Tangen gir ikke en klar begrunnelse på hvorfor doping bør legaliseres, skriver Sigmund Loland i dette debattinnlegget. (Foto: Joe Belanger / Shutterstock / NTB scanpix)
Tangen gir ikke en klar begrunnelse på hvorfor doping bør legaliseres, skriver Sigmund Loland i dette debattinnlegget. (Foto: Joe Belanger / Shutterstock / NTB scanpix)

Debattinnlegg: Doping handler om etikk!

Jan Ove Tangen gir ikke en klar begrunnelse på hvorfor doping bør legaliseres.

Publisert

Den offentlige dopingdebatten tar i liten grad opp grunnlaget for antidopingreglene. Hvorfor bør doping forbys i idrett? Antidoping synes å være et taust premiss. Jan Ove Tangen problematiserer premisset. Det er på sin plass. Ethvert regelverk trenger en begrunnelse, spesielt når det griper så sterkt inn i menneskers liv som i tilfellet antidoping.

Men derfra og ut har vi flere uenigheter. Jeg gjorde rede for mitt syn i mitt første tilsvar til Tangen. Her kommer noen utdypende poeng knyttet til Tangens tilsvar til meg.

Fra ’er’ til ’bør’

Tangen jobber sosiologisk med det han kaller den ‘reelle’ idretten som han skiller fra etikkens idealsfære. Men Tangen nøyer seg ikke med realitetene. Basert på en sosiologisk analyse trekker han den normative konklusjonen at doping bør legaliseres. Å argumentere direkte fra ‘er’ til ‘bør’ er problematisk. Tangen legger mer i konklusjonen enn det som finnes i premissene. La meg eksemplifisere.

Ifølge Tangen handler toppidrett om prestasjonsutvikling og seire med alle tilgjengelige midler. Mange utøvere søker gråsonene, og en del søker dopingpreparatene. Gråsoner og doping framstår som effektive midler. Antidoping er ‘påtvunget’ utenfra og begrenser prestasjonsutviklingen og sjansen til seier. Ergo bør doping legaliseres.

La oss forsøke samme type argumentasjon på forskning. Forskning handler om kontinuerlig utvikling av ‘sann’ kunnskap. Noen forskere søker gråsonene, blant annet ved å omgå eller bryte krav til informert samtykke. Slik forskning kan gi stort kunnskapsutbytte. Krav om informert samtykke er et ideal som er ‘påtvunget’ forskningen utenfra og begrenser kunnskapsutviklingen. Ergo bør kravet fravikes.

Slike argumenter fungerer dårlig. Etikk handler om kritiske og systematiske begrunnelser av normative standpunkt. For all del: God etikk er avhengig av og utformes i møte med gode og relevante fakta. Men, og dette er avgjørende: Fakta eller empiriske beskrivelser dikterer ikke normative konklusjoner alene. Normative konklusjoner krever normative premisser.

Etisk argumentasjon

En kritisk og systematisk etisk undersøkelse ligner på andre forskningsprosesser. Utgangspunktet er et spørsmål der vi er usikre på svaret. Er det riktig eller galt å forby doping i idrett? Ved hjelp av normativ etisk teori, i min sammenheng blant annet neo-aristoteliske ideer om perfeksjonisme, kan vi formulere mer presise hypoteser eller antakelser. Min hypotese er at idretten har en innebygget normativ struktur som åpner for perfeksjonisme og som kan begrunne antidoping. Jeg må utfordre hypotesen på kritisk vis. Jeg må lete bredt og søke relevante eksempler fra idrettens regel- og normsystemer og fra idrettslig praksis, og jeg må hente opp relevante innsikter av både samfunnsvitenskapelig og biomedisinsk slag. Jeg veier så mine funn mot hypotesen og de mer allmenne idealene om perfeksjonisme.

