– Jeg kjenner bare til ett annet tilsvarende opptak, gjort i Alaska, forteller Christopher Nuth ved Institutt for geofag på Universitetet i Oslo.

De siste sju årene har han og kollegene studert Kronebreen, nordvest for Longyearbyen på Svalbard. Målet er å finne ut hvordan breen reagerer på klimaendringene.

Sjelden sjanse

Den 30. april satt kolleger av Nuth om bord i et helikopter over Kronebreen. Et videokamera med høy oppløsning sveipet over brekanten ned mot sjøen.

Da skjer det. En 40 meter høy isblokk – som et ti etasjers hus – løsner og tipper ut i vannet i en sky av snø og skum. Isbreen har kalvet.

– Sannsynligheten for at vi skulle få et slikt opptak denne dagen i helikopteret, er rundt 17 promille, forteller Nuth i en epost til forskning.no.

Samtidig skjelver kurvene svakt på jordskjelvmålerne i Ny-Ålesund, 15 kilometer unna.

Forskerne kunne få en sjelden og verdifull sammenligning mellom videoopptaket av kalvingen og rystelsene den forårsaket i jordskorpa.

Overraskende svar

At isbreforskerne studerer seismogram fra jordskjelvmålinger, er ganske nytt. Tidligere var kalving og andre større bevegelser i isbreene bare sjenerende støy på seismogrammene til jordskjelvforskerne.

Men så fikk Nuth og kollegene hans en idé. De ville sette opp jordskjelvmålere på selve Kronebreen. Målet var å høre alle de små og store bevegelsene i isen.

De kontaktet noen seismologer, som tvilte på at breforskerne ville få høre noe særlig interessant.

Etter et par dagers målinger sendte Nuth opptakene til seismologene, og fikk et overraskende svar:

– Pokker heller, Chris! Det er jordskjelv i isbreen din!

Tid og arbeid spart

Dette var starten på prosjekt Seismoglac, et to år gammelt samarbeid mellom Universitetet i Oslo, jordskjelvsenteret Norsar og Universitetet i Kiel i Tyskland.

Målet er å kunne bruke de faste seismiske måleinstrumentene i Ny-Ålesund og Longyearbyen til å overvåke breer sammenhengende, hele tida.

– Å observere isbreer som kalver kontinuerlig med videokamera krever en voldsom innsats, i form av tid, ressurser og teknologi.

– Dessuten er det vanskelig å fotografere i mørketiden på Svalbard, skriver Nuth.

Hvis slike direkte observasjoner kunne erstattes med seismiske målinger, kan forskerne oppdage mange flere kalvinger og andre prosesser som strekker seg over kortere tidsrom.

Dette vil gi innsikt i forholdet mellom istap ved kalving og hvordan massen til isbreen forandrer seg og samspiller med havtemperaturen, ifølge Nuth.

Bygger bedre modeller

Men forskerne må vite hvordan de skal tolke de seismiske rystelsene. Her kommer det sjeldne videoopptaket inn i bildet.

Slike opptak og tilhørende seismiske målinger viser sammenhengen mellom de seismiske kurvene og bevegelser i ismassene.

Når forskerne kjenner denne sammenhengen og får mye seismiske data fra isbreer, kan de lage bedre teoretiske modeller for hvordan breene oppfører seg.

– Ved å beregne hvor signalene kommer fra, kan vi få en bedre idé om dette er en kalving, eller andre bevegelser i eller under breen, skriver Nuth.

Sikrere prognoser for havnivå

Kalving er spesielt viktig for klimaforskerne som studerer isbreene. Litt under halvparten av dem kalver ut i havet.

I dag blir kalving knapt tatt med i teoretiske modeller som skal beregne fremtidige endringer i volumet og massefordelingen til breene, ifølge Nuth.

– For å kunne forutsi hvor mye og hvordan havnivået varierer på grunn av kalving, trenger vi en bedre forståelse av selve kalvingen for å innarbeide den på en realistisk måte i modellene, skriver han.

– En av de store begrensningene i dagens prognoser om isbreenes bidrag til framtidig havnivå fra IPCC, skyldes manglende viten om hvordan kalvingen til isbreene vil reagere på ytre faktorer som klima, meteorologi og oseanografi, opplyser Nuth.

Lenke:

Informasjon om Seismoglac, fra Institutt for geofag, Universitetet i Oslo