– Dette ble lansert som en rask løsning for å stoppe felling av skogen i u-landene og dermed redusere CO2-utslippene. Nå har det snart gått med ti år til kapasitetsbygging. 

Konstateringen kommer fra førsteamanuensis i skogforvaltning i u-land ved Københavns Universitet, Jens Lund.

Han har forsket på skogbruk i blant annet Tanzania de siste 15 årene, og han har sett veldig uheldige resultater av forsøk fra FN og Verdensbanken på å redde regnskogen.

Siste skudd på stammen er prosjektet REDD+, som for nesten ti år siden ble lansert som det internasjonale samfunnets nye metode.

Det var Norge som var initiativtaker til etableringen av FNs klima- og skogprogram (UN REDD) i 2008. Så langt har vi støttet programmet med om lag 1,5 milliarder kroner. 

• Les mer om de norske bidragene til prosjektet her: Norges regnskogsatsing ble avgjort på rekrodtid

Hovedideen er at gaver fra rike land skal hjelpe lokalbefolkningen til å finne andre ting å leve av enn å felle urskogen. Altså skog som gror naturlig og ikke er plantet.

Man kunne for eksempel forestille seg at en fattig bonde lar være å rydde 500 kvadratmeter skog. Dermed får han 500 dollar i året til å effektivisere landbruksmetodene sine.

Norge støttet programmet med om lag 75 millioner kroner i 2015.

– Problemet er at man flytter målet fra å stanse utslipp til å bygge opp kapasitet. Problemet er at hvis ikke REDD+ stanser fellingen av regnskogen, kan vi ikke nå klimamålene – da nytter det ikke at man har kapasitetsbygging, sier Lund.      

FN: Vi skaper et paradigmeskifte

Tidligere har videnskab.dk skrevet om førsteamanuensis Thorkil Casse fra Roskilde Universitet som reiste til Vietnam og Indonesia for å undersøke effektene av REDD+.

Casse ville undersøke de pilotprosjektene som skulle skape alternativer til felling av regnskog. Resultatet var nedslående: Ingenting hadde skjedd i prosjektene, og lokalbefolkningen hadde ikke sett snurten av REDD+-pengene.

Vi har snakket med de ansvarlige i Vietnam og presseansvarlige i FN. Forklaringen er ifølge FN at pengene er på vei.

Presseansvarlig Florian Eisele understreker at REDD+ er en veldig kompleks prosess som blant annet skal skape en helt ny måte å tenke bevaring på.

Derfor er de første ti årene gått med til å opprette nye samarbeidsformer mellom forskjellige sektorer, og til å legge strategier i de enkelte landene. Flere land har dessuten fått systemer som kan måle mengden og kvaliteten på skogen, mener FN.

Thorkil Casse er enig i at kapasitetsbygging er viktig og tidkrevende, men hvis det ikke har skjedd noe annet etter ti år, så er det et spørsmål om det noensinne vil skje noe mer.

– Det tar tid med kapasitetsutvikling og politiske endringer, men ikke så mye at vi skal stå uten resultater fra 2009 til i dag. Det ser ut til at FN og Verdensbanken nå kun driver kapasitetsutvikling, sier han.

I mellomtiden forsvinner regnskogen raskt. Hvis utviklingen ikke stanses eller i det minste avtar, blir det stadig vanskeligere å nå klimamålene.

• Les også: Nye vedovner sparer både miljøet og helsa vår

Tanzania hadde noe som virket

Siden 1980-tallet har FN forsøkt forskjellige strategier å stanse fellingen av regnskog. Ingen av strategiene har virket, og hver gang de har skiftet strategi, har de begynt forfra med kapasitetsbygging, politikkendringer og pilotprosjekter, forteller Jens Lund.

– Problemene oppstår alltid når strategien skal settes ut i praksis, sier han.

I Tanzania forsøkte man før REDD+ å innføre «participatory forest management». Det innebar overføringer av rettigheter til lokalbefolkningen.

Jens Lund har forsket på skogbruk i Tanzania, og han forteller at de her gode erfaringer med landsbyskogbruk flere steder.

– Det virket faktisk de få stedene hvor det ble implementert. Folk passet på den skogen de hadde fått overført rettigheter til. Alt var klart til å implementere det i hele landet, nasjonal politikk, lovgivning og prosedyrer. Så kom REDD+, og da var det å starte forfra med kapasitetsbygging og politikkendringer, forteller han.

Han mener at Tanzania burde ha fått bruke midler fra REDD+ til å styrke det nasjonale skogbruksprogrammet i stedet for å starte helt forfra.

– Men da hadde det ikke vært bruk for alle disse NGO-ene og konsulentene som skal sørge for paradigmeskifter. REDD+ har endt opp som enda et motefenomen i miljø- og utviklingssektoren, som ikke har hatt mye effekt utenfor regjeringskontorer og ambassader, sier han.

• Les også: Her er fordelene og ulempene ved økologisk frukt og grønnsaker

Fattige bønder er ikke trusselen

Et annet problem med REDD+ er at hele premisset – at overføringer til lokalbefolkningen skulle stanse fellingen av regnskog – er for enkelt.

I Vietnam og Indonesia er det ikke fattige bønder som driver avskogingen. Det er palmeoljeprodusenter og gruveselskaper i Indonesia og statsstøttede gummi- og akasieplantasjer i Vietnam. Det er altså enorme økonomiske interesser på spill.

Derfor har de første ti årene av REDD+-programmet gått med til å identifisere aktørene og utvikle metoder til å overvåke mengden av regnskog.

– Selv om pengeoverføringen en gang i fremtiden vil komme i gang, vil det ikke stoppe avskogingen. Fordi det er de store firmaene som utnytter skogen. Å overføre penger til de fattigste vil ikke ha noen effekt, sier Thorkil Casse.

Utfordringen er å stanse veksten i plantasje- og gruvedriften, som genererer inntekter for landene. Men så store summer har ikke REDD+ til rådighet.

• Les også: Hvor mye støy tåler dyrene i havet?

Hvem er den største synderen?

Hvis skogen skal reddes, er den store utfordringen derfor politisk og økonomisk. Det handler ikke så mye om mangel på kapasitet og nasjonale strategier.

– Det er jo mulig å subsidiere ren energi og forby palmeolje. Men det er politisk vanskelig. På samme måte som det er vanskelig å få politikerne i Danmark til å drive regulering hvis det risikerer å koste vekst og arbeidsplasser, sier Jens Lund.

Han mener at vi i den vestlige verden må ta større ansvar og for eksempel slutte å importere palmeolje.

– Vi må gjøre noe selv. Så lenge vi i de industrialiserte landene ikke regulerer for eksempel kull, fly og import av produkter med palmeolje, er det vanskelig å be fattigere land om å holde igjen, sier han.

Men Thorkil Casse er uenig.

– De rikeste u-landene må ta et større ansvar. Dem som tjener på avskogingen i Vietnam og Indonesia, er ikke de fattigste. Det er mange ekstremt rike personer i u-landene, som bare blir rikere av at skogen forsvinner, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.