Ulven er ikke  akutt truet, som art, men den er i sterk tilbakegang, sett over historisk tid. (Illustrasjonsfoto: Microstock)
Ulven er ikke akutt truet, som art, men den er i sterk tilbakegang, sett over historisk tid. (Illustrasjonsfoto: Microstock)

Kommentar: Hvor kommer ulvehatet fra?

Menneskets eksistens er ikke lenger truet av at ulven spiser maten og ungene våre – men av det stikk motsatte. Vi har skjøvet ulven og alt annet i naturen helt ut på kanten. Hvis vi dytter litt til, er ikke bare den ferdig, men vi også, skriver Erik Tunstad.

Published

«Ulv foran landbruk?» spurte min gamle biologiprofessor Lauritz Sømme i Aftenposten sist uke. Han syns det er urimelig at rovdyr prioriteres foran husdyr. Sømme fører verdens eldste argument, og selv om det har gått ut på dato, får det oss nok en gang til å undres.

Ulven i Oslos nærområder har gitt ulvedebatten en morsom vri. Den bringer nye miljøer på banen. Men ikke nødvendigvis nye argumenter.

Sømme har rett, når han skriver at ulven ikke er akutt truet, som art. Men den er i sterk tilbakegang, sett over historisk tid. Ulven kan eller kan ikke overleve inn i fremtiden. Vi har sett mange eksempler på at arter som har forekommet i det vi mennesker har oppfattet som latterlig overflod. Den amerikanske vandreduen og ditto bison er opplagte eksempler – for så plutselig å kollapse, enten til utryddelse eller hårfint unna.

Du trenger ikke mange minutter på å sette opp en lang og trist liste med tilsvarende eksempler. Så hvordan det til slutt går med ulven, kan vi ikke vite. Mitt stalltips er at den forsvinner, og det om ikke veldig lenge. Det snodige er at dette neppe ville bekymre ulvehaterne.

Den uforanderlige verden?

På lista over de mest alvorlige truslene mot klodens biologiske mangfold, finner vi – sammen med fysisk miljøødeleggelser, forurensning, overbefolkning og rovdrift på ressurser – invaderende arter.

Invaderende arter trenger inn i områder vi mennesker synes de ikke skal trenge inn i, vi pleier å si at de ikke hører hjemme der. Brunsnegler, stillehavsøster, kongekrabber, mårhund – det er bare å liste opp. Problemet er at noen få invaderende arter er svært konkurransedyktige, og fortrenger arter som lever i området fra før.

Begrepet bygger delvis på en misforståelse om at verden er uforanderlig. Vi vil at naturen skal være slik den var da vi var små – men arter har alltid og vil alltid forflytte seg.

Hvis vi til dette argumentet anfører at de artene vi kaller invaderende er blitt fraktet til sitt nye levested av oss mennesker, på ”unaturlig vis” – baserer det seg på en annen misforståelse - den om at vi mennesker ikke er en del av naturen. Vi er utenfor – unaturlige.

Det er antagelig også derfor vårt sedvanlige antroposentriske tenkesett hindrer oss i å se at tidenes mest ødeleggende invaderende art er oss selv, mennesket. Vi har spist oss over kloden gjennom titusener av år, og utryddet utallige andre arter på vår vei. Istidens megafauna er ett eksempel. Mammuter, hulebjørn, ullhåret neshorn. Kjempefuglene på Madagaskar og New Zealand et annet – nesten alle store pattedyr og fugler er enten spist - eller utryddet for at vi skal kunne spise.

Enkelte biologer mener i dag at det forsvinner opptil flere arter daglig. Edward O. Wilson skrev, berømmelig, at én art dør ut hvert kvarter. Vi er i så fall inne i en utryddelseskatastrofe verden ikke har sett maken til siden dinosaurene takket for seg. Og den er selvpåført.

Da vi konkurrerte med ulven

Vårt forhold til ulven er kanskje det som er vanskeligst å forstå. Da de første moderne europeere ankom kontinentet en gang for mellom 30 000 og 40 000 år siden, var bestandene av byttedyr regulert av en liten gruppe topp-predatorer: Neandertalerne, tre velvoksne bjørner, hulehyene, huleløve, leopard, sabeltannet katt og villhund.  Og ulv.

