– De norske vikingene var mer orientert mot øst enn vi tidligere har trodd, mener førsteamanuensis Marianne Vedeler på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Etter fire års dypdykk i vikingtidens silkehandel kan hun endre synet vårt på den norske vikingtiden. Silkehandelen var langt mer omfattende enn tidligere antatt.

De norske vikingene hadde handelsforbindelser mot Persia og det bysantinske riket. Et nettverk av handelsmenn fra mange steder og kulturer brakte silken til Norden.

I Osebergskipet, som ble gravd frem for snart hundre år siden, ble det funnet over hundre småbiter av silke. Det er det aller eldste norske silkefunnet fra vikingtiden.

Da Oseberg-silken ble funnet, var det ingen som tenkte tanken at silken kunne være importert fra Persia. Den allmenne oppfatningen var at mesteparten var stjålet fra kirker og klostre i England og Irland.

Mye vikingsilke

Siden Oseberg-utgravningen er det funnet silke fra vikingtiden på en rekke steder i Norden. Det siste funnet var for to år siden på Ness i Hamarøy kommune i Nordland.

Noen andre norske silkefunn fra vikingtiden er Gokstad i Vestfold, Sandanger på Sunnmøre og Nedre Haugen i Østfold.

De fleste gravene med silke fra vikingtiden er funnet i Birka i Uppland, noen mil vest for Stockholm.

– Selv om Birka har flest gravfunn med silke, er det ingen steder i Norden hvor det er funnet så mye og så variert silke i én enkelt grav som i Oseberg, sier Vedeler.

Bare i Oseberg ble det funnet silke fra femten forskjellige stoffer, samt broderier og brikkevevde bånd med silke og ull. Mange av silkebitene er skåret i tynne strimler og brukt til klær.

• Les også: Vikingklær - raffere enn ventet

Stoffene var importert, mens mange av de brikkevevde båndene trolig ble lagd lokalt med importert silketråd.

Vedeler har samlet informasjon om silke og silkehandel i Norden. Hun har også studert skrifter om silkeproduksjon og silkehandel langs de russiske elvene og i Bysants og Persia

– Når vi ser alt i sammenheng, er det mer logisk å anta at mesteparten ble handlet i øst, fremfor at silken ble rappet fra de britiske øyer, sier forskeren.

Vannveien

Vedeler mener at silken i vikingtiden i hovedsak er importert fra to hovedområder. Det ene er Bysants, altså i og rundt Konstantinopel, eller Miklagard som vikingene kalte Istanbul. Det andre store kjerneområdet er Persia.

Silken kan ha kommet nordover langs ulike ruter.

– En mulighet er fra sør gjennom Sentral-Europa og opp til Norge, men jeg tror at mesteparten har kommet via de russiske elvene, Dnepr og Volga, sier Vedeler.

Dnepr var hovedferdselsåren til Konstantinopel. Volga førte til Det kaspiske hav.

Handelsrutene langs elvene var ekstremt vanskelige og farlige. En av kildene beskriver reiseslitet på Dnepr til Konstantinopel:

– En gjeng handelsmenn slo seg sammen i Kiev. Langs elven ble de overfalt av farlige stammer. De måtte passere fosser og stryk. Da måtte slaver bære båten.

Persisk mønster

Utifra den silken som er funnet, tyder mye på at det kom mer silke til Norge fra Persia enn fra Konstantinopel.

– En god del av silken fra Oseberg har mønster fra det persiske riket. Denne silken er vevd i teknikken samitum, en avansert orientalsk vevmetode. Flere av silkemotivene kan knyttes til religiøse motiver fra Sentral-Asia, sier Vedeler.

Et annet mønster har et bilde av shahrokh, en fugl med en helt spesiell betydning i persisk mytologi. Den representerer kongelig velsignelse.

I den persiske myten er shahrokh-fuglen budbringeren som kommer med velsignelse til et utvalgt kongsemne. I en drøm kommer fuglen til prinsen med en tiara, en høy hodebekledning, i nebbet. Prinsen våkner opp og vet han er den utvalgte.

Tsarfuglmønsteret var ikke bare populært å bruke i silke, men også i annen kunst i Persia. Motivet ble svært populært i persisk kunst.

– Det er et artig tankekors at silkestoffer med slike religiøse og mytologiske motiver ble høyt verdsatt og brukt i hedenske graver i Norden så vel som i europeiske kirker, sier Vedeler.

Eksklusivt

Silken var i Orienten viktig for å symbolisere makt og styrke. Det fantes et helt hierarkiav ulike silkekvaliteter og mønstre forbeholdt embetsverket og kongehuset.

Selv om silken var et viktig statussymbol for vikingene, fikk de ikke tak i den beste silken.

– Mesteparten av silken som ble importert til Skandinavia, var sannsynligvis av middels og lavere kvalitet, sier Vedeler.

I Bysants var det store restriksjoner på silkesalg til utlandet. Straffene for ulovlig eksport var harde. Også i de persiske områdene var det store begrensninger på salg og produksjon av silke.

• Les også: Gamle arabiske skrifter beskriver skitne vikinger

I Bysants var det ikke lov til å kjøpe mer silke enn for prisen på en hest. En utenlandsk handelsmann fikk lov til å kjøpe silke for ti numismata, mens en hest kostet tolv numismata.

– Men flere bevarte handelsavtaler viser at handelsmenn fra nord likevel hadde spesielle handelsprivilegier i Bysants, sier Vedeler.

Silke var ikke bare handelsvare. Noen typer silke var forbeholdt diplomatiske gaver til utlandet. Det er beskrevet i både bysantinske og persiske kilder. I Europa ble silken særlig populær til å pakke inn hellige relikvier i kirkene.

– Noe av silken i Norge kan ha vært gaver og krigsbytte, men både arkeologiske og skriftlige kilder tyder på at det ble handlet med silke i Norden.

– Så vikingene var ærligere enn vi har trodd?

– Vi må nok kunne anta at vikingene drev både med handel, plyndring, gavebytte og diplomatiske relasjoner i skjønn forening, sier Vedeler.

Et mulig eksempel på røvervare i Osebergskipet er et silkestykke med kors på.

– Dette var lenge før kristendommen ble innført. Silkestykket kan være sydd lokalt, men det er også meget mulig at det ble rappet fra en irsk kirke, sier Vedeler.

Muligens Kina

Et av funnene i Gokstad er tynne strimler av hamret gull, viklet rundt silke.

– Dette er svært eksklusiv tråd. Vi vet ikke hvor den kommer fra, men mistanken vår er at den kan ha kommet enda lenger østfra, retning Kina, forteller Vedeler, som skal reise til Kina for å finne mer ut av dette.

Foreløpig må hun trekke slutninger om hvor silken kommer fra, ved å se på vevteknologi og mønster.

Hun ønsker etter hvert å ta i bruk en helt ny metode, som utvikles på Universitetet i København. Den skal kunne fortelle hvor en gjenstand geografisk kommer fra.

Referanse:

Marianne Vedeler: Silk for the Vikings, utgis på Oxbow forlag i 2014.