Vi kjenner skrekkhistoriene.

Kaninene invaderte Australia – snauspiste kontinentet, utryddet nesten pungdyrene.

Slangehodefisk – frankenfisken, med «tenner som en hai» og med enorm appetitt – åler seg fra dam til dam, vestover USA, som i «en dårlig skrekkfilm» – den kan være ute av vannet i opptil tre døgn, og glefser i seg alt som kommer i dens vei.

Anoplolepis gracilipes (Crazy ant) har invadert og ødelagt øyer fra Hawaii til Seychellene og Zanzibar, og på veien desimert bestanden av den røde landkrabben.

Det finnes tusener av eksempler, og vi har nok av dem, også her i Norge: Brunsneglen, kongekrabben, villsvinet.

For ikke å snakke om ukens skrekkoppslag her på forskning.no: «Forskerne frykter den amerikanske hummeren».

Invaderende arter truer livet på jorda, koster milliarder på ufattelige milliarder hvert år, dreper, ødelegger – omtrent slik fremstilles de. Men er det de nye artene, eller er det noe annet vi bør være redd for? Gjør nye arter egentlig så mye ugagn, i seg selv?

Hører ikke til her

Sist uke skrev jeg om at vi må lære oss å se at verden forandrer seg – alltid – og at vi derfor, av og til, bør se nye arter som en god nyhet om at naturen klarer seg, tross alt; den overlever vårt idioti.

• Les mer: Vi må tåle at naturen forandrer seg

Ikke alle økologer er enige i at invaderende arter er den sjuende landeplage – eller den nest største trussel mot biologisk mangfold – slik Edward O. Wilson formulerte det, da han i 1997, sammen med ti andre bekymrede kolleger, skrev til visepresident Al Gore om den «raskt økende invasjon av eksotiske planter og dyr som ødelegger nasjonens biologiske diversitet.» Gore reagerte med å igangsette et nasjonalt forsvarsprogram mot påvirkning utenfra.

Argumentene mot fremmede arter likner faktisk til tider på den vi møter i innvandringsdiskusjoner: Arter skal ikke inn i landet – fordi de ikke hører til her.

24 kaniner ble millioner

La oss se på den mest horrible historien – den om kaninene i Australia.

Nei – det er ingen grunn til å benekte at det skjedde skader – og ei heller at det var kaninene som ødela.

Det begynte med 24 stykker, satt ut av en engelsk innvandrer i 1859 – rett og slett fordi han ville ha noe å se på, som minnet ham om gamlelandet.

Snart var de millioner, åt seg over kontinentet, gjorde dyrkbar mark til ørken, fortrengte lokale arter.

Ser vi nærmere på katastrofen, ser vi at ørkenspredningen var godt i gang flere tiår før kaninene, det samme var utryddelsene. Vi mennesker gjør nemlig veldig mange dumme ting. For eksempel forsøker vi å bedrive landbruk på samme måte, over alt.

Derfor forsøkte vi å omgjøre den australske bush til en engelsk eng. Vi plantet ut hundegras, raigras, hvitkløver, tistler og gulltorn – og mange flere – i et forsøk på å få sauene til å føle seg hjemme. Disse vandret snart i hundretusentall rundt i ødelagt australsk natur. De snauspiste, hakket opp jorda med klovene sine – hvilket førte til jorderosjon – og gjorde generelt enorm skade. Ting holdt virkelig på å falle fra hverandre – og så kom kaninene – og fikk skylda for det hele.

Robuste fremmede

Vi ser det igjen og igjen: Det vi oppfatter som invaderende arter som forskyver lokale, er faktisk økologisk mer robuste arter, som overlever der andre drives ut – av oss.

Minken for eksempel, er blitt beskyldt for å utkonkurrerte den naturlig hjemmehørende oteren. Enkelte biologer mener nå at minken bare benyttet sjansen, når oterbestanden ble redusert av andre grunner. Les: Landbrukets giftsprøytning. Det man i dag kan se, enkelte steder, er at oteren kommer tilbake, antagelig på grunn av omlegginger i landbruket, og at minkens bestand deretter reduseres.

Hadde vi tatt vare på økosystemene, ville den kanskje ikke fått sjansen i det hele tatt.

Noe annet vi ser, er at nykommerne sjelden ødelegger økosystemene, slik det framstilles – og at de i mange tilfelle bidrar til å øke et områdes genetiske variasjon.