Det var primært disse artene våre forfedre konkurrerte med, når det gjaldt å skaffe kjøtt til tacoen. To av dem eksisterer her fremdeles, i svært redusert antall.

De andre utryddet vi - hvilket var både naturlig og forståelig. Fortidens mennesker var seg selv nærest – slik alle andre arter er.

Men utryddelsene skjedde for 30 000 år siden.

Urkraft

Idag konkurrerer vi ikke lenger med ulven om føda – vi kommer ikke til å sulte i hjel om saueholdet tones ned i visse områder – og vi kommer ikke til å bli ruinert om vi skulle bli nødt til å sette opp gjerder, gjete dyra våre eller kjøpe pyrineerhunder. Vi kunne til og med holde oss med sau som er i stand til å ta bedre vare på seg selv, uten at det ville ødelegge næringa.

Likevel møter mange ulv med et hat som for oss mindre engasjerte først og fremst fremstår som uforståelig - og lett komisk: Kan man gå rundt og mislike en art? Føle et sydende hat mot et dyr som lever der ute i skogen et sted, og egentlig ikke gjør noe annet enn det du driver med selv – spiser og formerer seg?

Ser vi på historien, forstår vi at vi nærmest står overfor en urkraft. Mennesket er vevd sammen med ulven i et hat-kjærlighetsforhold som strekker seg over titusener av år – antagelig mye lenger. Grunnen er at ulven, kanskje sammen med neandertaleren, var det dyret som i størst grad overlappet med oss med hensyn til livets nødvendigheter. Ulvene var effektive jegere på store sletter, de opererte i flokk, var kloke – kompetente konkurrenter for et folk som ennå ikke hadde utviklet dagens avanserte teknologi.

Og som alle økologer vet, to like arter overlever ikke på samme sted. Den ene fordriver den andre.

Neandertalerne gikk først. Forskerne er uenige i om de ble fortrengt av oss, eller om de allerede var på tilbakegang på grunn av klimaendringer. Vi kan antagelig lande på en mellomløsning – vi hadde noe med å gjøre med deres undergang.

De andre store rovdyrene var færre i antall. Noen av dem overvintret i huler – huler vi selv ville ta i bruk – og var lette ofre i sin dype vintersøvn.

Én av dem overlevde, dagens brunbjørn, muligens fordi den la om kostholdet, og nesten ble vegetarianer. Disse bjørnene er store og sterke, men ikke SÅ store konkurrenter – kanskje like greit å ikke forfølge dem ut i det absurde?

Ulven var verre. En dyktig, og antagelig respektert konkurrent – fiende. En kjøtteter som takket være sin flokkadferd kunne gå løs på mange av de største byttedyrene, de samme som vi ville ha.

Ulven ble til hund

Så skjedde det ingen så komme: Vi temmet den. Det skjedde for mer enn 32 000 år siden, kanskje lenge før. Det skjedde flere ganger, og det skjedde i Europa.

Ulven ble til hund, og plutselig hadde mennesket et trumfkort i kampen mot ulven; dens egne etterkommere. Fra nå av gikk vi inn i en intens, målrettet og effektiv nedkjemping av vår skarpeste konkurrent.

Dette har pågått i titusener av år. Om hatet mot ulven har nedfelt seg i våre gener, er heller tvilsomt, men trangen til å rydde konkurrenter av veien ligger nok der. Ulvehatet mates av denne, og styrkes gjennom dype kulturelle tradisjoner. Ulvehatet er gammelt som alle hauger.

Men, det betyr jo ikke at vi må drive med dette i dag. Vi har lange tradisjoner for heksebrenning og blodhevn også – men praktiserer dem ikke. Rett og slett fordi vi har blitt litt klokere med åra.

Vi har selvfølgelig blitt bedre til å ta vare på naturen også. Dagens bevissthet rundt klimaet og biologisk mangfold er uovertruffent. Hadde det dukket opp bare hundre år tidligere, kunnet mange katastrofer vært unngått.

Nettopp derfor er det litt pussig å måtte forklare, for titusende gang, at vår eksistens i dag ikke er truet av at ulven spiser maten vår, og ungene våre – men av det stikk motsatte. Vi har skjøvet ulven og alt annet i naturen helt ut på kanten, hvis vi dytter litt til, er ikke bare den ferdig, men vi også.

Dette vet vi.