble en kamp om publikums sjeler.

Ville stoppe TV-nyheter

- Men det var ikke bare på det politiske området avisene følte seg truet, nyhetsformidling var en annen stridsarena som avisene forsøkte å kontrollere, forteller Bastiansen videre. Fjernsynet var raskere og brakte nyheter samme kveld, mens avisene først kom ut dagen etter.

- Tidligere hadde pressen vært mot sperrefrist, men ble nå plutselig en ivrig tilhenger av slike begrensninger.

- Samtidig ville avisene begrense fjernsynets mulighet til å publisere nyhetsmeldinger fra NTB. Noe forbud ble det aldri, men NTB-avgiften for TV gikk opp fra 12 000 kroner i 1960, til én million i 1966.

Reklameforbud

Mediehistorikeren mener avisene spilte en viktig rolle da forbudet mot reklame på TV ble vedtatt.

- Alt i sin egen interesse, forklarer han.

- Avisene var redde for å miste annonseinntekter og argumenterte sterkt mot TV-reklame, og vant frem.

Til tross for avisenes kamp mot det nye mediet har TVs inntogsmarsj i de norske hjem medført en dramatisk forandring i medienes form og innhold, og det skjedde veldig fort.

- I 1960 var det 6 492 TV-lisenser her i landet. I 1974 passerte tallet én million. Med fire seere per TV, betyr det at hele Norge fikk tilgang på det nye mediet i løpet av knappe 14 år. Radio brukte 40 år på å nå samme utspredning, sier Bastiansen.

Partipressens død

Mediehistorikeren har kun studert den såkalte innføringsfasen for fjernsyn i Norge som går fra 1960, via tre stortingsvalg og frem til EF-debatten i 1972.

Han mener imidlertid at TV var en av flere årsaker til partipressens død i årene etter EF-debatten i 1972.

- Fjernsynets partipolitiske uavhengighet og fremvoksende kritiske journalistikk, måtte få konsekvenser for pressen. Særlig EF-saken ble et viktig korrektiv til tilstandene i norsk presse.

- Her var VG tidlig ute. Avisen var i utgangspunktet uavhengig, nå ble den popularisert og vokste frem til å bli Norges største avis.

- Partipressen hadde utspilt sin rolle, og det nye norske medielandskapet fant sin form etter EF-debatten i 1972, sier Henrik Grue Bastiansen.

Les mer…

Om avhandlingen