Det mest komplekse system vi kjenner til i universet, er biosfæren – den hinnen av liv som omslutter jordkloden.

Flere titalls millioner arter, et utall varianter, et astronomisk antall individer – som samtlige er genetisk unike, interagerer med hverandre – og med omgivelsene; geologi, vann, luft, sol, temperatur, stråling - på mikronivå, på makronivå – og på alle tenkelige og utenkelige mellomnivåer – over hele kloden, fra øverst i troposfæren til dypt i undergrunnen.

Vi er ikke i nærheten av å forstå dette intrikate nettet av aksjoner, reaksjoner, interaksjoner, avhengighet og gjensidig påvirkning. Ikke i nærheten. Vitenskapens forsøk på å modellere selv de enkleste økosystemer, har brutt sammen under manglende datakraft – for ikke å snakke om forståelse.

Hjernen kan trygt tre til side.

Vil dimme sola

Likevel viser vi hjernen all mulig respekt – og med rette. Vi vegrer oss klokelig fra å lobotomere barn med uartig oppførsel. Fysiske inngrep i hjernen kan føre til uopprettelige og uoverskuelige skader.

NRK kunne den 21. desember med glede og entusiasme gi oss artikkelen Klimafiks: Vil dimme sola.

Ingressen er talende: «Amerikanske forskere foreslår ny og rask løsning på global oppvarming som samtidig reparerer ozonlaget». Kvikkfiks! Enkelt og greit!

Forslaget går i korthet ut på å spre støv – kalkstein – i atmosfæren, og på den måten bremse den globale oppvarming.

«- Det er sånne ideer vi trenger …», kommenterte klimaforskningsleder (og fysiker) Bjørn Hallvard Samset i klimabyrået Cicero. Samset legger til at dimming av sola neppe er nok, dersom FNs klimakrav skal innfris. Vi må også gå aktivt til verks for å trekke CO₂ut av atmosfæren.

Samsets faglige kollega, klimaforskeren og fysikeren Helene Muri ved UiO, er enig i at dimming med støv i atmosfæren neppe er nok, og benytter anledningen til å oppfordre andre forskere til å ta «klimafiksing» på alvor.

• Les debattinnlegget til til Helene Muri: Klimafiksing kan ikke avskrives

Klimafiksere uten praksis

Ideen om å «dimme sola» er nok et utspill fra forskere – fysikere, atmosfærefysikere, meteorologer og økonomer – som mener de forstår klima.

Denne gjengen bedriver noe de kaller geo-engineering – eller klimafiksing – definert som bevisst, storskala inngripen i klodens klimasystemer, i den hensikt å endre det dit deres atmosfærefysiske datamodeller sier det bør være.

Klimafikserne har ennå ikke sjøsatt noen av sine prosjekter – bortsett fra noen relativt uskyldige (og delvis mislykkede) forsøk på å trekke ut CO₂ av lufta gjennom treplanting – delvis fordi de møter motstand fra mer edruelige kolleger. Men de truer generelt med å klimafikse ad to veier: ved å regulere innstrålingen fra sola, eller å dra karbondioksid ut av lufta.

Som å kutte i hjernen til en tenåring

Blant planene vi er blitt servert de siste årene, kan vi nevne et prosjekt også NRK omtaler i sin artikkel – å spre svovel i atmosfæren. Andre prosjekter handler om å gjødsle verdenshavene med jern.

Noen av oss synes dette virker i overkant fremfusent. Har disse menneskene egentlig en ide om resultatene? Jern i havet? Som om vi ikke har hevet nok dritt uti der allerede …

Vel - Klimafikserne forstår det som trengs å forstås. De er fysikere og mekanikere, ikke biologer.

forskning.nos lesere får bære over med at undertegnede nå må kjempe for å beherske seg. Som biolog og økolog, forstår jeg at ideen om å «dimme» sola – det være seg med grus eller svovel – basert på datamodeller av vind og temperaturkurver, er som å åpne hjernen til en tenåring, og kutte ivei – for vi vet jo hvor både pannelappen og hjernestammen befinner seg.

Løp!

Ordene jeg baler med, er hybris og arroganse. Og kunnskapsløshet, på grensen til galskap og idioti.

Tenk deg forestillingen om egen fortreffelighet – følelsen av å ha absolutt rett. Legg til en villfarelse om å besitte det moralske overtak. Og kortslutningen derfra, til at ovenfor nevnte egenskaper gir deg rett til å foreta uopprettelige inngrep i naturen – på det absolutte makronivå. Bland dette godt – og du har en «klimafikser». Hvis vedkommende i tillegg besitter politisk innflytelse – run for the hills!

Hvorfor er jeg så redd?

Jeg har vært glødende opptatt av miljøvern hele livet.

Jeg har likeledes fulgt klimasaken i tretti år. Det eneste jeg har forstått etter alle disse årene, er at klimaproblemet er på grensen til umulig å forstå. Det rent fysiske klimaet er i seg selv det totale kaos, umulig å forutsi med sikkerhet. Og det, altså, før vi så mye som har forsøkt å dra biosfæren inn i likningene.

