Fokuser på midten av dette mystiske bildet i ett minutt, lukk øynene raskt og se på noe lyst. Nå gir det plutselig mening, eller hva? Du har akkurat blitt utsatt for et synsbedrag.
ElinFugelsnes, NTNUjournalist
NTNU
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
De svarte klattene har blitt hvite, det hvite feltet har blitt svart, og en skjeggete jesusfigur i ramme trer fram bak øyelokkene. Negativt etterbilde kaller forskerne fenomenet.
Stirringen setter i gang prosesser i netthinnen og hjernen, og resultatet blir at svart og hvitt bytter plass, akkurat som når et filmnegativ blir fremkalt til et papirbilde.
Vi elsker å utfordre hjernen vår med slike bedrag, enten det er David Copperfield som får Frihetsstatuen i New York til å forsvinne eller en tryllekunstner som sager medhjelperen i to. Men Frihetsstatuen står der fortsatt og damen er i virkeligheten like hel. Det er ganske enkelt sansene våre som spiller oss et puss.
Lurer lettest synet
Vitensenteret i Trondheim har en egen avdeling med optiske illusjoner hvor du kan la deg overraske eller gå og ergre deg grønn over alt du ikke forstår. Noen ideer pønsker de ansatte ut selv, men mesteparten henter de fra andre vitensenter rundt om i verden eller på Internett.
- Vi oversvømmes av ideer, men de fleste av dem dreier seg om synet. Det er også den letteste sansen å lure. Å narre luktesansen eller følesansen er ikke like greit, forklarer daglig leder på Vitensenteret, Atle Kjærvik.
Til høsten håper han at psykologistudentene ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) kan være med og utvide utstillingen med sine eksperimenter.
Professor i psykologi Ruud van der Weel skal også bidra med sin kunnskap. Han har forsket på persepsjon i mange år, blant annet i Skottland før han kom til Trondheim. Sammen med Vitensenteret håper han nå å utvikle en ide han har hentet derfra.
"Psykologiprofessor Ruud van der Weel har persepsjon som hovedfelt. Her prøver han et avansert apparat som måler elektrisk aktivitet i hjernen."
Vil lage balanserom
Ideen går ut på å bygge et spesielt balanserom. Dette rommet består av et vanlig gulv og tre vegger som henger ned fra taket og kan beveges. Når en person står i det lille rommet og veggene beveges sakte fram og tilbake får man en sterk følelse av at det er gulvet som beveger seg.
- Synet av de svaiende veggene får personene til å lage kompenserende bevegelser for å opprettholde balansen. Det er egentlig helt unødvendig siden gulvet ikke beveger seg i det hele tatt. Faktisk er det fort gjort å kompensere så sterkt at man faller, forklarer van der Weel.
Men hva er det egentlig som skjer med hjernen vår når Frihetsstatuen bare forsvinner? Eller vi tryner på helt rolig grunn? Akkurat det første spørsmålet er det svært få vitenskapsmenn som tør å svare på. Van der Weel verken vil eller kan forklare Copperfields glansnummer, men han kan lede oss et lite stykke på vei.
1+1=4?
- Illusjoner, eller synsbedrag, handler om persepsjon, det vil si hvordan vi reagerer på ulike inntrykk. Som regel kobler vi sammen hukommelse og persepsjon, slik at vi gjenkjenner det vi ser, og det stemmer overens med virkeligheten. Men noen ganger stemmer ikke konklusjonen med virkeligheten, og vi blir lurt, forklarer van der Weel.
Illusjonene kan skyldes at vi bedømmer synsbildet ut fra visse innarbeidede billedkoder. Men de kan også skyldes fysiologiske synsfynksjoner, som øyenbevegelser og følsomhet for kontraster. Van der Weel deler inn illusjonene i fire hovedgrupper:
Forvrengning: Måten linjer og geometriske figurer er satt sammen på får oss til å tro at ting er mindre eller større enn de egentlig er. Vår kulturelle bakgrunn og måten vi har blitt opplært til å oppfatte ting, kan være en årsak til at vi forvrenger inntrykk.
Muller-Lyer-illusjonen (t.v) er et klassisk eksempel på dette. Den loddrette streken til høyre ser lengre ut enn den til venstre. Hvis du måler, vil du se at de er like lange.
Tvetydigheter: De fleste av oss husker vel tegninga som enten kunne bli ei vakker ung kvinne eller ei gammel heks med krokete nese. Dette kommer av at synet vårt fokuserer på ulike punkter i bildet, og alt etter synsvinkel blir innholdet forskjellig. Hva ser du på bildet til venstre; ei and eller en kanin?
Paradokser: Objektene er laget på en slik måte at de ikke kan eksistere i den virkelige verden hvis de skal tolkes tredimensjonalt. Hjernen kan finne en logikk for deler av objektet, men ikke hele objektet på samme tid. Tolkningen er avhengig av hvor vi fokuserer og hvilken vei oppmerksomheten vår tar. Når du studerer figuren til venstre nærmere, vil du oppdage at den slett ikke er så logisk som den kan se ut ved første øyekast.
Hallusinasjoner: Vi forestiller oss strukturer og ser ting som egentlig ikke er der. Hjernen konstruerer en enkel forklaring for å bøte på det ufullstendige bildemønsteret. Brannmennene ber kvinnen i det brennende huset om å hoppe, men det er kanskje ikke så smart. For holder de egentlig et brannseil i hendene, eller bare noen svarte sirkelbiter?
- Tryllekunstnere bruker en miks av disse fire illusjonene for å lure sansene våre. Ikke alle triks er like avanserte. Oppmerksomhet er også en del av persepsjonen. Et enkelt triks er å lede oppmerksomheten vår til ei hand, mens den andre gjør noe vi ikke legger merke til, forklarer van der Weel.
Annonse
Kan avsløre hjernens hemmeligheter
På begynnelsen av 1900-tallet begynte de første vitenskapsmennene innen psykologi å studere hvorfor hjernen vår oppfatter ting slik den gjør. Siden har mange prøvd å finne ut hvordan Copperfield klarer å lure oss til å tro at han går gjennom Den kinesiske mur eller tryller bort Frihetsstatuen.
Fortsatt er mange av hjernens finurligheter hemmelige, men Ruud van der Weel kan være blant de første i verden som får muligheten til å avsløre enda litt mer. Til høsten får Psykologisk institutt nemlig nytt spesialutstyr utviklet i USA som måler elektrisk aktivitet i hjernen på en veldig detaljert måte.
- I første omgang vil vi bruke det for å se hvordan hjernen utvikler seg fra babystadiet og oppover. Men apparatet kan også brukes for å registrere hva som egentlig skjer når en voksen person blir utsatt for synsbedrag, forklarer van der Weel.
Men han lover at han uansett hva han finner ut aldri vil gi oss forklaringa på Copperfields hemmeligheter. Den utfordringa må vi få ha i fred, synes han.
