Dypdykk i middelaldernorsk

Kan man si noe som helst om hvordan nordmenn rett etter vikingtiden organiserte språkkunnskapen sin mentalt? Bruken av genitiv i norrønt slett ikke er så tilfeldig som den har rykte på seg for å være, ifølge doktorgrad.

Published
Den gamle Flatøyarbok fra 1300-tallet er en av kildene Ellen Hellebostad Toft har brukt i doktoravhandlingen. (Foto: Annica Thomsson)
Den gamle Flatøyarbok fra 1300-tallet er en av kildene Ellen Hellebostad Toft har brukt i doktoravhandlingen. (Foto: Annica Thomsson)

I månedsvis har Ellen Hellebostad Toft ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier på Universitetet i Oslo (UiO) finlest norrøne tekster. Drøye 100 000 ord for å være spesifikk.

Hun har lest om helter, konger, gudfryktighet og lover, og katalogisert og kategorisert 2900 setninger: de med genitivkonstruksjoner.

– De mange ulike bruksmåtene av genitiv i norrønt kan virke ganske vilkårlige. Derfor har enkelte forskere tidligere konkludert med at genitiv er et kasus som mangler en egen betydning.

– Det mener jeg bestemt er feil, og de tekstene jeg har gjennomsøkt understreker det, sier Hellebostad Toft.

Hefna bróður síns

(Illustrasjon: Annica Thomsson)
(Illustrasjon: Annica Thomsson)

Genitiv er en grammatisk kategori som ofte er markert med endelsen “s”. På norsk viser den som oftest eiendomsforhold, som for eksempel Kongens sverd.

Hellebostad Toft har tatt for seg to typer setninger i norrønt, der genitivskasuset er bestemt enten av et substantiv som i ‘skip konungs’ - kongens skip eller av et verb som i ‘hefna bróður síns’ - å hevne bror sin.

– Egentlig skulle jeg ta for meg genitiv både i preposisjoner og adjektiv. Men de viste seg å ha en såpass spesiell betydningsstruktur, at det ville bli for tidkrevende. Derfor endte jeg på disse to.

– I norrønt brukes genitiven i veldig mange forskjellige sammenhenger, som for eksempel der hvor det markerer eiendom som i ‘skip konungs’, og setninger hvor det markerer objektet for verbet som i ‘hefna bróður sins’.

– Tradisjonelt har man konkludert med at genitivbruken i disse konstruksjonene er fullstendig vilkårlig. Sånn er det ikke, argumenterer Hellebostad Toft.

– Mine undersøkelser viser at genitiv i norrønt har en rik og variert betydningsstruktur som ikke kan generaliseres, og at bruken av genitiv er motivert av denne strukturen.

100 000 ord fra norrøn gullalder

Ellen Hellebostad Toft har påvist at vårt gamle norrøne språk var rikere enn forskere hittil har trodd. (Foto: Annica Thomsson)
Ellen Hellebostad Toft har påvist at vårt gamle norrøne språk var rikere enn forskere hittil har trodd. (Foto: Annica Thomsson)

Inntil nå er det kun utgitt to bøker om norrøn syntaks. Den ene fra 1905, den andre med et helt ulikt teoretisk perspektiv på språk enn Hellebostad Toft.

Bak avhandlingen hennes ligger et anselig antall timer med fordypning i de tre tekstene hun valgte å se på.

– Jeg så på utdrag fra Gulatingslova, Olav den Helliges saga fra Heimskringla og Barlaams og Josafats saga. En lovtekst, prosatekst og en religiøs tekst. Alle tre tekstene er fra cirka 1250. Et tidspunkt som regnes som det norrøne språkets gullalder.

– Ideelt sett skulle jeg studert talespråket, men det er jo ikke mulig når man studerer et dødt språk. Derfor var det også viktig å velge såpass ulike sjangre, slik at jeg hadde et sammenlikningsgrunnlag for hvordan talespråket kan ha vært.

– Jeg har kun sett på ett språksteg i historien, men nå er en liten del av hvordan vikingene kan ha organisert språket mentalt i alle fall grundig kartlagt, avslutter Hellebostad Toft.

Lenke:

Pressemelding om disputasen: Norrøn genitiv rikere enn antatt