Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
I et eksperiment der deltakerne fikk høre klipp fra forskjellig musikk var det «Off the Wall» med Michael Jackson flest ville danse til. «Voyager» med Daft Punk var også veldig populær. «I Wanna Be Your Lover» med Prince ga også høy score på ønsket om å bevege seg.(Foto: Unsplash)
Pupillene dine avslører hvor lyst du har til å danse
Med et blikk på øynene dine kan eksperter si hva slags musikk du vil bevege deg til. Trangen til å danse blir større hvis du først tillater deg å trampe takten.
Vi har vel alle kjent på den, trangen til å bevege kroppen når vi hører musikk. Plutselig bare må du røre på deg, enten det er sammen med andre på et proppfullt dansegulv eller det er fingrene dine som slår takten mot rattet når du sitter helt alene i bilen.
Hva slags musikk er det som utløser denne trangen?
– Det er veldig personlig, og det gjør det vanskelig å studere, sier Connor Spiech ved Universitetet i Oslo.
Connor Spiech foretrekker å høre på math rock, en sjanger som blant annet skiller seg ut med sine komplekse og ofte skiftende rytmestrukturer.(Foto: UiO)
Gjennom eksperimenter i laboratoriet har han undersøkt hvordan folk reagerer på musikk og hva som skjer i hjernen når dansetrangen oppstår. Ikke overraskende ser han ulike mønstre hos folk som spiller musikk selv og dem som ikke gjør det.
– Deltakere som oppga at de spiller musikk ukentlig, ville i større grad bevege seg til mer kompliserte rytmer. Folk som ikke spiller selv, foretrekker rytmer med lav eller moderat kompleksitet, sier Spiech.
Synkoper gjør susen
Selv om vi liker det i ulik grad, så liker de fleste av oss at en rytme byr på noen utfordringer. Det kom tydelig fram da Spiech ba deltakerne lytte til ulike trommerytmer og angi i hvor stor grad hver av dem utløste en trang til å bevege seg.
– Det var noen middels kompliserte trommerytmer som folk virkelig fikk lyst til å bevege seg til. Særlig rytmer med synkoper utløste den sterkeste trangen til å røre på seg.
En synkope er, ifølge musikkordboken.no, en rytmisk forskyvning av et betont taktslag til et ubetont, slik at tyngden flyttes fra tung til lett taktdel. Det oppstår en slags forsinkelse, som om noe er utelatt.
– At en forventet lyd er utelatt, ser ut til å gi folk en sterk trang til å bevege seg. En synkope bryter med det de tror takten vil være. Kanskje erstatter de lyden de ville høre med kroppsbevegelse. Ved å bevege kroppen drar du på en måte oppmerksomheten bort fra det som distraherer deg, disse utelatelsene, sier Spiech.
Men det må ikke bli for mye av det gode.
– Når det er for mange slike hendelser, blir det altfor komplisert. Folk vet ikke når de skal bevege seg hvis de ikke finner regelmessighet i det, sier Spiech.
Pupillene avslører deg
Deltakerne i eksperimentene skulle ikke bare lytte og fortelle om de fikk lyst til å bevege seg. Forskerne studerte også øynene deres.
Pupillene kan nemlig avsløre hvor mye oppmerksomhet en oppgave krever. Dette er ikke noe du kan observere hos partneren på dansegulvet. Det er ørsmå endringer som bare er synlige i kontrollerte forhold i laboratoriet.
– Det viser seg at når folk hører på musikk, kan vi se endringer i hvor oppmerksomme de er. Og i mine eksperimenter samsvarer dette med hvor sterkt de ønsker å bevege seg til den, sier Spiech.
Hvilken musikk får du lyst til å danse til? Å trampe takten kan gi deg lyst til å bevege deg til mer kompleks musikk.(Foto: Colourbox)
Denne teknologien kalles pupillometri og utnytter effekten av det kjemiske stoffet noradrenalin. Dette stoffet er sterkt knyttet til det som i evolusjonspsykologien kalles fight-or-flight-responsen. Det sørger for at pupillene utvider seg når du blir opphisset og ekstra oppmerksom.
– Også små utvidelser av pupillene gjenspeiler prosesser som er knyttet til oppmerksomhet. Det samme kjemiske stoffet som er ansvarlig for fight-or-flight-refleksen, kontrollerer også hvor mye oppmerksomhet du retter mot noe, forklarer Spiech.
Annonse
Effekten av å trampe takten
Denne effekten ble enda tydeligere i et annet eksperiment. Der ble folk bedt om å trampe takten samtidig som de hørte på små utdrag fra kjente og mindre kjente sanger.
– Pupillene utvidet seg mer når rytmene ble vanskeligere å trampe. Det krevde mer innsats og oppmerksomhet å synkronisere bevegelsene sine med takten i musikken, sier Spiech.
Han så også en annen effekt av takttrampingen.
– Når folk ble bedt om å bevege seg, fikk de også trang til å bevege seg til mer komplisert musikk enn når de bare satt stille og lyttet. Det virker som denne prosessen med å bevege seg og synkronisere seg med takten, faktisk gjør at folk tåler mer kompleks musikk.
