Den enorme Gibe III-demningen i Wolayita i Etiopia reduserer vannføringen i elven Omo, som står for 90 prosent av vanntilførselen til Turkanasjøen. Ytterligere to demninger vil komme til. (Foto: Mimi Abebayehu, CC BY-SA 4.0)
Den enorme Gibe III-demningen i Wolayita i Etiopia reduserer vannføringen i elven Omo, som står for 90 prosent av vanntilførselen til Turkanasjøen. Ytterligere to demninger vil komme til. (Foto: Mimi Abebayehu, CC BY-SA 4.0)

Verdens vanndag 2019:
Oppdemmede elver kan hindre vann til alle

I tørkerammede land blir elver demmet opp for å lagre vann til landbruk, byer og industri. Det skaper problemer for mennesker og økosystemer lenger nedstrøms som trenger jevn vanntilførsel fra elvene for å overleve.

Published

FNs sjette bærekraftsmål er å oppnå bærekraftig vannforvaltning, tilgang til vann og gode sanitærforhold for hele verdens befolkning innen 2030.

Med årets tema for Verdens vanndag 22. mars, «Water for all - leave no one behind», ønsker FN å sikre at marginaliserte personer, grupper, regioner eller land ikke faller utenfor.

Johannes Deelstra fra NIBIO er seniorforsker og agrohydrolog med lang fartstid innen ulike vannprosjekter i inn- og utland. Han forteller at vannmangel er en økende utfordring i land som har knappe vannressurser fra før og som i tillegg utsettes for klimaendringer med lengre tørkeperioder og variasjon i nedbørsmengde og nedbørstidspunkt.

– I land der vann er en knapp ressurs, blir elver demmet opp for å lagre vann til nærliggende byer, industri og landbruk utenom regnsesongen. Slipper vannet gjennom demningen tilbake til elven, er det vel og bra. Problemet oppstår først hvis det totale vannforbruket er såpass stort at vanntilførselen til elven stanser opp, sier han.

Dette fenomenet kalles «closed river basin» og kan by på store utfordringer.

– Hovedproblemet er at det brukes mer vann enn det som er bærekraftig. På grunn av manglende vanntilførsel, blir vannet i det aktuelle området rett og slett brukt opp, noe som betyr at elven ikke lenger når havet, enten hele eller deler av året, sier Deelstra.

– Hvis vannet ikke når havet, kan havvann trenge seg innover land, noe som blant annet kan føre til en forsalting av grunnvannet, legger han til.

Forskeren Johannes Deelstra har jobbet med vann i mange land, deriblant Kenya, Egypt og India. Her inspiserer han en vanningskanal tilknyttet Krishna-bassenget i India. (Foto: Ragnar Våga Pedersen)
Forskeren Johannes Deelstra har jobbet med vann i mange land, deriblant Kenya, Egypt og India. Her inspiserer han en vanningskanal tilknyttet Krishna-bassenget i India. (Foto: Ragnar Våga Pedersen)

Viktig med innsikt i hvem som bruker vannet

Når et område er i ferd med å gå tom for vann, må vann skaffes til veie på andre måter. Dette kan gjøres ved å avlede vann fra andre steder, eller ved å tappe grunnvann.

En annen måte å løse problemet på, er å endre vanningspraksis for landbruksvekstene i de aktuelle områdene. Paradoksalt nok, kan slike tiltak gjøre situasjonen vanskeligere for menneskene som lever nedstrøms.

I denne sammenheng kan risdyrking i «paddy» nevnes som et eksempel. Denne tradisjonelle dyrkingsmetoden innebærer at risen blir dyrket med vann på overflaten gjennom store deler av vekstsesongen, noe som kan føre til store vanntap ned mot grunnvannet. Å redusere vannforbruket ved å dyrke ris på en annen måte, for eksempel ved periodisk vanning, vil bety at mindre vann går tapt.

– Poenget her er at det tapte vannet fra tradisjonell dyrking siver ned mot grunnvannet, eller renner tilbake til elven slik at andre brukere nedstrøms kan nyttiggjøre seg det, sier Deelstra.

- Alternative metoder for dyrking av ris som gir mindre vanntap, kan også bety mindre vann for menneskene som faktisk benytter seg av dette vannet som siver tilbake.

Før nye risvanningsmetoder blir satt i gang, mener derfor forskeren det er viktig å skaffe seg innsikt i hvem som er brukere av vannet som går tapt fra opprinnelig dyrkingssystem.

- Ved å endre praksis for dyrking kan en kanskje redusere vanntapet, men det er ikke sikkert dette tapte vannet kan brukes til bedre formål, påpeker han.

Tradisjonell risdyrking krever mye vann. Noe av vannet siver tilbake til grunnvann og elver slik at det kommer andre lenger nede i landskapet til gode. (Foto: Ragnar Våga Pedersen)
Tradisjonell risdyrking krever mye vann. Noe av vannet siver tilbake til grunnvann og elver slik at det kommer andre lenger nede i landskapet til gode. (Foto: Ragnar Våga Pedersen)

Vannstanden synker i Turkanasjøen

Oppdemning av elver går også utover vannstanden i eventuelle innsjøer som elvene renner ut i, noe som kan føre til store utfordringer for både mennesker og økosystemer.

