Den amerikanske agnostikeren Roberg Green Ingersoll skrev i 1879: «Our ignorance is God; what we know is science.»

Thomas Hylland Eriksen skrev noe liknende i en kronikk i Aftenposten for et par uker siden: «Det du tror på, er jo det du ikke kan vite noe om. Ellers hadde du ikke trodd. Da hadde du visst.»

Til dels sant – men vi kan også si at religion er det vi ikke Vil vite.

Det hevdes ofte at Gud er utenfor vitenskapens rekkevidde – angivelig fordi overnaturlige fenomener ikke kan verken kontrolleres eller testes vitenskapelig.

Jeg skal ikke breie dette ut, men bare påpeke at hver eneste gang du ber en bønn, tester du Gud.

Det har vært gjort en del bønneforskning. Ingen har så langt kunnet påvise at syke som blir bedt for, blir fortere friske enn andre. Ingen har heller klart å påvise at en bønn til Gud er mer effektiv, enn for eksempel en bønn til Allah.

I tillegg til å teste Gud sjøl, kan du teste hans ord, som nedskrevet i Bibelen. Boka kommer med påstander om verden – noen av dem er uvesentlige. Det spiller ingen rolle hvor stor Arken var, om det virkelig var plass til to individer av alle dyrene på jorda (var plantene med, forresten? Og protistene?). Andre påstander er sentrale for troens eksistens – som skapelsen og Jesu oppstandelse.

Disse påstandene kan du teste. Vi vet for eksempel at Augustus døde den 19. august år 14 etter Kristus. Vi vet dette fordi det er omtalt i samtidige, uavhengige kilder. Dette, sammen med arkeologiske funn, er det nærmeste vi kommer bekreftelse av fortidens hendelser. Ingen funn og heller ingen samtidige kilder melder om en mann som sto opp fra graven og for til Himmelen, 14 år før Augustus la på. Dette gjør en påstand om Augustus’ død noe sterkere enn en påstand om Jesu oppstandelse.

Bibelen sier at Gud skapte Adam og Eva.

Vi kan se bort fra spørsmålet om når og hvor dette skal ha skjedd – men merke oss at de vitenskapelige bevis for at mennesket har utviklet seg fra apene er usedvanlig robuste.

Hvis du ikke ser dette, er det fordi du ikke vil se det.

Hva med forskeren?

Og, nesten unødvendig å si: Mange troende ser det – de ser at Bibelen kommer med mange påstander som det vil være vanskelig å forsvare med rasjonelle argumenter.  Dette må være spesielt plagsomt for troende forskere.

Forskere er trent i å være skeptiske, granske alle påstander kritisk – veie bevis opp mot hverandre – forkaste de som ikke holder mål. De avviser med stor letthet påstander om tankeoverføring, ufoer, spøkelser og mirakelkurer – de er rett og slett ikke belagt med gode bevis. En troende forsker legger hver dag klokken fire fra seg sitt rasjonelle og superskeptiske hode, går hjem og tror at Gud skapte Eva fra Adams ribbein - for fire tusen år siden.

Og om han ikke tror akkurat dette – bokstavelig – så tror han noe annet av Bibelen, bokstavelig. Det er han pent nødt til, for å kunne kalle seg troende. Ett eller annet overnaturlig: Oppstandelsen, Guds vilje, Guds eksistens – ett eller annet må han godta, for ribber du troen for alt uforklarlig og overnaturlig, er den ikke lenger tro, men en filosofi om rett og galt.

Dette er ikke et problem for andre enn forskeren selv – dersom hun husker å ta på seg forskerhatten neste morgen. Men fenomenet «kognitiv dissonans» dissonerer et sted bak i reptilhjernen min.

Paleontologen og evolusjonstenkeren Stephen Jay Gould prøvde, berømmelig, å harmonisere religion og vitenskap de siste årene før han døde, blant annet i boka Rock of Ages (1999). Han påsto at de to er såkalte «non-overlapping magisteria» - i dag gjerne kalt NOMA. Det jålete navnet til tross – påstanden var enkel: Vitenskap og religion kan leve fredelig, side om side, fordi deres kompetanse- og ansvarsområder ikke berører hverandre: Vitenskapen har til oppgave å undersøke den naturlige verden, religionen er utelukkende opptatt av mening, hensikt og moral.