Økosystemets kontroll

På De britiske øyer er det registrert 2300 fremmede arter. Svært få arter er beviselig forsvunnet på grunn av disse innvandrerne, og de gjør, når vi ser nærmere etter, ikke veldig mye skade. California har minst 1000 introduserte arter, bare 30 har forsvunnet. Så i det store og hele har invaderende arter ført til en stor økning av biodiversitet.

Når britene likevel reagerer negativt på rododendron i veikanten, sommerfuglbusk langs kanalene, tromsøpalmer i parkene, er det fordi de synes naturen skal se ut slik vi er vant til at den ser ut? Antagelig.

• Les også: Vi dreper insektene våre

Og her ser vi noe av årsaken: Invaderende arter – som lupinen som vi er så redde for i Norge – slår seg som sagt til på ødelagt mark, hvor lokale arter ikke klarer seg. I veikanten langt E6, for eksempel. Folk ser planten, og slår alarm. Men gå én meter inn i skogen. Du finner ikke lupiner der inne. Fordi økosystemet er sunnere, og holder potensielle inntrengere under kontroll.

En tredje ting vi ser, og som selvsagt ikke bidrar til innvandrernes gode rykte, er at nye arter ofte formerer seg til astronomiske populasjoner – vi ser katastrofe – men så stabiliseres de igjen, roer seg, holdes under kontroll av resten av økosystemet. Dette siste får ikke like store avisoppslag.

Vi glemmer naturens dynamikk

Dette bringer oss til sakens egentlige kjerne. Jeg har allerede brukt uttrykket «naturlig hjemmehørende». Og vi har en forestilling om at et sunt, naturlig miljø bare kan inneholde «naturlig hjemmehørende» arter. Antagelig ut fra forestillingen om at naturen kan forekomme i en eller annen mytisk urtilstand – slik den egentlig skal være – og til hvilken den vil vende, dersom vi lar den være i fred. Vi glemmer naturens dynamikk – den har ikke noe mål, den overlever bare. Passer en ny art inn, blir den. Hadde ikke arter kunnet bevege seg, hadde mesteparten av jorda vært uten liv.

Den internasjonale Ramsar-konvensjonen ga i 2013 San Francisco Bay status som et område av «internasjonal betydning». 300 av områdets 1000 arter fisk, fugl, pattedyr, planter og evertebrater er nylige innvandrere – fra hele kloden. De kommer med lasteskip, i ballastvann, med tog og fly – og bidrar til å berike en fra før pulserende økologi. Som altså er av internasjonal verdi – ifølge Ramsar. Naturen er virkelig aldri i ro – og trenger heller ikke å være det, for å fungere.

Fremmede og lokale arter kan godt fungere sammen. En tredjedel av Californias sommerfugler – ettersom vi nettopp var i The Bay Area – er avhengige av invaderende plantearter for å overleve (fordi vi allerede har drept de plantene de naturlig levde på …). Problemet befinner seg i mange tilfelle i stor grad bare oppe i våre hoder. Vi liker virkelig ikke å se fargerike lupiner i veikanten.

Alt som lever her er nyankomne arter

Men hva da med løvetann? Engsoleie? Prestekrage? Hestekastanjer? Tromsøpalmer (i Tromsø, vel å merke – andre steder hater vi den …)? Eller honningbien som amerikanerne er så redd for å miste? Eller meitemarken, som kom til USA med europeerne? Ellers westernfilmens ikoniske tumbleweed – en russisk import? Eller orangutanen på Borneo – antagelig etterkommer etter dyr holdt i fangenskap for århundrer siden?

Når vi bor i et land som Norge, blir spørsmålet enda mer problematisk. Landet var dekket av is for ikke så veldig lenge siden. Alt som lever her er relativt nyankomne arter. At det fremdeles kommer noen, burde ikke bekymre oss for mye.  De som beviselig skader sine omgivelser, bør vi ta oss av – men husk at de antagelig roer seg med tiden. De andre – visuelt og mentalt forurensende, kanskje – burde vi heller prøve å se på som kule nyheter.

Kanskje vi alle burde bli som fugletitterne? De elsker jo arter ingen har sett i Norge tidligere.

–

(Det hadde vært umulig å skrive dette, uten å ha lest Fred Pearces The New Wild – Why invasive species will be nature’s salvation, hvorfra jeg hentet flere ikke-norske eksempler.)