Hvorfor (i all verden) skulle det at en art er innført til et område, - hvilket, så vidt undertegnede kan forstå, noe bortimot garantert ikke er tilfelle med ulven – gjøre denne arten «unaturlig» og rettsløs? spør Erik Tunstad.

Hvilken natur skal vi verne?

Kommentar:

Det finnes ingen tidløs, uberørt og naturlig urtilstand å lengte tilbake til. Ingen natur, slik naturen egentlig skal være.

17.10 2017 05:00

Det finnes krefter i Norge som forsøker å vinne gehør for å utrydde den norske ulvestammen gjennom å påstå at den ikke har kommet hit til landet for egen maskin – men er smuglet inn. Dette – at den skal være smuglet inn – skal gjøre ulven «unaturlig» - og samtidig gi oss en rett til å fjerne den.

Alt i henhold til et natursyn som har vært rådende i Norge i mange år.

Morgenbladet brettet nylig saken ut i all sin politiske og vitenskapelige bredde – anbefalt lesning – men det at spørsmålet i det hele tatt debatteres er en påminnelse om hvor dårlig det står til med vår forståelse av hva natur egentlig er.

Hvorfor (i all verden) skulle det at en art er innført til et område, - hvilket, så vidt undertegnede kan forstå, noe bortimot garantert ikke er tilfelle med ulven – gjøre denne arten «unaturlig» og rettsløs?

Vel – naturvernerne bygger selv opp til det, gjennom sitt fokus på og redsel for svartelistede, invaderende arter – vi holder oss med skarpe grenser mellom «det naturlige» og «det unaturlige» - elsker det første og hater det siste.

Og hva gjør en art «unaturlig»? Jo – at den er berørt av menneskehender. Ut fra teorien om at mennesket står utenfor naturen, får vi tro.

Ingen vei tilbake til fortiden

Det er nok en gang på tide å minne om at det eksisterer ingen vei tilbake til fortiden.

Det finnes ingen tidløs, uberørt og naturlig urtilstand å lengte tilbake til. Ingen natur, slik naturen egentlig skal være. Hadde det ikke vært for oss mennesker. Hvis vi brått skulle forsvinne, ville naturen måtte fortsette herfra – og bli til en helt ny natur.

Dette er vi nødt til å innse, for å oppnå en fornuftig miljøbevaring i fremtiden.

Vi må også innse at vi mennesker ikke er unaturlige – og at natur vi har berørt, også er natur. Til og med vill, sådan.

Menneskets tidsalder

Tanken kom før jeg leste Morgenbladet, den kom sist uke, da jeg til min overraskelse oppdaget at det ikke finnes villrein i Norge – faktisk ikke rein i det hele tatt. Og at det ikke finnes dromedarer i Australia. Det hele i følge et kart over arters utbredelse.


Finnes det egentlig villrein i Norge? (Foto: Tore Meek, Scanpix)

Etter en stund innså jeg at det jeg egentlig hadde oppdaget, var at natur berørt av menneskehender, av mange – forfattere, politikere, aktivister og forskere - regnes som ikke-natur. Problemet disse menneskene møter, er at vi for lengst har entret antropocen – menneskets tidsalder.

For geologer betyr antropocen at vår påvirkning på kloden er så kraftig at sporene etter vår tid – om millioner av år – kan skilles fra tidene før og etter. Omtrent slik vi i dag skiller trias fra perm og jura.

Det er imidlertid ingen allmenn enighet om hvorvidt begrepet antropocen gir mening eller ikke. Hvor mye påvirkning er mye påvirkning? Når startet i så fall antropocen? Dette er spørsmål jeg lar ligge.

Antropocen han nemlig også fått en biologisk betydning, blant miljøvernere – og er ikke knyttet opp mot geologiske spissfindigheter. Det brukes mer generelt, og betyr noe i retning av «tiden da mennesket påvirker økosystemene».

En helt sikkert fornuftig betegnelse. Herfra skjer det imidlertid noe rart: Klassiske naturvernere blir provosert.

Verne naturen?

I Half-earth. Our Planet’s Fight for Life, Edward O Wilsons bok fra 2016, finner vi et kapittel kalt «The Most Dangerous Worldview». Det åpner: «Ikke alle miljøvernere er enige i at biodiversiteten bør bevares intakt. En liten, men voksende minoritet tror av menneskeheten allerede har påført den levende verden uopprettelige endringer. Vi må derfor, sier de, tilpasse oss et liv på en ødelagt planet.»

Han snakker om tilhengerne av begrepet antropocen – fra nå av antropocenere – og går herfra løs på dem som om de var Den Judeiske Fronten for Frigjøring av Det Judeiske Folk: De hevder at opprinnelig natur ikke lenger eksisterer, og ekstremistene blant dem mener at det ikke er noen mening i å verne naturen med mindre den er til nytte for oss mennesker.