Jeg har konkludert med at hypotesen holder stand. Idrettens normative struktur bygger opp omkring perfeksjonistiske ideal der utøvere har ansvar for og innsikt i egen prestasjon. Toppidrett er en etisk spenningssone, men prestasjoner på sitt beste uttrykker en beundringsverdig utvikling av talent gjennom egeninnsats. Her finner vi en begrunnelse for antidoping.

Som i annen forskning: Det betyr ikke at min konklusjon er absolutt sann eller endelig. Argumenter må kritisk etterprøves, og nye innsikter samt endringer i idrett og samfunn kan kreve justeringer. Premisset for etikkforskning er imidlertid at vi kan argumentere rasjonelt om etiske spørsmål, og at vi kan skille mellom gode og dårlige begrunnelser.

Normative premisser for legalisering av doping

La oss likevel anta at min hypotese om toppidrettens normative struktur står for fall. La oss anta med Tangen at toppidrettens egenart handler om prestasjonsutvikling og seier med alle tilgjengelige midler. Leder det direkte til konklusjonen om legalisering av doping? Nei. Kravet om informert samtykke i forskning har en etisk begrunnelse med kantiansk opphav. Vi skal aldri behandle mennesker kun som middel, men alltid også som mål i seg selv. Kravet er velbegrunnet og gir mening i forskning selv om kunnskapsutbyttet kunne blitt større uten. Konsekvensanalyser av utstrakt doping kan på lignende vis begrunne et forbud. Det handler om å beskytte utøvere fra helserisiko de har liten innsikt i og ikke kan kontrollere, og mot farlig utbytting i regi av kyniske idrettssystem. Slik kan antidoping stå like støtt i toppidretten som kravet om informert samtykke i forskningen.  

Hva er Tangens normative premisser for legalisering av doping? Han viser til bioetikeren Julian Savulescu som forøvrig var i Norge for få år siden og presenterte sine syn. Savulescu er klar på sine normative premisser. Menneskeheten har ikke bare en mulighet, men en moralsk forpliktelse til fysisk, kognitiv og moralsk forbedring ved bruk av biomedisinsk teknologi. Dette er perfeksjonisme in extremis. Antidoping i idrett og samfunn strider mot idealet. Deler Tangen disse premissene?

Slik jeg leser Tangen, ligger han nærmere synet på legalisering som det minste av flere onder. Argumentet er omdiskutert i litteraturen. I mitt forrige tilsvar viste jeg til at synet vakler ved kritiske konsekvensanalyser. Tangen styrker selv kritikken der han viser til spill-teoretiske vurderinger som indikerer at vi er best tjent med restriksjoner på dopingbruk.  

Tangen kan også forstås dithen at toppidrett ikke har etisk relevans overhodet. Den svenske filosofen Torbjørn Tännsjö er enda mer kritisk. Vår fascinasjon for toppidrett har en destruktiv, fascistoid kjerne. Legalisering av doping kan ta form av eutanasi: aktiv dødshjelp til en virksomhet vi bør kvitte oss med. Men dette framstår som en defensiv og kynisk strategi og en underlig, sosiologisk determinisme som gir et forenklet bilde av utvikling av menneskelig virksomhet.

Antidoping i framtiden?

Antidoping er ikke hogd i stein. Kostnadene ved implementering og problemer rundt rettssikkerhet gir noen utfordringer. Og hvem vet: Om noen tiår har vi kanskje idrettsformer der doping blir mindre relevant og antidoping framstår som en anakronisme. Eller kanskje nærmer vi oss en situasjon a la Savulescu der det er vanlig å drive biomedisinsk selvforbedring både i idrett og samfunn. Det vil i så fall reise nye, etiske spørsmål.

Tangen har levert mange innsiktsfulle idrettsanalyser. Også denne gangen har han reist viktige spørsmål. Utfordringen i dopingargumentet er at han ikke tydeliggjør sine normative premisser. Han gir ikke en klar begrunnelse på hvorfor doping bør legaliseres. For enten han føler seg komfortabel med normativ argumentasjon eller ei: Skal han ta stilling til doping i toppidrett, kommer han ikke unna.