– Det var to ulike måter å skrive samme språket på. Litt som forskjellen mellom vanlig norsk skrift og dagens sms-språk, sier Kristin F. Hagemann.

Hun tatt for seg et middelaldermanuskript fra klosteret San Millán de la Cogolla i La Rioja.

Og det er de såkalte glossene, det vil si tilføyelsene i margen og mellom linjene i denne religiøse tekstsamlingen, som Hagemann mener kan leses som eksempler på det språket som ble brukt i La Rioja-regionen i Spania på 1000-tallet.

Blant de første

Noen av disse glossene regnes som det første som ble skrevet på spansk.

– Distinksjonen mellom latinske og spanske glosser er blitt tatt til inntekt for at det eksisterte to ulike språk på denne tiden, spansk og latin. Det er helt klart at det fantes to ulike skrivemåter.

– Men det vil ikke dermed si at det eksisterte to ulike språk, mer to forskjellige registre, måter å skrive på, sier Hagemann.

Hun mener noen av glossene representerer et muntlig register, en skrevet versjon av det talte språket.

– Det er ikke en helt god sammenlikning, men dagens sms-språk fungerer litt på samme måte. Ordene kan være skrevet ganske annerledes og forkortet. Men man kan ikke påstå at det ikke er norsk for det.

– Eller at den som står bak teksten, ikke kan skrive. Og selv om sms-språket er annerledes, forstår vi det likevel, sier Hagemann.

Redigeringsnotater av prekenene

Middelaldermanuskriptet fra La Rioja består for det meste av prekener. Antageligvis, mener Hagemann, ble glossene brukt som en slags redigeringsnotater.

– En måte å forandre originalspråket på. En del av disse glossene, de som befinner seg i margen, er en type skrevet register som reflekterer talespråket.

– Mens de andre, glossene som befinner seg mellom linjene, mer er symboler, ofte preposisjoner og pronomen som forholder seg til den skriftlige tradisjonen, sier Hagemann.

Det virkelig interessante, sier hun, er at man i det hele tatt har valgt å bruke et talt register, et utradisjonelt skriftspråk.

– Det er overraskende å finne det her. Antagelig betyr det at disse glossene hadde en annen funksjon i teksten enn de øvrige.

– Jeg tenker at det er mulig at det fantes en måte å skrive på som var enklere, en slags skrift som var blottet for alle de stylistiske fiksfakseriene man ellers gjerne ville ha med, forteller Hagemann.

Prekenene ble lest høyt. Og selv om grunnteksten tilsynelatende var på latin, ble de lest høyt på en måte som minnet mer om spansk.

Hvis ikke ville prekenene ikke ha blitt forstått av folk flest. Glossene bidro til å gjøre teksten enda mer egnet til høytlesning.

Tilpasset samtidens behov

Intensjonen med de såkalte Glosas Emilianenses var med andre ord å tilpasse grunnteksten samtidens behov, understreker Kristin Hagemann.

– Hvilken betydning har funnene dine?

– De er viktige i den pågående diskusjonen og forståelsen av forholdet mellom skrift og talespråk i spansk middelalder. Det gjelder i grunnen hele det romanske området. Hva forteller skriftlige latinske kilder oss egentlig om språket som ble brukt?

Senere i middelalderen, etter Karl den stores inntreden, vet man med sikkerhet at latin og romanske språk levde side om side, påpeker Hagemann. Men slik var det altså neppe i førkarolinsk tid.

Bakgrunn:

Kristin Føsker Hagemann forsvarer 2. oktober sin doktorgradsavhandling “The emendation of a manuscript: the purpose of the Glosas Emilianenses” ved Universitetet i Oslo.