Det har vært antatt at kunnskap fra miljøforskning har funnet veien til praktisk bruk hos rådgivende ingeniørbedrifter mer eller mindre av seg selv.

Det er ikke tilfelle. 

– Vi har gjennomført en undersøkelse med telefonintervjuer med representanter for 40 norske konsulentselskaper og dybdeintervjuer med ni forskere.

– Undersøkelsen viser at kontakten mellom forskningsmiljøene og rådgivningsbedriftene er så å si ikke-eksisterende, sier stipendiat Thea Sofie Melhuus Hojem ved NTNU.

Kunnskap fra nyansatte

Blant de 40 rådgivningsbedriftene som deltok i undersøkelsen, var det så godt som ingen som kunne peke på direkte kontakt mellom egen bedrift og kunnskapsmiljøene.

Selskapene hentet ny kunnskap fra erfaring, egen utdanning, ansettelse av nyutdannede og noe kursvirksomhet.

De ni forskerne, deriblant sju professorer, som deltok i undersøkelsen, kunne heller ikke vise til vesentlig kontakt med rådgivningsbedriftene.

– Det var enighet blant forskerne om at utdanning var deres viktigste bidrag til økt kompetanse hos rådgivningsbedriftene. En professor slo fast at studentene var deres viktigste produkt, sier Hojem.

Som en god nummer to kom forskernes arbeid med å utvikle nye standarder og ny teknologi innenfor miljøfeltet.

Prosjekttyranniet

Ingeniørbedriftene fikk også spørsmål om hvordan de implementerte miljøhensyn i sitt daglige arbeid. De fleste svarte at dette ble ivaretatt ved å følge gjeldende standarder og forskrifter.

– Det var noen unntak. Noen få bedrifter jobbet blant annet for å få forbedret forskriftene for å ivareta miljøkrav. Noen prøvde også å påvirke kundene til å gå lenger enn kravene i forskriftene.

– Men flertallet av de spurte framsto som passive og reaktive, sier prosjektleder Vivan Anette Lagesen, professor ved NTNU.

Den danske professoren i teknologibasert forretningsutvikling, Christian Koch, bruker begrepet «prosjekttyranniet» om rådgivernes muligheter til å styre en prosess i mer miljøvennlig retning.

Begrepet handler om dynamikken innenfor et prosjekt, der en fastlagt organisasjon og kostnadsplaner blir de viktigste redskapene i prosjektstyringen. Miljøvennlige løsninger blir som regel nedprioritert.

– Veldig mange rådgivere refererer til disse mekanismene. Igjen finner vi noen unntak – noen rådgivere prøver å være proaktive, og noen kunder etterspør også miljøvennlige løsninger – men de fleste fokuserer ikke på å påvirke prosessene.

– De er prisgitt kundenes krav og forventninger, og føler dessuten at de ofte kommer for seint inn i prosessene til å ha reell påvirkningskraft, forklarer Lagesen.

Forskrifter som forretningsidé

Mange konsulentselskaper har spesialisert seg på å selge «minimumspakker» for å oppfylle krav i forskriftene. Lagesen tror praksisen henger sammen med prosjekttyranniet.

– Kostnadsfokuset i prosjektene er sterkere enn miljøhensynet. Med det som utgangspunkt blir vanlig praksis at man tar sikte på å oppfylle kravene i regelverket og forsøker å unngå merkostnader, forklarer Lagesen.

Lagesen mener et annet interessant funn i prosjektet er hvordan enkelte konsulentselskaper ser på nye eller endrede forskrifter som en forretningsidé.

– Disse selskapene jobber for å forutse endringer i forskriftene, og bruker slike endringer som en del av sin strategi for å få nye oppdrag eller kunder, sier Lagesen. 

Lenke:

Forskningsrådets program Norsk miljøforskning mot 2015 (MILJO2015)