Ni kameraer måler alle fingerbevegelsene til pianist Christina Kobb mens hun spiller en sonate av Schubert.  (Foto: Alexander Refsum Jensenius/UiO)
Ni kameraer måler alle fingerbevegelsene til pianist Christina Kobb mens hun spiller en sonate av Schubert. (Foto: Alexander Refsum Jensenius/UiO)

Derfor hørtes pianospilling annerledes ut før

Schubert høres annerledes ut i dag enn for 200 år siden. Nå analyserer forskere kroppsspråket til pianister for å skjønne hvorfor.

Published

Pianistenes spilleteknikk har endret seg betydelig de siste 200 årene, forteller stipendiat Christina Kobb på Norges musikkhøgskole.

Hun har de siste fem årene studert lærebøker i klaverspill fra tidlig på attenhundretallet for å rekonstruere hvordan de spilte den gangen. Deretter vil hun teste ut hvordan musikken til store komponister som Beethoven og Schubert høres forskjellig ut med ny og gammel spilleteknikk.

En av Wienertidens mest omfattende lærebøkene i klaverspill er skrevet av Mozarts elev Johann Nepomuk Hummel. Klaverskolene beskriver hvordan unge elever skal læres opp til å bruke fingre, hender og armer. Albuene skulle holdes tett inn til kroppen, hendene måtte være på skrå, og tangentene skulle bare berøres med det ytterste leddet av fingrene.

Med dagens spilleteknikk plasseres albuene godt ut til siden for å kunne gi en kraftigere og jevnere klang.

– Den gamle Wiener-teknikken, som jeg nå har rekonstruert, gir helt andre muligheter for frasering og musikalsk fortolkning enn med dagens teknikk, påpeker Kobb.

Kroppen skaper musikk

Det store spørsmålet er om det er mulig å bevise om den hørbare forskjellen på gammel og ny spilleteknikk skyldes de ulike spilleteknikkene.

Professor Rolf Inge Godøy på Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo har derfor analysert alle spillebevegelsene til Christina Kobb.

– Den grunnleggende ideen vår er at kroppsbevegelsen skaper musikken. Vi kan ikke splitte disse to delene fra hverandre. Det er hele ideen med musikalsk erfaring, forteller Rolf Inge Godøy, som er blant de fremste forskerne i verden på å analysere bevegelser i musikk. 

– Men det gjenstår å dokumentere dette bedre.

Fotograferer bevegelsene

Godøy får god drahjelp av den koreanske forskeren Minho Song, som analyserer spillestilen til Christina Kobb mens hun spiller en Schubert-sonate med ny og gammel teknikk.

Han fester 46 små refleksbiter på hendene og fingerleddene hennes og registrerer alle kroppsbevegelsene med ni infrarøde kameraer.

Avstanden mellom kameraene er nøye beregnet for å sikre at han får kontinuerlige bilder av alle fingrene selv om pianisten innimellom skulle skjule tommeltotten bak de andre fingrene.

– Vi rekonstruerer hvert enkelt reflekspunkt i tredimensjonalt format og får eksakte data på hvordan de forskjellige delene av kroppen beveger seg. Vi kan rotere bildene for å se fingerbevegelsene uavhengig av kameravinklingene, og vi lager egne grafer som viser hastigheten, akselerasjonen og plasseringen av fingrene, forteller Minho Song.

På grafene er det mulig å tolke hvordan pianisten stadig planlegger neste hendelse.

– Vi vil finne detaljer i artikulasjonen. Hvert tangentnedslag er influert av hva du har gjort og hva du planlegger å gjøre. Dette er ikke bra nok forstått i musikken, sier Godøy.

Mikroinnsikt

Ettersom kameraene tar hundre bilder i sekundet, er det mulig å skru ned filmhastigheten for å studere detaljene.

– Dette er mikroskopi av musikk. Vi kan nå studere ørsmå bevegelser og får innsikt i små detaljer som skaper viktige fortolkningsnyanser i musikken.

Schubert-resultatene skal forhåpentligvis være klare i løpet av våren.

– Vi ser allerede tydelige forskjeller i de to spillemåtene, sier Godøy.

Den neste planen hans er å måle hvordan pianisten bruker musklene i armene, hendene og fingrene, for å forstå hvor spillets energi kommer fra.