Tilskudd til bonden som holder villsau bidrar til bedre ressursutnyttelse, mindre avfallsproduksjon, bevaring av eldre raser og et åpent og vakkert Norge. Å fjerne tilskuddet er dårlig politikk, ifølge kronikkforfatterne.

Vi må ta vare på ulla fra villsauen

Kronikk:

Vi står nå i fare for å brenne, kaste eller grave ned enda mer norsk ull. Grunnen er beslutningen om å fjerne tilskudd til ull av «dårligste kvalitet», skriver Ingun Klepp og Tone Tobiasson i denne kronikken.

29.6 2016 04:00

Endringene i tilskuddet til ull betyr ikke færre midler i seg selv, men en omfordeling av midlene slik at den ullen som allerede er best betalt, skal få mer. Dette er for å bedre ullkvaliteten, ifølge Landbruksdirektoratet (LMD).

Omleggingen er også en forenkling. Norsk ull har fått tilskudd ut i fra et system med 16 ulike klasser, eller kvaliteter om man vil. Klassen bestemmes ut i fra rase, om sauen er klippet på våren eller høsten, og kvalitetsparametere. I det nye systemet er de 16 klassene redusert til 11.

For de sauerasene som allerede produserer ull innenfor en god klasse, kan det tenkes at enderingen vil ha en positiv virkning. Det vil lønne seg å levere bedre ull.

Men for den eldre rasen villsau er problemet at det ikke finnes en slik klasse og all ullen vil stå uten tilskudd. 

Klasseløs ull

I et møte med næringen sa nylig representantene fra LMD at om villsauulla inngår i tekstilproduksjon og blir en suksess, kan det bli snakk om å få tilskudd tilbake, men kun da. Ellers blir den ikke betegnet som samfunnsnyttig.

Hva som nå skjer med ull fra denne gamle og fargede sauerasene er et stort spørsmål. Klipping koster penger for bonden og for sauen medfører det store lidelser om de ikke blir klippet regelmessig. Å levere ulla betyr kostnader til sekker og transport. Det er dermed fare for at den ikke blir levert, noe en samlet bransje har advart mot uten å bli hørt.

Ull brytes langsomt ned og brenner dårlig. Å bli kvitt ulla er dermed ikke helt enkelt, for om den leveres på deponi må man betale for det. Den lave prisen fører allerede til at mange bønder med tungt hjerte kaster ulla på ulovlig vis. Dersom prisen blir enda lavere, er faren for storstilt dumping i kulturlandskapet stor. Dermed er ullen potensielt et avfallsproblem.

Nøysom og vakker

Ull var tidligere den viktigste grunnen til å ha sau. På 1700- og 1800 tallet ble nye raser utviklet og importert til Norge. Fordelen med de nye rasene var at de hadde kortere og jevnere ull som var mer tilpasset de nye maskinelle spinnemaskinene. I senere tid har det vist seg at de gir mer kjøtt fordi de er store. I Norge, som i mange andre land, ble derfor de eldre rasene nedprioritert, og de var i fare for å bli helt utryddet.

Når villsauen likevel ble reddet er det både fordi ullen har unike kvaliteter for så ulike produkter som sjøvotter og båtryer, men også fordi de er knyttet til særegne former for ressursutnyttelse.

Langs hele kysten har det vært vanlig å la sau gå ute året rundt og beite på lyng. Lyngheisenteret på Lygra i Nordhordland drifter lyngheier i samarbeid med lokale bønder, noe som skal gi både god ressursutnyttelse og landskap med historisk dybde. Se bare VisitNorways kampanje om hva sauene gjør med det norske kulturlandskapet. De klarer seg godt i norsk natur og er flinke til å passe seg selv og hverandre. De er vakre, morsomme og hardføre.

Krever mindre stell og tilrettelegging

Selv om ikke alle villsauer i dag er sauer som går ute hele året, er de bedre til å utnytte beiteressursene enn mer moderne sauer. De er gode til å klatre og bedre til å takle utfordringer i norsk natur fordi de har et godt flokkinstinkt og er lette og spenstige.

I dag vokser faktisk villsaubestanden i Norge, noe som først og fremst skyldes at bonden fortsatt får god pris for kjøttet på grunn av god smak og bra fettfordeling. Salg av saueskinn kan også være lønnsomt. Problemet er den lave slaktevekten, altså at villsauen gir mindre kjøtt og den får færre lam enn de mer moderne sauerasene. 


Langs hele kysten har det vært vanlig å la sau gå ute året rundt og beite på lyng. De er vakre, morsomme og hardføre, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Lyngheisenteret)

Små poteter og sorte får

Gjennom forskningsprosjektet KRUS står næringen sammen for å bedre økonomien til norsk ull. Målet er at mer av ulla som produseres i Norge når norske forbrukere og gjester i Norge og bidrar til å skape verdier. Samtidig vil en satsning på lokale klær bidra til et mindre miljøbelastende forbruk av tekstiler.

Det er et paradoks at LMD gjennomfører en endring på tvers av ønskene til en samlet næring. Og det samtidig med at Norges forskningsråd satser over 20 millioner for å finne løsninger for å få bedre utnyttelse av norsk ull – spesielt den pigmenterte, eller flekkete, ullen til villsauen.

Pigmentert må ikke bli et problem. Et godt eksempel er garnet av pelssauull fra Hillesvåg ullvarefabrikk. Også denne ullen var dårlig priset, men Hillesvåg så på de vakre grå tonene som en mulighet, ikke som en feil. I dag bidrar garnet sterkt i et eventyrlig oppsving for spinneriet. Pelsullen er en klar parallell til de små potetene, som en gang ble sett på som grisemat, men som du i dag finner på de fineste restauranttallerkener. Potensielt er det mange slike småpoteter i de 800 tonnene som nå mister subsidiene, fordi de ifølge LMD ikke har samfunnsmessig nytte.

Sterk, varm og vakker

Utviklingen innen lokalmat har vist at det er mulig å skape verdier ved å satse på lokalt forankrede råvarer og tradisjonsrike produkter. Det finnes alternativer til storskala, ensrettet landbruk. Dersom bønder med villsau nå gir opp å ta vare på ulla, blir konsekvensen den forenklingen LMD ønsker.

Men det finnes et alternativ: Ullen fra villsau er varm, sterk og vakker. Den har vakre nyanser fra lys grått til mørk brunt. Om vi som faktisk ønsker et åpent landskap med dyr velegnet til å leve der, står sammen, kan vi snu utviklingen. Det fordrer at bønder fortsetter å arbeide mot å levere god ull fra villsau, selv om prisen er lav.

Og så må forbrukere følge opp og kanskje la neste strikkeprosjekt bli i villsauull, bare for å være litt ville. Eller i det minste velvillige.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse