Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Reinsdyr har holdt til på Svalbard i minst 3600 år. De var nær ved å bli utryddet for hundre år siden.
Reinsdyr har holdt til på Svalbard i minst 3600 år. De var nær ved å bli utryddet for hundre år siden.

Svalbardrein var nesten utryddet – nå er de over 20 000 dyr

Reinen på Svalbard var nesten utryddet ved begynnelsen av 1900-tallet. Den ble ikke fredet før det nesten var for seint. Men nå er den tilbake for fullt.

Publisert

Svalbardreinen er mindre enn slektningene på fastlandet og sparer energi ved nesten aldri å løpe. De ble nesten utryddet fra Svalbard innen de ble fredet for all jakt i 1925. Nå gir reinen oss viktig innsikt i hvordan streng forvaltning kan få arter til å «gjøre comeback».

Mathilde Le Moullec har sammen med andre forskere gått over 2000 kilometer gjennom fem feltsesonger på Svalbard, for å telle reinsdyr. Nå kan hun slå fast med temmelig stor sikkerhet at øygruppen har rundt 22 000 av dem.

Dette svaret kom ikke akkurat av seg selv. Noen steder måtte Le Moullec og de andre gå 30-40 kilometer hver dag, flere dager i strekk, hele tiden på utkikk etter reinsdyr og isbjørn.

I den andre feltsesongen seilte hun sammen med tre kollegaer i en liten båt for å komme til noen av de minst tilgjengelige stedene i øst og sørvest.

Reddet av god forvaltning

Le Moullec tok nylig doktorgraden ved NTNUs Institutt for biologi. Den handler blant annet om den lange og overraskende historien til svalbardreinen, en egen underart av reinsdyr.

Det er en historie som viser hvordan en art kan komme tilbake fra randen av utryddelse, om den bare forvaltes riktig. For vi ser fremdeles effekten av jakt for mer enn 100 år siden.

Det er også en historie om hvordan klimaendringer kan påvirke dyrene i nær fremtid. Resultatene ble nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Wildlife Management.

Forskeren Martin Kristiansen og reinsdyr på Prins Karls Forland.
Forskeren Martin Kristiansen og reinsdyr på Prins Karls Forland.

Samlet gamle knokler og gevirer

Svalbard består av ni store og mange mindre øyer rundt 78 grader nord, omtrent halvveis mellom det norske fastlandet og Nordpolen. Her har reinsdyr holdt til i flere tusen år.

I løpet av feltsesongene fant forskerne flere hundre gamle knokler og gevir fra dyrene. De var mosegrodd og værbitte, og lå i bakken blant de bittesmå, arktiske plantene. Funnstedene ble dokumentert, og beinene ble tatt med til radiokarbondatering, for å finne ut når reinen hadde levd hvor.

Det har vært kjent lenge at reinsdyr har holdt til på Svalbard i flere tusen år. Men knoklene og gevirene forteller forskerne hvor lenge arten faktisk har holdt til i de forskjellige områdene. Det eldste funnet er 3600 år gammelt. Det vil si omtrent fra bronsealderen.

Disse dataene er viktige fordi de forteller forskerne hvilke deler av øya som opp gjennom tidene har vært i stand til å livnære populasjoner av reinsdyr.

Le Moullec sammenligner informasjonen med hvor reinsdyrene befinner seg i dag. Slik kan hun se i hvilken grad de vender tilbake til områder der de også holdt til før de ble delvis utryddet på grunn av jakt.

Marinbiolog Morgan Bender studerer en flokk. Reinsdyrene på Svalbard brukte 100 år på å komme tilbake etter den intensive jakten.
Marinbiolog Morgan Bender studerer en flokk. Reinsdyrene på Svalbard brukte 100 år på å komme tilbake etter den intensive jakten.

Mat for hvalfangere, oppdagere, gruvearbeidere og fangstfolk

Reinens problemer begynte antakelig for alvor da den nederlandske oppdageren Willem Barents rapporterte om øyene i 1596.

Etter at han oppdaget dem, begynte hvalfangere, fiskere og andre oppdagere også å besøke øyene. De jaktet på reinsdyr.

Jaktpresset eksploderte da overvintrende fangstfolk kom til øyene utover 1800-tallet. Overvintrende ekspedisjoner stolte også på at reinsdyrkjøtt skulle bidra til kostholdet.

Ulikt sine artsfrender lenger sør, er reinsdyrene på Svalbard temmelig dorske og ekstremt stillestående. Det gjør dem til lette mål.

Allerede rundt år 1900 hadde dyrene forsvunnet fra store deler av utbredelsesområdet, men noen populasjoner overlevde i vanskelig tilgjengelige strøk. Disse få dyrene var viktige. For deres etterkommere kunne rekolonisere Svalbard etter at norske myndigheter fredet reinsdyrene på Svalbard i 1925.

Nå, etter snart 100 år, kan Le Moullecs forskning fortelle oss om denne fredningen virket.

Tang under snøen i fjæra er også mat for reinsdyrene.
Tang under snøen i fjæra er også mat for reinsdyrene.

Populasjonen kommer seg fremdeles

Med den nøyaktige tellingen, og med kunnskapene om hvor dyrene holdt til tidligere, kan Le Moullec nå si sikkert at reinsdyrene har kommet seg såpass at de har vendt tilbake til nesten alle de isfrie områdene av øygruppen.

Men fordi dyrene er så dorske, og fordi isbreer, bratte fjell og åpne fjorder er naturlige hindre mellom områder, tok rekoloniseringen hundre år.

