Når legene ser etter nerveceller på MR-bilder, leter de etter nervecellemarkører.

Dette er synlige stoffer som bare finnes i nervecellene og som viser at cellene lever og hvor de er.

Ved sykdom som rammer isoleringsmaterialet rundt nervecellene i hjernen, ser legene på en nervecellemarkør som kalles NAA for å avgjøre om selve nervecellen er skadet eller død.

Nye funn viser imidlertid at NAA også finnes i store mengder i isoleringsmaterialet. Det betyr at en reduksjon i NAA ikke nødvendigvis viser skade på nervecellen.

Funnet får konsekvenser for hvordan legene tolker MR-bilder når de utreder MS-pasienter. Det gir håp om at symptomene som kommer når isoleringsmaterialet angripes, kan være reversible også når NAA er redusert.

Økt kunnskap om hvordan isoleringsmaterialet dannes vil bidra til bedre medisiner mot sykdommer som rammer isoleringsmaterialet rundt nervecellene.

Ikke nødvendigvis nervecelledød ved MS

– MS er et eksempel der vi kan se en tydelig reduksjon i NAA i områder der isoleringsmaterialet er angrepet, forklarer Kaja Nordengen. Hun disputerte for doktorgraden i april ved Universitetet i Oslo.

– Vi har trodd at angrepet på isoleringsmaterialet har vært så sterkt at også nervecellene har dødd når vi har sett redusert NAA på MR. Isoleringsmaterialet kan dannes på nytt, men det kan ikke nervecellene, forklarer Nordengen.

Funnene Nordengen og forskergruppen har gjort antyder at NAA ikke er en ren nervecellemarkør, ettersom NAA også finnes i isoleringsmaterialet rundt nervecellen.

– NAA er en viktig markør for sykdom i hjernen, men funnene våre viser at det ikke er riktig å bruke NAA som en ren nervecellemarkør, forteller Nordengen. 

– Særlig ved MS er det viktig å ikke tolke reduksjon i NAA som en irreversibel nervecelledød, da det kan være reversibel skade av isoleringsmaterialet.

Overraskende funn

Funnet kom de over i arbeidet med å finne ut hvor i nervecellen NAA var lokalisert, og om den kunne fungere som signalstoff også mellom nerveceller.

I tillegg til å lokalisere NAA i nervecellen oppdaget de uventet at NAA ikke bare fantes her, men også i cellene som danner isoleringsmaterialet. Dette måtte bety at NAA ikke kan tolkes som en ren nervecellemarkør.

Det er nå nesten fem år siden de første funnene ble gjort, og siden den gang har forskergruppen brukt tiden på å finne ut om dette virkelig kunne stemme:

– Alle forsøk vi har gjort siden det har vært for å bekrefte eller avkrefte funnet, sier Nordengen.

– Det var rett og slett så overraskende at vi hadde problemer med å tro det selv.

På nyttårsaften 2013 publiserte hun funnene som kan snu opp ned på vår utredning av MS og andre sykdommer som rammer isoleringsmaterialet rundt nervecellene.

Teller prikker

Analysene av NAA er gjort ved hjelp av elektronmikroskop.

Her ble hjerneskivene tilsatt antistoffer tilkoblet en bitteliten gullpartikkel på 10 nanometer i diameter. Antistoffene med gullpartikler fester seg til NAA-antistoffene og gjør dem synlige som små svarte prikker. Den mest tidkrevende jobben har vært å telle prikker, forteller Nordengen:

– For å få et kvantitativt mål på NAA har jeg talt disse i ulike strukturer, ulike dyr og ulike hjerneområder. Til dette prosjektet alene har jeg talt over 10 000 strukturer.

Mot en effektiv behandling

Det nitide arbeidet har gitt viktige resultater, men Nordengen påpeker at vi ennå ikke har noen behandling for sykdommer som rammer isoleringsmaterialet i hjernen.

– Vi håper likevel at økt kunnskap om hvordan isoleringsmaterialet dannes vil kunne bidra til at det oppdages medisiner mot MS og liknende sykdommer i fremtiden, sier hun.

Sammen med gruppeleder Vidar Gundersen planlegger hun et prosjekt som kombinerer basalforskning og klinisk forskning på nevrologiske sykdommer.

Referanse: 

Kaja Nordengen: The localisation and function of NAA, NAAG and their derivatives in the brain. Universitetet i Oslo. 2014. (Sammendrag)