Som stortingspolitiker lytter jeg til mange med ulike interesser i og kunnskap om et tema. Jeg har nesten aldri opplevd en sak uten ulike meninger, ei heller mellom forskere. En viktig del av min hverdag er å veie den ulike kunnskapen og de ulike meningene mot hverandre, og forsøke å treffe beslutninger som er best for flest. At de som ikke vinner frem med sitt syn er skuffet, kan jeg skjønne.

Nina Kristiansen, redaktør i forskning.no, setter i sin kommentar Stortingsrepresentant vil kneble blyforskere i gang en debatt om knebling av forskere uten rot i noe jeg har ment, sagt eller skrevet. Hun skriver: 

«De (NINA-forskerne) mener «helse- og miljøkonsekvensene som følge av at blyhagl gjeninnføres er så alvorlige og godt dokumenterte at saken bør vurderes på nytt.» Det er denne uenigheten med Stortinget som faller stortingsrepresentant Gundersen så tungt for brystet».

Hvor tok Kristiansen det fra? Det jeg reagerte på i forskernes kronikk var følgende: 

«Stortingets avgjørelse om å gjeninnføre blyhagl under jakt er bare ett av flere eksempler på hvor galt det kan gå når dyktige lobbyister lurer politikerne».

Hele mitt innlegg lød som følger:

«NINA-forskere som overdommere?

Det er nesten så en ikke tror det en leser. 5 forskere fra NINA opptrer som overdommere over Stortinget og skriver i en kronikk at «Stortingets avgjørelse om å gjeninnføre blyhagl under jakt er bare ett av flere eksempler på hvor galt det kan gå når dyktige lobbyister lurer politikerne». Intet mindre! Personlig mener jeg forskerne her opptrer som fanatikere på svakt grunnlag uten evne til å se sin egen faglige begrensning eller evne til å veie forskjellige interesser opp mot hverandre for å finne den beste total-løsning.

Når forskere blir fanatikere, trer de ut av sin rolle og skader både sin sak og sin status. Når forskere på en statlig forskningsinstitusjon opptrer som overdommere over demokratiet, blir det ødeleggende og de kan utvikle seg til et problem for ansvarlig statsråd, i dette tilfellet Tine Sundtoft. NINA- forskerne har trådd over grensen på begge punkt og bryter ned tilliten både til seg selv og sin institusjon.

Forskernes innlegg er full av skremsler rundt blyets vederstyggelighet. På den annen side er det et faktum at Verdens helseorganisasjon (WHO) ikke nevner blyhagl som en vanlig kilde til forgiftning og andre forskere hevder at bly ikke oppløses i naturen og ikke utgjør noen giftfare. Et samlet jegermiljø mener i tillegg at bly har uovertrufne egenskaper i jaktammunisjon. Da er det Stortingets jobb å veie all denne informasjonen opp mot hverandre. Det gikk ikke den veien NINA-forskerne mente det burde gå, men å påstå at Stortinget er lurt, er mer enn drøyt. Dette er meget alvorlige påstander fra et miljø som virker hysterisk og fanatisk opptatt av å få rett. Et stort flertall i Stortinget stemte for å gjør unntak fra det generelle forbud mot å bruke bly. Det skjedde etter en lang og grundig behandling der alle parter ble hørt og der presset fra miljøsiden var sterkt. NINA-forskerne dummer seg ut med å påstå at Stortinget ble lurt og burde heller rette søkelys på egen troverdighet. Det var den som ikke bar fram!

NINA skal være leverandør av balanserte rapporter til byråkratiet og besluttende organ som bl.a Stortinget. De lever av tillit til at den rollen forvaltes fornuftig. Med kronikker som dette er de i ferd med å skape et problem for både statsråd og Storting. Vi kan ikke bygge god politikk på fagmiljøer som er mer fanatikere enn forskere og som ikke er villige til å gå fordomsfritt inn i utfordringene. Spørsmålet kommer raskt: Blyhagl er kanskje ikke det eneste området der NINAs forskere er mer opptatt av å bevise egne hypoteser og oppfatninger enn å få fram objektiv og nøytral informasjon til oss politikere. De kronikkskrivende NINA-forskerne er i ferd med å skade miljøarbeider og stiller statsråden i forlegenhet med sin oppførsel.»

Jeg sier ikke ett ord om at forskerne ikke skal kunne framføre sine argumenter og ikke ett ord som antyder at jeg ikke respekterer deres frihet til å delta i debatten. Men når de tapte får de heller se på sin egen troverdighet, sin egen argumentasjon og akseptere at de ikke nådde fram. Stortinget ble ikke lurt, men Stortinget vektla argumentene annerledes enn NINA-forskerne gjør og likte.

Kanskje forskning.no bør sette i gang et forskningsprosjekt på hvordan redaktøren kunne komme fram til at jeg ønsket å kneble NINA-forskerne med utgangspunkt i hva jeg skrev i mitt innlegg. Påstanden er revet ut av løse luften og det bidrar ikke til å styrke forskningens troverdighet det heller.