Basert på fragmentene av gevir og knoker, kan Le Moullec slå fast at reinsdyrene har rekolonisert de gamle beiteområdene fra før mennesket kom til øygruppa.

– Tettheten er nå 13 ganger høyere enn de laveste anslagene fra 1950-tallet.

Er plass til flere rein

Forskerne hadde også informasjon fra digitale kart om kvaliteten på vegetasjonen i områder som potensielt kan være beite for dyrene. Det ga dem muligheten til å beregne hvor mange dyr som i teorien kan holde til i de forskjellige områdene. Om produksjonen av vegetasjon er høy i et område, kan flere dyr holde til der enn i et område med lite produksjon.

– Kombinasjonen av all denne informasjonen forteller oss at selv om antallet dyr har økt voldsomt siden jaktforbudet, ser vi fremdeles effektene av jakten for 100 år siden, sier Le Moullec.

– I områder de forsvant fra på grunn av jakt, finnes det fremdeles et beitepotensial for at de kan bli flere.

Et blikk mot framtida

Le Moullecs medforfattere på artikkelen er blant andre Åshild Pedersen fra Norsk Polarinstitutt og Jørgen Rosvold og Audun Stien fra Norsk institutt for naturforskning (NINA). Veileder er Brage Bremset Hansen fra NTNUs Senter for biodiversitetsdynamikk (CBD).

Å registrere rein er en krevende oppgave. Forskerne måtte gå 3-4 mil om dagen i perioder. Rifler må med, i tilfelle isbjørnangrep, som ikke kan stoppes på annet vis. Marinbiolog Morgan Bender (t.v.) og Mathilde Le Moullec.
Å registrere rein er en krevende oppgave. Forskerne måtte gå 3-4 mil om dagen i perioder. Rifler må med, i tilfelle isbjørnangrep, som ikke kan stoppes på annet vis. Marinbiolog Morgan Bender (t.v.) og Mathilde Le Moullec.

Forskerne ser ikke bare bakover i tid. De er også interessert i å se hvordan denne kunnskapen om reinen i framtida kan bidra til å forstå hvordan global oppvarming kan påvirke dyrene.

Oppvarmingen som Svalbard gjennomgår nå, er den raskeste som er registrert på planeten vår.

Annen forskning som er utført av Brage Bremset Hansen viser at reinsdyrene på Svalbard i sterk grad påvirkes av klimaendringene.

I noen tilfeller må dyrene spise tang om vinteren. Fordi det regner mer enn før om vinteren, legger tykke islag seg over vegetasjonen og gjør det vanskelig for reinen å finne mat. Forskerne ser nå at reinsdyrpopulasjonene i innlandet trives bedre enn de langs kysten, fordi kystområdene er varmere og har mer regn om vinteren. Men i sum har antall reinsdyr økt jevnt og trutt de siste årene.

Svalbardrein tross alt heldig

Globalt er derimot reinsdyrene på Svalbard faktisk i en misunnelsesverdig posisjon. Flere av de store populasjonene andre steder er nemlig i tilbakegang.

For eksempel er flokken i Rivière-George i Quebec i Canada, tidligere en av de største i verden, redusert med 99 prosent, sier Steeve D. Côté fra Laval University i Quebec i Canada.

– Så store reduksjoner i bestander har aldri vært registrert så lenge vi har kunnet overvåke populasjonene, forklarer Côté. Selv om antallet reinsdyr naturlig går opp og ned, kan klimaendringer ha bidratt til denne store reduksjonen i senere tid. For eksempel har migrerende caribou i Canada forflyttet seg 30 prosent mer de siste årene fordi store vann i Nunavik fryser og smelter til på andre tider av året enn før.

Mathilde Le Moullec forsker på svalbardrein. Her i møte med et som er nysgjerrig.
Mathilde Le Moullec forsker på svalbardrein. Her i møte med et som er nysgjerrig.

Alt henger sammen med alt

Økosystemet på land på Svalbard har bare tre overvintrende arter av store dyr som holder til over hele øygruppen. Disse er svalbardrype, svalbardrein og fjellrev. Det som skjer med én art, som reinsdyr, påvirker de andre artene.

– Endringer i reinsdyrpopulasjonene har derfor en viktig effekt både oppover og nedover i økosystemet, skriver Le Moullec og kollegaene i artikkelen i Journal of Wildlife Management.

For eksempel blir det naturlig nok flere reinsdyrkadavre når det over tid blir flere dyr. Det gir mer mat til fjellrevene, som gjør at flere rever overlever. Flere rever gjør at de kan spise flere av eggene og ungene til fugler som hekker på Svalbard.

De ekstreme klimaendringene på Svalbard vil fortsette å påvirke alle disse dyrene, direkte eller indirekte, gjennom mer regnfulle vintre, tidligere vår, seinere høst og mindre is på havet, noe som begrenser muligheten til å bevege seg over fjorder og fra øy til øy.

Det tok 100 år for svalbardreinen å vende tilbake etter den intensive jakten. Klimaendringene kan påvirke bestanden kjappere enn jakten gjorde.

Forskerne mener at vi derfor må forvalte fremtidige populasjoner med stor forsiktighet.

Prosjektet er finansiert av Svalbards miljøvernfond.

Referanse:

Mathilde Le Moullec mfl.: A century of conservation: The ongoing recovery of Svalbard reindeer. The Journal of Wildlife Management, 2019.