Denne antropocenideologien er farlig, tordner Wilson videre – fordi den kun ser naturen i forhold til oss som er i live i dag. Antropocenerne er villige til å dytte naturen videre ut i et område som er det ikke er mulig å komme tilbake fra - de vil forme den etter vår tids smak og behov – uten å tenke på at fremtiden strekker seg adskillig lenger enn til 2117.

Hvorfor så sint? tenkte jeg, første gang jeg leste dette. Wilson gir for så vidt et svar, når han siterer Erle Ellis, økolog ved Universitetet i Maryland: «Slutt å forsøke å redde planeten. Naturen er forsvunnet. Du bor på en brukt planet. Hvis dette plager deg, kom over det. Vi lever nå i antropocen …»

Det litt trøblete i det som følger, er at både klassiske naturvernere og antropocenere ønsker – med noen dustete unntak, riktignok – å verne naturen.

Finnes det ikke ville dromedarer i Australia?

Sist uke satt jeg som sagt og kikket på et kart over reinsdyrenes leveområder. Ifølge dette, finnes det altså ikke reinsdyr i Norge. Vil du se villrein, synes sjansene å være adskillig bedre om du drar til Skagen, Legoland eller Roskilde.

Jeg ble mildt forundret over nyheten om en hittil ukjent dansk villreinstamme – før jeg innså at den antagelig bare er en bug, en datateknisk følge av at Danmark for noen år siden slapp unna med sitt tyveri av Grønland – og at det dermed, teknisk sett og i karttegnerens hode finnes reinsdyr i «Danmark». Norge fikk imidlertid ingen tilsvarende hjelp av Svalbard, som trolig ikke eksisterte den dagen kartet ble tegnet. Men hvorfor fikk ikke Norge en markering for sin egen skyld? Europas eneste villreinstamme finnes da vitterlig på norsk grunn?

Spørsmålet fikk meg til å google – og jeg fant at den norske villreinstammen virkelig var opprinnelig vill – men at den opp gjennom årene stadig er blitt paret med tamrein.

Jeg forsto fremdeles ikke hvorfor dette diskvalifiserer norsk (utvannet) villrein – men jeg bladde videre, og kom til dromedarene. Det finnes ingen ekte ville dromedarer, alle som eksisterer er, eller har nylig vært tamme – de er forvillede. «Arten finnes i varme og tørre områder av Nord-Afrika, Arabia og det vestre Asia» sto det under kartet. Kartet selv viste imidlertid også det stedet i verden der det finnes flest forvillede dromedarer – Australia – men det ble altså ikke nevnt. Er de noen tusen år gamle dromedarbestandene – tamme dromedarer, merk det – naturlige? Mens de forvillede dromedarene fra vår tid er unaturlige? Ikke en del av «naturen»?

Hvordan står det i så fall til med dingoen – Australias villhund? Eksisterer ikke den heller?

Kartene fikk meg altså nok en gang til å undres over begrepet «natur». Hvor vill skal villmarken være? Hvor opprinnelig må økosystemet være? Hva er egentlig forskjellen på naturlig og unaturlig? Er ikke mennesket en del av naturen? Alt det der – og: Hvorfor er det ikke reinsdyr i Norge - egentlig? Eller moskus, for den saks skyld? Og hvis ulven ikke har gått hit på egne ben – hva så?

Og – mens vi først snakker om forestillinger: Mårhunden rusler da vitterlig hit på egne ben – men er likevel rettsløs og fritt vilt – fordi den «ikke hører til her i Norge» - for natur skal være slik den alltid har vært …

Så – det finnes ingen logikk. Det som diskvalifiserer i ett tilfelle, synes å kvalifisere i et annet. Alt etter hvilke mål vi har. Tamme dromedarer eksisterer, forvillede ikke. Forvillede dingoer skal få eksistere, men ikke vill ulv – fordi den ikke har gått selv. Mårhunden er vill og spaserer selv – men får likevel ikke eksistere – fordi den ble berørt av menneskehender for snart 100 år siden.

Hva i all verden er dette? Vi burde snarest kalibrere vårt syn på naturen – kalibrere og oppdatere for en ny tid. Vi må akseptere naturen slik den faktisk er – i stedet for å dyrke forestillinger om hvordan den burde være!

Ingen balanse i naturen

Naturen er ikke i balanse. Den er i konstant endring.

Dette er vanskelig å ta inn over seg – og naturvernere klarer det sjelden.

Den klassiske naturverntanken likner mistenkelig på det syn mennesket i tusener av år har hatt på seg selv – som noe over og utenfor. Kopernikus bragte oss nærmere bakken da han viste at jorda ikke er universets midtpunkt. Darwin dro oss enda lenger ned, da han viste oss at vi er en del av naturen – én blant mange likeverdige arter.

Når vi fremdeles i dag deler verden i naturlig og unaturlig – alt ettersom hvilken befatning reinsdyret, moskusen, dromedaren eller whatever har hatt med oss mennesker en gang i sin fortid – viser vi at vi fremdeles ikke fullt ut har forstått Darwin.