Dette er selvsagt tull. Moral som fenomen blir studert av vitenskapene sosiologi, historie og biologi – og flere andre. Ikke engang hva som er god eller dårlig moral, er et eksklusivt religiøst (eller filosofisk/sosialt) anliggende. Blant annet antropologer og biologer er opptatt av spørsmålet om det finnes universell moral – og i så fall hvorfor. Samtidig befatter religionene seg, som nevnte over, med en rekke fenomener som berører ”den naturlige verden”. Menneskets opprinnelse, for eksempel.

Hvis Gould skulle «forene» de to med sine NOMA, måtte han derfor fortynne religionenes innhold til homøopatiske konsentrasjoner – strippe dem for enhver påstand om det overnaturlige – gjøre dem til utelukkende filosofiske retningslinjer.

Jeg har en følelse av at mange troende ville finne en slik religion tom og utilfredsstillende.

Konfliktløst?

Goulds utspill er bare ett eksempel på en uendelighet av forsøk på å harmonisere.

Årsakene er åpenbare: Både vitenskapen og religionene kan ha noe å vinne på et samarbeid. Mange akademikere og vitenskapsfolk er, som sagt, selv troende, og ønsker å fremstille forholdet religion/vitenskap som konfliktløst. Mange religiøse leser ikke de hellige skrifter bokstavelig, men ser behov for å tilpasse sin religion til samtiden. En god måte å gjøre det på, er å vise verden at den kan sameksistere med det aller mest progressive – vitenskapen.

Nok en gang: Er dette et problem?

Hvis det er det, er det ikke verdens største.

Mange fremtredende evolusjonsbiologer er religiøse – og jeg setter pris på å ha dem som allierte i kampen mot kreasjonismens idioti (hvori opptatt «intelligent design», ID). Det er alltid godt å kunne fortelle studentene at «de troende har ingen problemer med denne teorien» - en påstand jeg kan stå inne for, så lenge jeg ikke tar med muslimske land i likninga.

Men harmonien er ikke total.

Tallenes tale er klar: Vitenskapsfolk tror mindre enn andre. Undersøkelser i USA og Storbritannia viser at en uforholdsmessig stor andel av forskerne er ateister, ti ganger flere enn i befolkningen ellers.

Dette kan selvsagt ha flere årsaker. Kanskje vitenskapsfolk oftere rekrutteres fra ateistiske miljøer? Altså at det ikke er vitenskapen som gjør forskerne til ateister, men miljøet de kommer fra?

Hvis det er slik – hvordan forklarer vi da at andre undersøkelser viser at jo mer kvalifisert en forsker er, jo høyere er sannsynligheten for at vedkommende også er ateist, samt at det er flere ateister blant eldre enn yngre forskere? (Larson og Witham, 1997, i Nature, samt Pew research, 2009 – «Scientists and belief»).

En forskers vilje/evne til å tro på det overnaturlige er altså omvendt proporsjonal med hans intelligens, evne til kritisk tenkning og andre faktorer som bestemmer en forskers karriere. Undersøkelser av medlemmer av det amerikanske National Academy of Science – som vel må kunne kalles amerikansk forsknings eliteserie – viser at 93 prosent av dem er ikketroende, enten ateister eller agnostikere.

At eldre forskere er mindre religiøse enn sine yngre kolleger, kunne selvsagt være forklart med den såkalte kohort-effekten – at de ble rekruttert til sine stillinger i mer ateistiske tider, og bare rett og slett har beholdt sin ungdoms religionsskepsis. Dette kunne selvsagt vært en forklaring – dersom fortiden var mer religionsfientlig enn samtiden. Samfunnstrenden synes imidlertid å være den motsatte – dagens ungdom tror mindre enn fortidens.

En bedre forklaring er antagelig at vitenskapelig tenkemåte med tiden tvinger forskeren til å stille seg kritisk til sin barnetro.

So what?

Det er dette med religionens stilling og vekt … igjen.

De troende har ikke tilgang til informasjon vi andre ikke har. De er ikke verken klokere eller bedre informert enn oss andre – så hvorfor skal vi spørre dem til råds i saker som ikke direkte berører de hellige tekster – og hvorfor skal vi gi disse tekstene styringsrett i saker som har konsekvenser i den virkelige verden – som betyr noe for moral, politikk, medisin, forskning, naturvern, økologi og annet som berører oss alle – uansett om vi tror det sitter en gammel gubbe og drar i trådene.

Det omtrent eneste vi kan bruke dem til, er for å forstå hva som foregår i hodene på de religiøse.

Hvilket ikke er uviktig, det heller.