Med så mange variable, og så mange ukjente, er det vanskelig å vite om vi befinner oss i en krise, eller bare i en naturlig svingning.

Skjønner ikke skråsikre svar

En annen ting jeg ikke skjønner, er folk som gir skråsikre svar.

Jeg kan forstå begjæret etter klare og enkle sammenhenger. Det er nemlig nok å være bekymret for. Regnskogene barberes, elvene forurenses, havene fiskes tomme. Og giftsprøyting mot skadeinsekter sender sjokkbølger langt utenfor hveteåkrene. Problemet er imidlertid at naturen sjelden oppfører seg akkurat slik datamodellene forlanger.

Dette erfarte jeg sent på 1970-tallet, da jeg studerte noe man kalte biologisk og integrert skadedyrbekjempning. Ideen var å erstatte planteverngiftene med skadedyrenes naturlige fiender. Vekk med Roundup og neonikotinoider, inn med rovteger og midd. En naturlig metode – peace and love.

Hadde verden bare vært så enkel!

Uforutsigbar rev

Selvsagt kan biologisk skadedyrbekjempelse av og til virke – men det er ikke dette denne kommentaren handler om. Poenget her er at selv under så vidt enkle og lett kontrollerbare betingelse som i en åker eller en frukthage, kan ting gå veldig galt. Rett og slett fordi vi ikke forstår.

Rødreven ble satt ut i Australia på 1830-tallet, primært fordi britene ville bedrive revejakt. Da kaninene de også satte ut, utviklet seg til et problem, så mange en redning i deres erkefiende fra hjemlandet. Reven ble introdusert til stadig nye områder – men nektet å følge menneskenes plan. Hvorfor halse etter raske kaniner, når det finnes så mange treige og velsmakende urinnvånere?

Det er mer enn 6 millioner rev i Australia i dag – de har utryddet en serie pungdyr.

Går vi ned til insektstørrelse, finnes det mange eksempler på at vi har overvurdert vår evne til å forutsi naturens reaksjon på våre forsøk på natur-fiksing, ifølge en artikkel på National Wildlife.

Så – hvis vi ikke klarer det med store, lett synlige dyr på en slette i Australia – hvorfor tror vi at vi har kontroll, når vi vil tukle med hele biosfæren?

Hvor mye fiksing er nok?

Jeg er villig til å vedde betydelige summer på at klimafikserne tror de vet alt de trenger å vite om økologi. Jeg er villig til å vedde like mye på at de ikke skjønner et plukk av det de driver med. Dette hindrer dem imidlertid ikke i å gripe etter revolveren. For de ser et klimaproblem, de har en modell – en datamodell, til og med – og de har midlene, uendelig politisk velvilje og rause klimapenger.

Men de vet altså ingenting om biosfæren. Det er det, som forklart over, ingen som gjør – godt nok.

De vet ingenting om hva som kommer til å skje, så snart de «dimmer sola». Hvor mye «dimming» som er nok dimming. Hva som skjer med biosfæren når klimafikseren fikser. Hvilken del av universets mest kompliserte system som er ødelagt for alltid.

Og, når de har fikset fra seg, hvordan de da skal få avsluttet fiksingen, hvordan de skal få svovelet, jernet, aluminiumet eller kalken eller … ut og vekk igjen.

Nedising av jord og folk

Klimafikseren kjenner selvsagt til Tambora, 1815 – det kraftigste vulkanutbrudd i moderne tid. Partiklene fra utbruddet dimmet sola. Året etter, 1816, er blitt hetende «Året uten sommer», året deretter, «Tiggeråret» - et av uårene som supplerte vårt kjøkken med eksotiske retter som barkebrød og gråstein.

Det er kanskje ikke lurt å trekke katastrofekortet, men en ny istid kan komme til å vise seg å være biosfærens milde reaksjon på atmosfærefysikernes kvikkfiks.

Før vi eventuelt kommer dit, vil vi ha sett utryddelser og økologiske ødeleggelser i en størrelsesorden vi så langt har vært forskånet fra.

Total nedfrysning ville være litt verre. Det ville slett ikke være den første gang i livets historie at kloden forvandles til en eneste stor isklump. Det ville imidlertid være første totale nedising når jorda er befolket med annet enn bakterier.

Vi er ikke alene

Jeg tror vi kan være enige om at det ville passe litt dårlig akkurat nå. Likevel mener altså Cicero-Samset at «det er sånne ideer vi trenger.» Mens Helene Muri vil at flere forskere skal ta klimafiksing på alvor.

Noen bør minne dem om at de ikke er alene på kloden.

Klimafiksere og –alarmister argumenterer for at verdens tilstand krever radikale tiltak.

De alvorlige miljøproblemer verden står overfor, er produkter av vår egen dumhet og egoisme. Og de må løses. Men det er en tankefeil å tro at dette rettferdiggjør enda mer drakoniske mottiltak.