Det er ikke noen vanlig traktor avdelingsingeniør Bjørn Harald Rismoen står på hodet i for å montere elektriske ledninger, mens forskningstekniker Alv Monsen inspiserer den skinnende, burgunderrøde lakken. Maskinen har nemlig vendbart førerhus, individuell styring og drift på hvert hjul, samt tre ganger større hydraulisk effekt til drift av redskaper og 35 prosent lavere marktrykk enn tradisjonelle traktorer med samme ytelse. Traktoren er bygd i aluminium for å gjøre den så lett at den ikke presser sammen og ødelegger strukturen i åkerjorden.
Utviklingen har skjedd i samarbeid mellom Hydro Aluminium AS og Institutt for tekniske fag ved Norges landbrukshøgskole (NLH), og nå jobber Forskningsparken i Ås for å skaffe flere investorer i tillegg til Hydro.
Traktoren er kanskje det mest iøynefallende resultatet av forsknings- og utviklingsprogrammet Miljøteknologi 1992-1995 og fortsettelsesprogrammet Miljørettet teknologi- og næringsutvikling (MTN). Men forskningsleder Odd Jarle Skjelhaugen har mye mer å vise fram. I et større perspektiv handler forskningsprogrammene om å utvikle teknologi og produksjonssystemer som skal gi lavere kostnader, høyere matvarekvalitet og mindre miljøbelastninger i landbruket.
Matrester blir gjødsel
For øyeblikket er Skjelhaugen svært opptatt av at Miljøverndepartementet har pålagt alle landets kommuner å innføre kildesortering.
- Departementet har sagt at kommunene skal “unngå deponering av organisk materiale”, og det betyr i praksis at det ikke er lov å hive matrester på fyllinga lenger. Dermed oppstår det et behov for nye tekniske løsninger, forteller Skjelhaugen.
Skjelhaugen bor selv i Askim, som kan roses for å ha vært tidlig ute med å innføre kildesortering. Men opplegget er ikke knirkefritt: askimingene legger matrestene i en egen dunk ved porten, og der ligger det til det blir hentet.
- Men om sommeren blir det problemer med lukt og fluer og slikt. Dessuten blir det store transportkostnader når en stor lastebil skal hente gjennomsnittlig to kilo avfall fra hver husstand forholdsvis ofte, forteller Skjelhaugen.
- Det finnes derfor stort rom for forbedringer. Vi er i ferd med å utvikle en alternativ metode som gir færre ulemper og bedre økonomi. Matavfallet kan isteden legges i en nedgravd og lufttett dunk som tømmes annethvert år, sier Skjelhaugen, og venter på det opplagte spørsmålet.
Konserverer seg selv
Men en dunk med to år gamle matrester må da bli mildest talt ganske uappetittlig?
- Ja, det skulle man kanskje tro! Men vi har kjørt et forprosjekt som viser at matavfallet konserverer seg selv og kan hentes med en vanlig tankbil. Det oppstår ingen problemer verken med lukt, fluer, rotter eller andre dyr, og produktet kan behandles med våtkompostering og brukes som gjødsel i landbruket. Metoden reduserer transportkostnadene og tapene av næringsstoffer, og gir bonden et bedre produkt, forteller Skjelhaugen.
Hvor langt er dere kommet i dette prosjektet?
- Det meste av teknologien er allerede utviklet. Akkurat nå er vi midt inne i utviklingen av den dunken som skal brukes av husstandene: hvordan den skal utformes, hvor langt ned den må graves, osv. Egentlig innebærer dette prosjektet ikke bare et teknologisk utviklingsarbeid, men også mye nytenking i forhold til landbrukerens rolle. Vi ønsker ikke at bonden skal være en passiv mottaker av avløpsslam eller annet materiale som andre har definert for ham. Isteden har vi sett på bondens behov og vurdert om han rett og slett kan ha nytte av å ta imot resirkulerbare materialer. Nå har det hele løsnet, og vi har kommet fram til løsninger som kan konkurrere økonomisk. Jordbrukeren kan rett og slett tjene penger på å motta avfallsstoffer og prosessere dem, samtidig som han løser et samfunnsmessig avfallsproblem.
Kan du garantere at eventuelle farlige bakterier i matavfallet ikke blir spredd på åkeren og kommer tilbake i matvarene?
- Ja, fordi systemet inneholder sikringer i flere ledd. Den innledende lagringen som våtvare fjerner nesten alle de sykdomsfremkallende bakteriene, fordi surhetsgraden i slikt matavfall synker til en pH under 5. For det andre er også våtkomposteringen en prosess som virker drepende på disse bakteriene. Og når materialet kommer ned i jord, blir de få som måtte være igjen av dem, rett og slett spist av jordbakteriene.
Skjelhaugen legger til at også vanlig avløpsslam kan kjøres gjennom den samme kjeden av lagring, våtkompostering og gjødsling.
Ikke alle bønder
Ett gjennomsnittlig gårdsbruk trenger mellom 300 og 500 husstander for å få nok matavfall til å gjøre prosessen lønnsom.
- Det kan bli snakk om at et par bønder i hver kommune blir miljøoperatører for kommunen. Vi har allerede vunnet gode erfaringer med teknikken i fire kommuner, hvor man riktignok bruker avløpsslam sammen med matavfallet. I disse kommunene har hver bonde fått en ekstrainntekt som tilsvarer fra et halvt til ett årsverk.
Skjelhaugen presiserer at avløpsslam og matavfall ikke inneholder alle de næringsstoffene som trengs i jordbruket, og at det derfor vil være bruk for tilleggsgjødsling.
Alle prosjektene i de to FoU-programmene har vært brukerstyrte, og det hersker bred enighet om at arbeidet hittil har vært svært vellykket.
- Nøkkelordene er tillit og nytteverdi. Deltakerbedriftene hadde ikke drevet med forskning tidligere, og etter starten i 1992 brukte vi mye tid på å overbevise dem om at forskning ville gi økonomiske resultater, forteller Skjelhaugen.
Og resultatene har ikke latt vente på seg. En mengdemåler for mineralgjødsel er utviklet fram til prototyp, et pilotanlegg for tørking og granulering av avløpsslam har gitt granuler av god kvalitet, en nyutviklet såmaskin som reduserer antall operasjoner har gitt svært gode avlingsresultater, for å nevne noe.
MTN-programmet blir støttet med ca. tre millioner kroner i året fra Området for bioteknologi og foredling og Området for industri og energi i Norges forskningsråd, og næringslivet deltar aktivt som prosjektansvarlige i seks av de ti prosjektene som er i gang for øyeblikket. Ved NLH har også instituttene for jord- og vannfag, økonomi- og samfunnsfag og bioteknologifag vært aktive deltakere.
