Relikvier styrket troen

Dråper av Jesu blod, deler av tornekronen og fliser av korset befant seg i norske kirker i middelalderen. Relikviene bidro til å styrke sentrale trekk i kirkens trosgrunnlag.

Published
(Maleri: Diego Velázquez)
(Maleri: Diego Velázquez)

- Relikviene var også maktmidler for kirke og kongemakt og bidro på den måten til fred og gjensidighet mellom kirke og konge.

Det sier tidligere førsteamanuensis Reidar Astås ved Høgskolen i Vestfold som har forsket mye på norsk kirkehistorie i middelalderen, og han forteller at vi i alt kjenner til åtte kristusrelikvier i Norge i middelalderen. Alle er seinere blitt borte.

En flis av Jesu kors

- Den aller første Kristusrelikvien vi kjenner til i Norge kom til landet i 1111 da Sigurd I Magnusson kom hjem som Sigurd Jorsalfar, forteller Astås.

-  Jorsal var datidens navn på Jerusalem, og Sigurd fikk korsflisen som gave av kong Balduin av Jerusalem som takk for løfte om å være med under beleiringen av festningen Saida i Libanon.

Vel tilbake i Norge deponerte Sigurd relikvien i Konghelle, en by litt nord for Göteborg, som den gang var en av de norske kongebyene. Sigurd styrte Norge sammen med sine to brødre, og hadde ikke kontroll på Nidaros, der relikvien egentlig var tenkt plassert.

Reidar Astås. (Foto: Høgskolen i Vestfold)
Reidar Astås. (Foto: Høgskolen i Vestfold)

I stedet lar han bygge en ny Korskirke i Konghelle og plassere relikvien der. 

- En tradisjon sier at relikvien i 1153 i all hemmelighet ble fraktet til Nidaros, men når Magnus Håkonsson avlegger sin kongsed på Öckerö (Eikerøyene) i 1257, gjør han det nettopp på den tradisjonsrike korsrelikvien, som altså er fraktet fra Konghelle til Öckerö for anledningen.

- Å tenke seg at den i mellomtiden skulle ha vært i Nidaros, er veldig vanskelig, sier Astås.

Vi vet ikke hvor det ble av relikvien

En annen del av Krist kors kom ifølge Astås til Nidaros 28. juli 1234. Denne relikvien skulle komme til å spille en viktig rolle i striden mellom Håkon IV Håkonsson og hertug Skule.

Relikvien var nemlig ganske sikkert med, sammen med Olavsskrinet, da Skule avla kongsed og dermed erklærte krig mot Håkon Håkonsson i 1239 og da Håkon året etter lot sønnen Håkon Unge få kongsnavn. 

Kongseden ble ikke avgitt over korsrelikvien, men på Olav den helliges skrin.

- I og med at den nyervervede korsrelikvien i Kristkirken i Nidaros på denne måten ble tatt med på tinget når konkurrerende kongsemner skulle markere seg, fikk den en grunnleggende rolle i kampen om kongedømmet:

- Begge pretendentene brukte den tydeligvis for å hevde at kirken var på deres side, sier Astås.

Jesu blod i Nidaros

I 1165 sørget erkebiskop Øystein for at en dråpe av Jesu blod, i form av en ring med en ampulle, kom til Nidaros. Ringen var på 1500-tallet en av erkebiskop Olav Engelbrektssons klenodier.

Blodet var nok gjevere enn korsspon, men av en eller annen grunn fikk ikke denne relikvien samme oppmerksomhet som sponen i Konghelle, selv om innbyggerne i Nidaros ble pålagt å feire Fingergullmessedag til minne om dagen da Vår Herres blod kom til Trondheim.

Tornekrone til Bergen

I 1274 fikk erkebiskop Jon Raude som gave til kong Magnus Lagabøte i Norge fra den franske kong Filip III en del av Kristi tornekrone montert inn i en gjennomsiktig krystall som en kunstferdig utført sølvengel holdt med begge hender.

