Idag er det Darwins 199-årsdag, “Darwin Day” som man har begynt å kalle begivenheten.

Neste år blir det store Darwinåret - 200 år siden fødselen og 150 siden utgivelsen av “tidenes viktigste bok” - som den er blitt hetende etter en avstemning blant norske akademikere for noen år siden - “Artenes opprinnelse.”

Men de av oss med hang til feiring og markering, har allerede hatt mange muligheter.

Den 8. januar i år var det for eksempel nøyaktig 150 år siden Alfred Russel Wallace gikk i land på øya Ternate, midt i havet mellom Sulawesi og Ny-Guinea, i det man den gang kalte Malayarkipelaget. På sin 35 årsdag, forøvrig.

Det var her han formulerte teorien om naturlig utvalg.

Hva?, vil noen kanskje utbryte. Det var da Darwin som utviklet den ideen, det var da han som oppfant evolusjonsteorien? Og, joda, selvsagt var det ham. Men Wallace også.

Evolusjon i delirium

Her er Wallaces egen fremstilling av hvordan det skjedde, i følge ham selv en gang i februar 1858 - for 150 år siden denne måned, altså. (I tilfelle noen skulle ha lyst til å feire.) Han hadde et anfall av malaria:

“Jeg fikk voldsomme feberanfall daglig, og måtte ligge i timevis, mens jeg vekselvis skalv av enten kulde eller varme.”

Og om sykdommen kunne hindre ham i å samle arter - det var derfor han var der, han levde av å selge insekter til rike samlere i England - så kunne den ikke hindre ham i å tenke på dem.

Og der lå han altså, skjelvende, delirisk og kjempet for livet, da en tanke plutselig slo ned:

Døden rammer ikke alle likt. Noen overlever det som dreper andre. De sterke klarer seg, de svake dør - og dette fikk ham til å tenke på noe han hadde lest 12 år tidligere:

“Noe fikk meg til å tenke på Malthus’ “Essay on Population” … og de “positive kontrollmekanismene” … som han antok holdt alle ville populasjoner nærmest i sjakk. Så slo det meg at disse mekanismene også måtte virke på dyr, og holde antallet deres nede.”

“Plutselig kom ideen om at den best tilpassede overlever (“Survival of the fittest”) - at individene som fjernes gjennom disse kontrollmekanismene i det store og hele må være underlegne i forhold til de som overlevde.

Så, hvis vi tar med i betraktning den variasjon som alltid forekommer i hver ny generasjon av dyr eller planter, og endringene i klima, mat, og fiender som alltid kommer, ble det helt klart for meg hvordan arter forandrer seg, og i løpet av et to timers anfall hadde jeg tenkt ut hovedpoengene i teorien.”

Et kappløp om ære

Alfred Russel Wallace utviklet kjernen i moderne evolusjonsteori i løpet av et to timers malariaanfall. Hjernen må ha jobbet under høytrykk, og klarsynet må ha vært stort.

Dessverre var han tjue år for seint ute. Darwin hadde fått samme åpenbaring på slutten av 1830-tallet. Dessverre for Darwin hadde han aldri kommet så langt som til å publisere.

Så, da Darwin mottok et brev fra Wallace i juni 1858, vedlagt et essay den unge mannen lurte på om den store mester ville vurdere, gikk hans verden i oppløsning.

Herfra utvikler seg en av de mest dramatiske - og myteomspunnede - hendelser i vitenskapens historie.

Historien om Darwin, Wallace og evolusjonsteorien er spennende så det holder, og har til overmål en slags happy ending.

Affæren kuliminerte med at Wallace og Darwin publiserte sine teorier sammen, den 1. juli 1858. (150-årsjubileum til sommeren, altså.)

Darwin fikk dokumentert at han var først ute, mens fattiggutten Wallace tok steget opp i den vitenskapelige elitedivisjon.

Formet moderne vitenskap

En annen “happy ending” ligger i at hele prosessen rundt evolusjonsteorien og Artenes opprinnelse var med på å forme moderne vitenskap.

