Arten etablerte seg i Sør-Varanger kommune mot slutten av 1980-tallet og har nå etablert en levedyktig bestand.

Den første utsettingen av bisam
(Ondatra zibeticus) i Europa skjedde i Böhmen i 1905, og nye utsettinger og rømninger fra pelsfarmer førte til en rask spredning på kontinentet.

Både Finland og Russland drev utsetting i stor skala utover på 1900-tallet, og i toppår fanges det i dag mer enn 500 000 individer i Finland.

Fra bestandene i Finland og Russland har bisamen spredt seg til Sverige og Norge.

I Sverige finnes arten langs kysten av Bottenviken, mens hele den norske bestanden finnes i Finnmark fylke.

De første observasjonene

Det første dokumenterte funn av bisam i Finnmark er fra 1969, fra Smalfjord i Tana. Utover på 1970-tallet ble det gjort nye observasjoner i andre deler av Finnmark.

Den første innvandringen av bisam i Finnmark førte ikke til at arten klarte å etablere seg.

Først mot slutten av 1980-tallet klarte arten å etablere seg i Sør-Varanger, og siden 1988 har bisamen spredt seg videre til nærliggende områder på russisk og finsk side.

Høsten 1993 var det toppår for bisam i Sør-Varanger, men bestanden falt delvis sammen den påfølgende vinteren. Siden 1994 har Bioforsk Jord og miljø Svanhovd gjennomført årlige registreringer av bisambestanden i Pasvik naturreservat.

Bestandsregistrering

Bisamen er vanskelig å registrere ved direkte observasjon, men ved å telle overvintringshus og andre sportegn er det likevel mulig å danne seg et ganske godt bilde av utbredelse og antall.

Bestanden i Pasvik naturreservat viste en topp høsten 1997, med en beregnet bestand på 410 dyr, eller 9,2 dyr pr. km strandlinje.

De to påfølgende årene sank bestanden dramatisk, til 130 dyr i 1998 og kun 35 dyr i 1999 (0,8 dyr pr. km). Senere fluktuerte antallet fra år til år, med et toppår i 2003 (100 dyr) etterfulgt av et bunnår i 2004 (20 dyr).

Høsten 2005 ble bestanden estimert til 55 dyr, mens bestanden i 2006 har hatt en kraftig økning, til 155 dyr.

Det kan være flere årsaker til svingningene i bestanden, det store krakket våren 1998 var for eksempel sammenfallende med unormal høy vannstand i Pasvikelva, og den observerte økningen i 2006 faller sammen med en generell økning i smågnagerbestanden dette året.

Jakt og predasjon

Det er liten interesse for jakt på bisam, og gjennom de 12 årene registreringene har pågått har det kun vært registrert et fåtall skutte individer. Reven er trolig den viktigste predatoren, men også mink og ørn tar bisam.

Størst predasjon er det om våren, mens isen ennå ligger ut til overvintringshusene samtidig som husene begynner å tine, slik at mink og rev kan grave seg inn. Ved noen anledninger er det observert havørn som har tatt bisam i vannet.

Bisamen lager overvintringshusene sine av vannplanter, blant annet elvesnelle. Reineiere i Pasvik høster elvesnelle for vinterfôring av reinen, og ved flere tilfeller er det observert at reinflokker om våren har banket i stykker bisamhus med klauvene.

Les mer:

Rapport: Bisambestanden i Pasvik naturreservat 2006.

Rapport: Bisamrotte - Registrering i Pasvik naturreservat 1994-2000.