- Relikvien ble overrakt kongen da biskopen kom hjem, og den ble først deponert i fransiskanernes Olavskirke, som nå er Bergen domkirke, men den ble ganske snart flyttet til den gamle Apostelkirken bak Håkonshallen, på kongens residensområde.

- Da den den tredje og største Apostelkirken i Bergen sto ferdig i 1302, ble relikvien så flyttet dit. Her overlevde den både byggearbeider og brann, for i 1539 ble den, sammen med andre gjenstander, overlevert til kong Fredrik I av Danmark/Norge – og siden har vi ingen spor etter den, forteller Astås.

Tornekrone og kongelig fingerledd til Oslo

I 1303 eller 1304 fikk Håkon V Magnusson en takk av Kristi Tornekrone i gave av kong Filip IV av Frankrike. Den var satt inn i en gullkrone med edelsteiner og ble holdt av to forgylte engler i sølv.

Relikvien veide hele seks kilo og i tillegg fikk Håkon et av kong Ludvig IXs fingerledd.

- Relikvien ble plassert i Mariakirken i Oslo, senteret for den kongelige kapellgeistligheten. Her var det et relikviebord, og der har etter all sannsynlighet også denne relikvien hatt sin plass. I mars 1423 ble så relikvien flyttet til Akershus slott, kanskje via Oslo domkirke.

- To dager etter kom svensker og lybekkere til Oslo der de herjet og rante. Kong Christian III skal imidlertid ha fjernet relikvien fra Akershus i 1529, mens han fortsatt var hertug Christian, og antakelig tatt den med til Danmark, sier Astås.

Kors, linklut og stein til Stavanger?

Magister Hoskold Hoskoldsson ble i 1513 valgt til biskop i Stavanger – den siste katolske.

I en oversikt i forbindelse med at han kjente reformasjonen nærme seg, satte han i 1517 opp en oversikt over de åtte relikviene han hevder å ha skaffet seg i Roma. I denne listen finner vi:

  • Et stykke av Kristi kors montert under en krystallstein
  • En linklut blodstenkt med vår Herres blod
  • Et stykke av den stein vår Herre svettet vann og blod på i Getsemane

Det er ikke kjent hvor det er blitt av disse relikviene.

Styrket folkefromheten

- Relikviene var viktige fordi de styrket folkefromheten, som hadde en forkjærlighet for det konkrete, håndgripelige og nære, forklarer Astås videre.

- Den kunstferdige innfatningen i gull, sølv og edle steiner ble en synlig bekreftelse på den kraft de tilsynelatende enkle og nokså fattigslige levningene bar i seg.

- Selve stedet der relikvien ble oppbevart, ofte et skrin eller et kors med uthulning, var i seg selv et kostbart klenodium som med sin verdighet framhevet den verdi kirken tilla innholdet.

- Relikviene ble båret i prosesjon på kirkelige festdager, og de kunne berøres og de kunne kysses. Fordi de var hellige gjenstander har de i ikke liten grad bidratt til å sentrere trosforestillingene hos presteskap og folk om Jesu lidelse og død.

- Relikviene konkretiserte fromheten og styrket troen på et guddommelig nærvær, særlig i frykt og under motgang, sier Astås.

Relikvien var et pant for den nære Gud og hans evne og vilje til å verne og vise vei. Dette svekket lokale tradisjoner og trakk i retning av en sentraldirigert gudsdyrking. Men oppmerksomheten omkring de hellige gjenstander utartet etter hvert til en dyrking av selve relikvien.

Byggevirksomhet og festdager

Kristus-relikvier som kom til Norge i middelalderen gav årsak og opphav til byggevirksomhet, og de bidrog til å styrke sentralisering av kirkemakt.

- De økte også antallet Kristus-fester med to, fra seks til åtte. De øvrige seks var Juledag, Jesu omskjærelsesfest åttendedag jul, trettendedag jul til minne om Jesu dåp, fjerde påskedag, helgetorsdag, og korsmesse 3. mai.

- På grunn av relikviene fikk en i tillegg korsmesse i mai og tornekronefest i september.

Referanse:

Astås: Kristus-relikvier i norske middelalderkirker (pdf)