Froud-pinnen heter den, en hvilken som helst kvist du kan plukke på en tur langs elvebredden, men den må være om lag to cm tykk. Stikker du den i vannet og planter den i bunnen vil pinnen røpe mye om farten til elva.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Og om du synes dette virker som en ganske unyttig øvelse, så tar du feil: Hastigheten har svært mye å si for livet i og rundt elva.
- Renner vannet for raskt skyller det bort vegetasjonen på bunnen, og dermed næringsgrunnlaget for mye av livet i elven. Går det for sakte får man stagnerende vann, det organiske materialet brytes, sier professor Knut Seip ved Avdeling for ingeiørutdanning, Høgskolen i Oslo.
Er farten lavere enn optimalt vil det danne seg bølger når vannet treffer oversiden av pinnen. Da sier man at Froud-nummeret er mindre enn 1,0. Når de små bølgene på oversiden av pinnen akkurat forsvinner er farten kommet opp i én meter i sekundet - og det er helt optimalt for miljøet i elven.
Vannhastighet
De som ser nøyere etter vil også se at en v-formet bølge med spissen opp mot pinnen og bena nedstrøms blir spissere og spissere når vannhastigheten øker.
- Det gamle Froude-nummeret har samme verdi som vannhastigheten bare når elven er grunn, omtrent ti cm dyp. Det kommer av at man tar hensyn til dybden av elven når man beregner nummeret.
- Mine undersøkelser viser imidlertid at de horisontale overflatebølgene ikke bryr seg om vanndybden, de bryr seg bare om vannhastigheten, forteller Knut Seip.
Han har vært ved Universite Claude Bernard i Lyon i Frankrike og studert en av sideelvene til velkjente Rhône sammen med medarbeidere fra universitetet.
Må revurdere kunnskap
Beregningene han har gjort på grunnlag av undersøkelsene av de franske elvene gjør at man må revurdere kunnskapen man tidligere har hatt om bruken av Froud-pinnen.
Tidligere har man trodd at pinnen sier noe om det man kaller Froude-nummeret (derav det engelske navnet Froude number stick). Ideen var at pinnen målte effekten av vanndybde og vannhastighet på de horisontale krusningene på vannet.
- Men resultatene mine viser at når de små bølgene på oversiden av pinnen forsvinner er vannhastigheten ca én meter i sekundet, uansett hvor dyp elven er. Dette er nytt, sier Seip.
Resultatet er at en Froud-pinne strengt tatt ikke lenger kan kalles en Froud-pinne, men en vannhastighets-pinne.
Nødvendig med hastighetsvariasjon
Seip minner imidlertid om at hastighetsvariasjoner er bra for elven. For hver 200 meter, sånn omtrent, er det en fordel at det dannes virvler på overflaten av vannet.
- Når vannet renner så fort at det “bobler” er det nesten som å piske krem, man får en oksygentilførsel til elven som gjør det mulig for at dyr, fisk og vegetasjon kan puste, sier professoren.
Forurensning og kloakk fjerner oksygen fra vannet, og det er derfor viktig å finne en balanse i enhver elv, og altså helst slik at det dannes virvler på overflaten. Mange næringsstoffer i vannet krever mye oksygen for at stoffene skal brytes ned fort nok.
Konsekvenser for miljøet
Annonse
Hva slags betydning har så vannhastigheten for andre enn fisk, småkryp, vegetasjon og de som morer seg med å sende lekebåter ned små fossefall?
Knut Seip forklarer:
- Noen ganger må man gi elver nytt løp, for eksempel i forbindelse med byggeprosjekter. Da er dette nyttig kunnskap, for eksempel vil det være farlig å lage en rett elv, uten svinger og kroker. Det gjør blant annet at elven renner fortere og det blir større fare for flom. Et godt eksempel på en vellykket omlegging av en elv er ved det nye Rikshospitalet.
- Et annet eksempel kan for eksempel være en fabrikk som ligger ved en elv. Vannhastigheten vil ha mye å si for hvor mye utslipp man kan tåle fra fabrikken. Står vannet relativt stille slik at oksygentilførselen er lav, tåler også elven bare små utslipp, påpeker Seip.
Han minner om følgende latinske ordtak, som i engelsk språkdrakt viser at kunnskapen om elvers liv og vannkvalitet er gammel:
“Water becomes corrupt unless kept in motion.”
Artikkelen Seip skrev på bakgrunn av oppholdet i Frankrike ble publisert i det anerkjente tidsskriftet River Research and Applications i 2004.
Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Oslo - Les mer