Et eksempel på dette er situasjonen rundt Turkanasjøen, en kenyansk innsjø som opprinnelig strakte seg inn i Etiopia.

Området er sterkt preget av tørke, et problem som øker i takt med det stadig varmere klimaet.

Fra Etiopia kommer elven Omo som står for rundt 90 prosent av vanntilførselen til Turkanasjøen. I denne elven har det de siste årene blitt bygget store demninger med formål å produsere elektrisitet.

Oppstrøms for den største demningen, kalt GIBE III, blir betydelige mengder av vannet lagret for bruk til vanning av jordbruksvekster.

Denne aktiviteten har ført til at elven lenger nedstrøms i økende grad blir tappet for vann. Alt dette har ført til at vannstanden i Turkanasjøen har sunket. Og den fortsetter å synke og trekke seg tilbake. I dag ligger sjøen utelukkende i Kenya.

Vannstanden i Turkanasjøen i Kenya synker dramatisk, blant annet på grunn av store demninger i den etiopiske delen av elven Omo som står for mesteparten av vanntilførselen til innsjøen. I fjor sommer ble sjøen oppført på UNESCOs liste over truede verdensarvsteder. (Foto: AdamPG, CC BY-SA 3.0)
Vannstanden i Turkanasjøen i Kenya synker dramatisk, blant annet på grunn av store demninger i den etiopiske delen av elven Omo som står for mesteparten av vanntilførselen til innsjøen. I fjor sommer ble sjøen oppført på UNESCOs liste over truede verdensarvsteder. (Foto: AdamPG, CC BY-SA 3.0)

Vannmangel skaper konflikt

Blant de rundt 300.000 menneskene som lever i området ved Turkanasjøen hersker det stor frykt for at innsjøen vil forsvinne helt.

I tillegg til å produsere strøm, er nemlig tanken bak demningen i elven Omo å lagre vann til sukkerrør- og bomullsplantasjer.

Ifølge organisasjonen International Rivers er det disse plantasjene som vil ha den største innvirkningen på vannstanden i Turkanasjøen, som i verste fall kan synke 20 meter. Med tanke på at gjennomsnittsdybden i innsjøen ligger på rundt 30 meter, er det mye.

Organisasjonen har laget en film som viser hvorfor Turkanasjøen er en viktig vannkilde for rundt 300.000 mennesker.

Fremtiden deres er høyst usikker på grunn av utbyggingen av demningen i elven og planlagte plantasjer som krever mye vann.

Filmen gir innblikk i deres bekymringer og hvilken betydning innsjøen har for menneskene som lever i området:

For befolkningen som bor og lever av dyrehold og jordbruk langs denne elven sørvest i Etiopia , er det store vannforbruket oppstrøms svært uheldig fordi det fører til mindre vannføring utenom regnsesongen.

Løsningen for mange er å lete etter alternative vannkilder, også på tvers av landegrenser. I konflikter om vannet mange har blitt drept, både på kenyansk og etiopisk side.

Avsalt havvann og unngå matsvinn

Finnes det måter å forhindre denne typen vannkrise som store deler av verdens befolkning står midt oppi?

Deelstra mener at det er viktig å opprettholde naturens egne prosesser for å sikre et minimum av vannføring i vannforekomster.

For å spare vann i områder der naturlig vanntilførsel uteblir hele eller deler av året, kan én løsning være å rett og slett dyrke andre, mindre vannkrevende vekster.

– Eventuelt kan man begynne med avsalting av havvann til husholdningsbruk. Videre kan kloakkvann fra disse husholdningene bli renset og brukt i jordbruket, sier Johannes Deelstra.

Han legger til at våre forbrukervaner også kan være med på å redusere vannforbruket globalt.

– Mye av maten vi spiser og klærne vi bruker her til lands er produsert i land der vann er en stadig knappere ressurs. Vi bør alle være mer bevisste på hva vi kjøper og kaster med tanke på de store mengdene vann som går med i produksjon av mat og klær, påpeker han.

FNs ernærings- og landbruksorganisasjon anslår at mengden mat som av ulike årsaker ikke blir spist, ligger hvert år på rundt 30-40 prosent av det som dyrkes.

For å dyrke så mye mat går det med 250 kubikk-kilometer vann. Det tilsvarer nesten tre ganger så mye vann som det finnes i Genèvesjøen i Sveits.

– Vårt overforbruk av vann kan ikke fortsette særlig mye lengre. Vi må sørge for å ta grep for å stanse det før det er for sent. Vi kan alle være med å bidra til at vann kanskje kommer flere til gode, avslutter Johannes Deelstra.

Denne videoen som ble laget til vanndagen i fjor viser hvordan hver og én av oss kan bidra til å redusere vannforbruket globalt. (Video: Kathrine Torday Gulden):

Referanser:

When the water ends – Africa’s climate conflicts. Yale School of Forestry 2010. Ethiopia dams plantations threat Kenyans. Human Rights Watch 2017. Save Food: Global Initiative on Food Loss and Waste Reduction. FNs ernærings- og landbruksorganisasjon (FAO)