Paulabreen, som ligger i Rinderbukta i indre Van Mijenfjorden, vokste og flyttet seg nesten én kilometer framover i terrenget i tidsrommet 21. april til 15. august i år.

Den kraftige forflytningen skyldes et framstøt fra sidebreen Skobreen, og er dokumentert gjennom et prosjekt ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), i samarbeid med Store Norske Spitsbergen Grubekompani (SNSG).

Et fastmontert kamera tok daglige bilder av den voksende ismassen som kraftfullt rykker framover i terrenget.

Og bildene av Paulabreens utvikling de siste månedene er unike, for aldri tidligere har forskere hatt mulighet til å studere framrykkingen til en isbre med et så omfattende bildemateriale.

Sammensatt årsak

Hva er så forklaringen på at breen på spektakulært og dramatisk vis nærmest fosser framover i Svalbard-landskapet?

Ekspert på isbreer, professor Ole Humlum ved Institutt for Geofag på Universitetet i Oslo, advarer mot å trekke den konklusjon mange kanskje umiddelbart ville lande på; at breens bevegelser har noe å gjøre med klimaendringer og problemene knyttet til global oppvarming.

- Når det gjelder framstøtene til denne typen isbreer på Svalbard, har vi å gjøre med et komplisert hendelsesforløp som vi ikke har fortstått til ett hundre prosent. Men mest sannsynlig har framrykkingen av breen å gjøre med forekomsten av permafrost i området, og innflytelsen av denne på isbreens dynamikk. Så slik jeg ser det, har ikke framrykkingen noe med global oppvarming og menneskeskapte klimaendringer å gjøre, sier isbre-ekspert Ole Humlum til forskning.no

Uvanlig kraftig

At Paulabreen rykker framover i terrenget er ikke noe grensesprengende unikt fenomen på Svalbard. De såkalte “surge-breene”, foretar slike forflytninger med ujevne mellomrom, men i tilfellet Paulabreen og Skobreen er framrykkingen uvanlig kraftig - og detaljert fulgt fra begynnelsen.

- Dette er et uvanlig kraftig breframstøt innenfor et kort tidsrom. I et så kaldt område som der Paulabreen ligger, sørger permafrosten for at den fremste delen av breen er fastfrosset til underlaget, noe som bremser bevegelsen. Bare litt av snøen som legger seg på breens øvre del, blir flyttet til breens front, der snøen ellers ville ha smeltet bort, sier Humlum, og fortsetter:

- Over tid blir breen tykkere i den øvre delen, inntil det økende trykket fører til trykksmelting ved breens underside. Når dette skjer, minsker friksjonen mot bakken, og isbreen begynner å skli inntil flere meter om dagen, sier Humlum.

Og på kort tid rykker breen langt framover, i dette tilfellet nesten en hel kliometer.

- Den etterfølgende tilbakesmeltingen og oppbygningen tar derimot lang tid, fra 50 til 100 år, opplyser Humlum.

Lære av bildestudier

Prosessen der breen gjør framrykkinger, for så å smelte tilbake igjen, skjer ifølge Ole Humlum vanligvis over et tidsrom på to til fem år.

- Når den etter hvert kommer ganske langt ut i fjorden, vil den smelte forholdsvis raskt, blant annet ved kalving. Vi kommer til å følge breens framstøt videre i tiden som kommer, og det hersker ikke tvil om at forskere innen ulike felter på geo-området vil lære mye av å studere bildene. For første gang sitter vi med detaljert visuell dokumentasjon på hva som skjer når en isbre rykker framover i terrenget på denne måten, framholder Humlum.

Forskerne kan sende en takk til en lokal turoperatør, som i april passerte området, sammen med turister på hundesledetur. De meldte fra til UNIS om det de hadde sett.

- De tok kontakt, og det førte til at vi raskt kunne sette opp et kamera og starte fotograferingen på et tidlig stadium. Det er utvilsomt en unik samling bilder vi sitter med nå. Dette viser betydningen av å ha et universitet som UNIS plassert direkte i Høyarktis når tingene skjer, sier Ole Humlum.