Under tittelen «Stort regnskogsprosjekt kjører seg fast i administrasjon» viderebringer forskning.no to danske forskeres kritikk av den internasjonale regnskogsatsingen REDD+, hvor Norge er en av hovedbidragsyterne. Jens Lund ved Københavns Universitet mener REDD+ utelukkende har bestått av ti år med kapasitetsbygging uten resultater. Thorkil Casse ved Roskilde Universitet har på sin side bedrevet leting etter REDD+-resultater i Vietnam og Indonesia, og intet funnet.

Problemet er at Thorkil Casse og Jens Lund analyserer REDD+ ut fra ideen om hva det kunne vært, heller hva REDD+ i realiteten er. Når de bommer på premissene, blir konklusjonene nødvendigvis misvisende. Hovedideen til REDD+ er ikke direkte utbetalinger til bønder som slutter å avskoge, slik det hevdes på forskning.no.

Hovedideen er å endre politikken slik at avskogingen på nasjonalt nivå i utviklingsland går ned, og betale landene for resultatene de oppnår.

Konseptet REDD+

I 2007 ble konseptet REDD+ lansert i FNs klimaforhandlinger. Man erkjente at tapt tropisk skog forårsaket en vesentlig del av de globale klimautslippene. Dermed innså man også at skogbevaring må være del av klodens totale klimaløsning. Ideen med REDD+ var å realisere dette potensialet gjennom en ordning hvor tropiske skogland reduserer avskogingen og rike land betaler deler av regningen.

Partene har lykkes i å fremforhandle felles regler for hvordan dette bør foregå. Men verken under klimaforhandlingene eller gjennom andre mekanismer har betalingsviljen vært stor nok blant tilstrekkelig mange rike land. REDD+ er derfor ennå ikke blitt en ordning hvor skoglandene har fått tilgang på storskala, forutsigbar betaling for redusert avskoging.

REDD+ er snarere blitt en tilnærmet frivillig klimastrategi. De fleste skogland har kun mottatt begrensede bistandsmidler til å utarbeide handlingsplaner, bygge kapasitet og sette i gang pilotprosjekter. Bare et fåtall land, herunder Brasil gjennom samarbeidet med Norge, har fått betaling for verifiserte reduksjoner i CO₂-utslipp. Brasil har til gjengjeld mottatt flere ganger så mye støtte som de andre landene til sammen, takket være massive utslippsreduksjoner.

Det er derfor feil å antyde at «milliarder» er brukt i Vietnam og Indonesia slik Thorkil Casse gjør. Disse landene har verken levert utslippskutt eller mottatt utbetalinger i mangemillardklassen.

Det er også misvisende å påstå at «milliardprosjekt for å stanse felling av regnskog i u-land har slått totalt feil på grunn av byråkrati og manglende vilje fra u-landenes side.» Selv om vi møter reelle motkrefter i samarbeidslandene, er det store bildet likevel at en rekke politikere i sentrale skogland viser økende interesse for og vilje til å bevare regnskogen.

Høye ambisjoner og reell vilje

På tross av underskuddet på internasjonal klimafinansiering ser vi i flere land viktige tegn til framskritt og gjennombrudd.

I Brasil har avskogingen i Amazonas falt med 60-70 prosent etter at reformarbeidet ble igangsatt for et tiår siden. Det er etablert et permanent forbud mot nye soyaplantasjer i skogområder, enorme urfolksterritorier og verneområder er opprettet, politiaksjoner mot avskoging er betydelig opptrappet og miljøregistrering av eiendommer gjennomføres i stor skala med nye krav om beskyttelse og restaurering av skog. At avskogingen økte i 2015 er noe som bekymrer de brasilianske myndighetene, og de har dette høyt på sin agenda.

I Indonesia har urfolk fått medhold i Grunnlovsdomstolen for en bestemmelse som støtter deres historiske krav på landrettigheter i skog. President Jokowi har nylig vedtatt å beskytte all karbonrik torvmyr mot hogst og drenering, og har annonsert et snarlig tilsvarende moratorium mot nye palmeoljeplantasjer. Nye tillatelser til avskoging av primærskog har vært forbudt siden 2011. Progressive selskaper som tidligere var bremseklosser ber nå myndighetene om å iverksette reformer så de kan produsere uten å avskoge.

Det kan innvendes at det er krevende å håndheve disse tiltakene i verdens fjerde mest folkerike land, og hvor institusjonene til dels er svake. Likevel er innsatsen fra politi og antikorrupsjonskrefter betydelig sterkere enn for bare noen år siden.

I Colombia er skog- og miljøvern en sentral del av president Juan Manuel Santos’ fredsagenda. Presidenten har lansert ambisiøse mål om stans i avskogingen og en stor reformpakke er under implementering. I fjor viste offisielle tall at avskogingen i colombiansk Amazonas gikk ned for tredje år på rad.

Peru har forpliktet seg til en omfattende reformagenda for peruansk Amazonas, inkludert å gi urfolk rettigheter til 5 millioner hektar av deres tradisjonelle områder.

Etiopia, et av verdens fattigste land, har levert nasjonale planer om å få ned nasjonale utslipp i tråd med de globale klimamålene i Paris-avtalen. Dette er i stor grad takket være ambisiøs politikk for skogbevaring og -restaurering.

I alle disse landene er det langt igjen før målene nås, men ambisjonene er høye, fremgang er oppnådd og tilnærmingen er strategisk. Dessuten: I alle landene er det fast slått at de store pengene først kommer når verifiserte utslippsreduksjoner er oppnådd.

I tillegg må ny teknologi for overvåking av skog og reelt klimaengasjement fra store internasjonale selskaper regnes som vektige faktorer i regnskapet.

Ingen «quick fix»

Uten store reduksjoner i avskogingen når vi ikke klimamålene i Paris-avtalen. REDD+ er ingen `quick fix`. Men REDD+ er en viktig overnasjonal strategi for å bidra til å redusere avskoging, den har ført til betydelig fremgang på relativt kort tid og har full oppslutning fra alle land under FNs klimakonvensjon.

Løsningen er derfor ikke å slippe ballen, løfte hendene i været og melde pass. Løsningen er mer internasjonalt samarbeid og større internasjonale bidraga.