Det var dette, å etablere vitenskap som en profesjon, som var et av hovedmålene til en annen av Darwins venner, Thomas Henry Huxley.

Vitenskapen måtte rives ut av hendene på kirkens menn, den måtte være uavhengig av religion og politikk. Det å være vitenskapsmann skulle være et lønnet yrke, ikke et kall eller en fritidsaktivitet for de bemidlede klasser.

Huxley var en stor beundrer av Darwin, og trodde sterkt på teorien hans. Men det var ikke bare derfor han ervervet seg klengenavnet “Darwin’s bulldog.” For Huxley var teorien et redskap i en kamp.

Så, mens Darwin aldri var spesielt ute etter å “ta” kirkens menn, var dette et av Huxleys hovedmål.

Da han for eksempel i januar 1861 lanserte første utgave av tidsskriftet Natural History Review, og uttalte, i et sjeldent anfall av moderasjon, at tidsskriftet bare skulle være “mildly episcophagus,” var dette selvsagt en bløff.

Huxley viste aldri tegn til manglende appetitt når det gjaldt å fortære biskoper.

Dagens forskere bør være takknemlig for at Huxley tok denne kampen. Man får idag lønn for å forske. Og mens man på Darwins tid kunne bruke skaperens gode vilje som et argument i en vitenskapelig diskusjon, er dette heller uvanlig nå for tiden.

Fagfellevurdert kreasjonisme

Men noen lik har vanskelig for å ligge rolig. Sist måned fikk vi således meldingen om opprettelsen av Answers research journal, et fagfellevurdert tidsskrift om kreasjonisme.

Fagfellevurdering er et viktig kjennetegn på sunn vitenskap, og artikler publisert i fagfellevurderte tidsskrifter har følgelig den høyeste status.

Dette at andre fagfolk vurderer ditt arbeid, skal sikre at arbeidet er solid, originalt og så videre. Å gjøre et tidsskrift fagfellevurdert, gir det prestisje. Dette er altså enda et forsøk på å gjøre kreasjonismen stueren.

Dette har vi sett en rekke ganger tidligere. Tilhengere av religionen ID - “Intelligent Design” - og andre kreasjonistiske varianter har lenge ikledd seg et vitenskapelig-lydende språk, i håp om at noen vil la seg lure.

Michael Behe har nok klart å forføre mange med sitt snakk om “ikke-reduserbar kompleksitet,” og William Dembskis har muligens oppnådd det samme med sitt “complexity specification criterion.”

Og nå altså et fagfellevurdert kreasjonisttidskrift. Vi kan være sikker på at de medvirkende vil ha lange rekker av “phd,” “dr. med.” og “mtb” bak navnene sine, og for noen vil dette sikkert gjøre forsøkene på å forene geologiske beregninger med Bibelske datoer enda mer overbevisende.

Men fremmedord og hvite frakker er ikke nok. Det er ikke bare vitenskapens formaliteter, som fagfellekritikk, som skiller vitenskap fra fantasi. Hvis en kreasjonistisk artikkel vurderes av andre kreasjonister - blir den bedre av det?

Ikke minst Darwin lærte oss dette. Vitenskap har noe med virkeligheten å gjøre. Kreasjonistene kan fagfellevurdere hverandre, gjerne iført hvite frakker - den endelige prøven er imidlertid en annen:

ER det virkelig slik det er? Når du har samlet alt du mener du har av fakta og beviser - hvilken teori fremstår da som mest troverdig - hvilken teori beskriver virkeligheten?

Darwin mot vitenskapen

1860-tallets forsøk på å stanse Darwin baserte seg ikke bare på å påvise at han brøt med religiøse doktriner. Man kunne også ta ham på faglige formaliteter.

Svært ofte gikk Darwins observasjoner rett i ansiktet på samtidens viten, og han valgte da å ignorere sistnevnte. Teorien sa én ting, Darwin så noe annet. Og det er her en god del av mannens geni lå:

Han forholdt seg til det han så. Stemte det ikke med teorien, kunne det være sistnevnte som var feil.

