Vil du gå glipp av fem ekstra leveår? Nei?

I så fall er det bare å løpe og kjøpe, når det nye treningsarmbåndet kommer i norske butikker.

For det kan fortelle deg om du trener riktig – sannsynligheten er stor for at du har trent helt feil! – for å oppnå en helseeffekt i hjerte- og karsystemet. Og dette er ikke noe hvilket som helst treningsprodukt, må du tro!

Denne unike, revolusjonerende, internasjonale suksessen er nemlig basert på solid vitenskap, og er utviklet av tre forskere fra NTNU, forteller de tre forskerne fra NTNU.

På bildet kommer de joggende i fint driv, med hver sin utgave av det omtalte treningsarmbåndet rundt håndleddet. Den tilhørende appen vises fram på et innfelt snap-shot.

Alt sammen ville vært grei skuring om dette var en reklame. Eller til nød en pressemelding fra NTNU.

Men det er det ikke. Det er hovedoppslaget i søndagens VG.

Ingen uavhengige kilder

Det er slett ikke umulig at det nye systemet faktisk er revolusjonerende. At armbåndet kan veilede oss til ekstra leveår. Det fikk definitivt god omtale i Wall Street Journal tidligere i år.

Men det er noe galt fatt i norsk journalistikk når oppfinnerne av et produkt får være eneste kilde i en panegyrisk hyllest til nettopp dette produktet.

Hvor er den uavhengige kilden som kan bekrefte eller stille spørsmål ved den påståtte revolusjonen?

Hvor er tilløp til kritiske spørsmål, som:

Dere baserer produktet på resultatene fra en befolkningsundersøkelse som viser at folk som trener på denne måten lever lenger. Men det er jo velkjent at slike undersøkelser ikke kan si noe om hva som fører til hva. Hvordan vet vi for eksempel at det ikke er slik at folk med bedre medfødt hjertehelse oftere trener på en slik måte?

Hvor i all verden ble det av de normale journalistiske refleksene som vanligvis slår inn når en stor norsk avis intervjuer folk med et produkt?

Forskning får særbehandling

Kanskje handler det nettopp om at det er forskere og forskning vi har med å gjøre.

Både norsk og utenlandsk presse har en lang tradisjon for utsøkt ukritisk dekning av forskningsstoff. Vi tror at forskerne forvalter den objektive sannheten, og dermed trenger vi jo ikke være mer enn entusiastiske mikrofonstativer.

Hvor lenge må vi fortsette å minne oss selv om at forskere faktisk også kan ha egeninteresser, akkurat som andre intervjuobjekter?

Og at resultatet fra en studie eller to ikke nødvendigvis er sannheten?

Antageligvis en god stund. Og i alle redaksjoner. Også min egen.

Som en trøst for VG-journalistene og et forferdelig pinlig note-to-self kan jeg jo dra denne lille perlen fra 2009 opp i lyset igjen.

Jeg trodde jeg skrev en morsom liten sak om en rynkekrem – kjapp og grei, basert på pressemeldinga og forskningsartikkelen.

Boots jublet hele veien til banken.

Og jeg innså alvoret da redaksjonen fikk to flasker No7 rynkekrem tilsendt i posten.