Bruken av ulovlige prestasjonsfremmende midler og metoder, blir sett på som et stort problem i nasjonal og internasjonal idrett. 

Samtidig snur toppidretten alle steiner for å løse det toppidretten ser som sitt hovedproblem: å prestere stadig bedre for å vinne. Doping blir da en av flere løsninger.

Krigen mot doping er nesten like intens som toppidrettsutøveres kamp om medaljer og plasseringer. Utøvere må gjennom dopingtester både før, under og etter konkurranser. De må melde fra hvor de befinner seg til enhver tid. Utøvere utestenges for kortere eller lengre tid om de bryter dopingreglene eller meldeplikten.

Kampanjer gjennomføres for å fortelle utøvere at å dope seg er uetisk og helsefarlig. Myndighetene bevilger penger og vedtar lover for å vinne krigen mot doping. Det opprettes nasjonale og internasjonale organer som håndhever reglene, som Antidoping Norge og WADA. Både den organiserte idretten og samfunnet fordømmer bruken av dopingmidler. I massemediene henges utøverne ut som juksemakere og dårlige forbilder for den yngre generasjon.

Toppidretten legger opp til doping

Hva om problemet snus på hodet? Hva om det er slik at doping er en løsning på problemet med å vinne og prestere stadig bedre?

Ser vi det slik oppstår et paradoks. At doping både er et problem og en løsning virker selvmotsigende og absurd. Begge deler kan ikke være sant. Siden antikken har paradokser utfordret både filosofer, politikere og andre. Paradoksene nærmest tvinger fram en løsning.

Hvordan takler nasjonal og internasjonal idrett dette paradokset? Hvordan løses det i massemediene og i politikken? Og hvordan forholder jeg som forsker meg til det?

De siste månedenes avsløringer om norske idrettsutøveres bruk av astmamedisin inngår i denne diskusjonen. Ikke minst er astmasaken illustrerende. Både for toppidrettens intense streben etter å sprenge grensene for hva som anses som mulig å klare. Og for hvor vanskelig det er å trekke en entydig grense mellom det som er prestasjonsfremmende midler og teknikker og det som er ‘doping’.

Astmasaken utfordrer også meg som forsker til å tenke igjennom om det virkelig er fornuftig å forby doping i toppidretten.

Den tyske sosiologen Niklas Luhmanns sosiologiske teori åpner for å forstå både hvordan moderne toppidrett har utviklet seg og hvordan paradokser kan forstås samfunnsmessig. Han hevder at verden er grunnleggende kompleks og svært komplisert å forstå. Sosiale systemer som politikk, økonomi, vitenskap, idrett osv. har oppstått for å hanskes med verdens kompleksitet.

I idretten framtrer dette i form av spørsmål som: Hvordan skal vi vinne neste konkurranse? Hvordan skal vi trene for å prestere enda bedre? Hvilke prestasjonsfremmende midler og metoder er tilgjengelige? For et individ, en organisasjon eller et sosialt system, vil kompleksitet være et problem som må løses. Men det finnes mange, alternative løsninger. Hvordan velges en løsning framfor andre?

Har beveget seg inn i gråsonen i jakten på medaljene

I og med at så mange konkurrerer om seieren, og alle er ekstremt gode og har forberedt seg grundig, samt at utfallet av konkurransen eller kampen er svært usikkert, må alle steiner snus for å løse hovedproblemet «hvordan vinne?».

Bruk av prestasjonsfremmende midler og metoder, lovlige og ulovlige, blir alternative løsninger.

I en artikkel i Dagbladet 3. september i år, beskriver Tormod Brenna hvordan «det norske langrennseventyret også er historien om grenser som stadig sprenges, ofte i det skjulte.».

Han peker på alle de nyvinninger som norsk langrenn har benyttet for å vinne alle sine medaljer.Det går fra enkle ting som å bruke spesialtannkrem og Antibac, til toetasjes smørebuss og spesialiserte smøreteam. Norsk langrenn har også tatt i bruk en usedvanlig næringsrik kaloridrikk beregnet på kreftpasienter.

Og norsk langrenn har, i samarbeid med forskere, utviklet høy kompetanse i bruk av astmamedisin, en medisin som angivelig også er brukt på friske utøvere. Norsk langrenn på et ekstremt toppnivå har beveget seg lenger og lenger inn i gråsonene i jakten på medaljene. Ja, til og med trådd over i «det forbudte området», i og med at en av de mest profilerte løperne nå er dømt for brudd på dopingreglene.

Kanskje var dette utilsiktet, kanskje ikke. Uansett, toppidrett pusher både utøvere, trenere, ledere, forskere og politikere til idrettslige, etiske, vitenskapelige og politiske yttergrenser. Noen ganger blir de til og med dyttet over.

Skyver ansvaret over på enkelte utøvere

Alt blir prøvd og testet i toppidretten, også forbudte stoffer og metoder. Dopingens store fordel sammenliknet med alternativene er at den er forbudt!

Svært få tar risikoen ved å bruke doping, men de som gjør det, skaffer seg en betydelig fordel. Det samfunnet oppfatter som et problem, oppfattes i deler av toppidretten som den ultimate løsningen på den grunnleggende utfordringen: å prestere stadig bedre og sikre seieren.

Doping er både et problem og en løsning, altså et paradoks. Men paradokser vanskelig å løse, for ikke å si umulig. Så langt har toppidretten forsøkt å løse paradokset ved å skyve ansvaret over på den enkelte utøver, samt karakterisere de som har forbrutt seg som juksemakere. Massemediene fyrer opp under en slik individualisering av ansvaret. Politikerne er med på fordømmingen og vedtar lover som forbyr doping og straffer enkeltpersoner. Forskerne tier ofte stille.

I stedet for å ta tak i det egentlige problemet - nemlig jakten på seieren og de grensesprengende prestasjonene - forskyves problemet til et annet nivå, i dette tilfellet utøvernivået. Utøvere er feilaktig de eneste som gjøres ansvarlig for eventuelle brudd på dopingreglementet. Trenere og ledere slipper stort sett unna. Det samme gjør publikum, sponsorer og massemedier som vitterlig er med på å skru forventningene til værs. Og politikere utformer en politikk hvor toppidrett både legitimeres og finansieres. Ja, det søkes endog om både OL og VM i diverse idretter for å øke landets internasjonale anerkjennelse og innflytelse.

Doping bør være tillat

Jeg heller i retning av å løse paradokset slik Alexander den store løste den gordiske knuten: å kutte knuten i to ved hjelp av et sverd.

I denne sammenheng betyr det å foreslå det mest radikale og resolutte: Doping bør være tillatt i nasjonal og internasjonal toppidrett såfremt utøvere medisineres og kontrolleres av et kompetent medisinsk støtteapparat. Det man sparer på antidopingarbeid og dopingkontroller kan i stedet brukes på helsekontroller av utøverne.

Men hva da med argumentene om at doping er helseskadelig og urettferdig?

Enkelte forskere hevder at doping ikke er mer helseskadelig eller urettferdig enn andre ting i idretten. Toppidrett er overhodet ikke sunt, til det er belastninger og skader for omfattende og alvorlige.

Dessuten, er doping mer urettferdig enn at noen er begunstiget med bedre gener enn sine konkurrenter og at noen land har mer ressurser og kunnskap til talentspeiding og prestasjonsutvikling enn andre ressurssvake land? Og er det etisk å forby doping når man ellers hevder at mennesket har en fri vilje? Siste ord er ikke sagt!