For eksempel var jorda på 1850-tallet alt for ung til at evolusjonsteorien kunne være korrekt.

Få trodde at jorda bare var bibelske drøye 4000 år gammel, men den var heller ikke flere hundre millioner år, slik Darwin mente den burde være, for at evolusjonen langsomt skulle kunne forvandle amøber til mennesker.

Den kjente fysikeren William Thomson (senere Lord Kelvin) regnet allerede i 1852 ut at sola er noen få titalls millioner år. Gammel, men ikke gammel nok. Darwin holdt imidlertid på sitt, og håpet at senere forskning skulle bevise at han hadde rett.

Hvilket den selvsagt gjorde. Men oppdagelsen av radioaktivitet kom ikke før flere år etter Darwins død.

Det var først da de innså at sola drives av kjernefysiske reaksjoner, at forskerne forsto hvor mye energi sola rommer, og dermed hvor lenge den kunne ha brent - og følgelig hvor gammel verden er.

Det finnes mange liknende eksempler på Darwins klarsyn. Det fantes for eksempel ikke fossiler som beviste at arter hadde utviklet seg slik han mente.

Men disse vil komme, sa Darwin. Hvilket de gjorde. På samme vis foregrep han dagens kunnskap om menneskets utvikling, om psykologi, sosiologi og mye mer.

Gener eller saft og vann?

Vi lar imidlertid detaljene hvile, og avslutter med et annet springende punkt som Darwin slet med: Årsaken til variasjon.

Darwin observerte at dyr og planter av samme art er ulike, akkurat slik vi mennesker er det - og sluttet fra dette at det er denne ulikheten som gjør at vi kan utvikle oss. Noen er sterke, noen er kloke, noen er pene, noen er raske - og alt kan være en fordel, i en gitt situasjon.

Men hvor kom variasjonen fra? Og hvordan ble den videreført ned gjennom generasjonene? Mange mente de kunne motbevise evolusjonsteorien, rett og slett fordi variasjon ikke kan spre seg:

Den tids vedtatte sannhet var at arv fant sted gjennom en blanding av egenskaper fra far og mor, omtrent slik man blander saft og vann: Egenskaper fra begge sider vannes ut.

Datidens forskningsmodeller viste dermed at variasjon ikke kan opprettholdes over tid. Hvis for eksempel to svært høye mennesker får barn, som blir over gjennomsnitt høye, vil dette avviket med nødvendighet minke med hver etterfølgende generasjon.

Samling i sentrum, med andre ord. Evolusjon kan ikke føre noe sted. Vi trenger Gud!

Men Gud var ikke en del av Darwins plan. Den vedtatte sannhet kunne rett og slett ikke være riktig - Darwin holdt på sitt - og ettertiden har selvsagt gitt ham rett.

Svaret på Darwins hodepine ligger i at arv ikke er solbærsaft, men snarere oppstår gjennom blanding av diskrete enheter - gener.

En egenskap kan for eksempel forekomme i to utgaver. Har mor den ene varianten og far den andre, vil barnet uttrykke bare en av variantene - enten blir øynene blå eller så blir de brune**. Arven er digital, ikke analog.

Dette ble bevist gjennom Hardy-Weinberg-teoremet i 1908, alt for sent til at Darwin fikk oppleve det.

En av Darwins sterkeste sider var altså viljen og motet til å stole mer på observasjon enn vedtatt sannhet. Dette, i kombinasjon med en nærmest overnaturlig teft for korrekte løsninger, gjorde mannen i stand til å revolusjonere vitenskapen.

–

PS: Sitatene fra Wallace er her løselig oversatt fra “The Wonderful Century” - en bok han skrev i 1898, nesten 40 år etter hendelsen. Han serverer en nesten identisk versjon i boka “My Life” fra 1905, mens han av en eller annen grunn ikke forteller om dette i sin kanskje mest kjente bok, “The Malay Archipelago” fra 1869 - hvor han forøvrig også hopper bukk over Sarawakloven, en annen av Wallaces viktige oppdagelser.

** Joda, jeg vet at dette ikke er helt korrekt.