Kan det være her skillet ligger? Kan konflikten bunne i spørsmålet om hva det egentlig er vi vil verne – og hvorfor? Selvsagt.

Tilbake til urtilstanden

I våre fantasier finnes det en urtilstand; den naturen som hadde vært på jorda, dersom mennesket ikke hadde eksistert. For mange naturvernere er denne tilstanden alle miljøtiltaks mål: Vi må få naturen tilbake til slik den skal være.

Mennesket dukket opp på jorden for mange millioner år siden, men vår påvirkning på miljøet var beskjeden fram til for noen hundre tusen år siden. Siden den gang, og akselererende, har vi satt vårt merke.

Den første store endringen var utryddingen av mesteparten av megafaunaen – pattedyr på 10 kg og oppover. Vi drepte dem i Europa, i Asia, og etter hvert i Amerika. Da de hvite endelig fant veien dit – var de fleste store dyr forlengst borte. Ingen mastodonter, ingen mammuter, ingen sabeltannede kattedyr, ingen kjempeulver, gigabjørner, superørner, megabevere – eller dovendyr på størrelse med elefanter. Da vi ekspanderte utover i Stillehavet, fra øy til øy i spinkle kanoer – utryddet vi minst 1000 fuglearter – 10 prosent av det som fantes.

Og så videre. Utryddelsene har fortsatt jevnt og trutt – hvorenn vi kom på kloden, sprengte vi alle budsjetter – tynet ut det som tynes kunne. Og befolkningen bare økte og økte. Hvor mange arter vi utrydder per dag i dag, er et spørsmål jeg har drøftet tidligere i disse spaltene.

Bare dette burde fortelle oss at det ikke finnes noen vei tilbake.

Men om mennesket ikke hadde eksistert, ville naturen like fullt aldri kunnet gå tilbake til – la oss si til år 20 000 fkr. Verden var nemlig helt annerledes deg gang – klimaet var annerledes, miljøet var annerledes – mange av dagens arter ville hatt vanskeligheter med å overleve.

Det finnes altså ingen ren, tidløs, uberørt og mytisk urtilstand å lengte tilbake til. Hvis vi mennesker brått skulle forsvinne fra klodens overflate, ville ikke naturen langsomt gli tilbake til start. Den ville fortsette herfra – og bli til en helt ny natur.

Så hva er det da klassiske miljøvernere som Edward O. Wilson ønsker å bevare? En tenkt natur, slik den ville ha vært dersom vi ikke var her? Den kan vi aldri nå – som forklart over. Eller en tenkt natur, slik den ville bli, dersom vi forsvant? Eller vil de verne det beste vi kan få ut av naturen – nå, mens vi fremdeles er her?

Hvis svaret er det siste – står de ikke langt fra folka de forakter: Antropocenerne.

Naturen er alltid i endring

I boka Living Through the End of Nature beskriver Paul Wapner hvordan han mener dagens miljøbevegelse har beveget seg i to retninger etter at vi fikk bevissthet om antropocen:

Den ene –«The dream of mastery» – registrerer vår ekspansive økonomi og vitenskap. Oppsummert, rettferdiggjør truende miljøkatastrofer utstrakt bruk av globsalisert vitenskap, et globalt marked for økosysystemtjenester – ikke minst behovet for og retten til å tvinge igjennom uopprettelige tiltak for såkalt klimafiksing.

Den andre – «The dream of naturalism» - registrerer det unaturlige med det moderne, urbane samfunn. Her finner vi drømmen om naturens førhistoriske tilstand, om «en verden uten oss».

Det er nok den første gruppen Wilson er ute etter å ta. I den andre gruppen burde han finne likhetstrekk med seg selv – men det han ikke liker er kanskje det vi finner hos en tredje gruppe antropocenere – ikke omtalt av Wapner - de som ser at naturen klarer seg ganske godt på egenhånd – de som ser fremtiden som en hybrid, en natur som er verken naturlig eller kultivert, som selvfølgelig også er ute av balanse - en fremtid som kan aldri bli som fortiden.

De har ingen illusjoner om at vi kan gå tilbake til Eden. Her finnes folk som aksepterer at verden er blitt slik den er blitt – og at vi får gjøre det beste ut av det.

Vi må verne det vi klarer å få vernet – alt klassisk miljøvern det er mulig å få til – men at vi også må se fremover. De drømmer om storstilte rewildingprosjekter, de som vil sette av større og større landområder til natur, og deretter sette ut ulv, bison, elefant – alt som kan hjelpe på mangfoldet. De er altså ikke bare ute etter opprinnelig, «vill» natur – de ønsker all natur velkommen. Fordi naturen alltid er i endring.

Dette er den typen miljøvernere som ville tegnet inn norsk villrein og moskus på kartet – for ikke å snakke om australske dromedarer. Det er denne typen naturvernere som ikke bare hegner om den norske ulvestammen – uansett fortid – men også med et stort smil ønsker nyankommende mårhunder velkommen: Naturen er vill og verneverdig – uansett.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.