I debattinnlegget «Klærne våre dreper liv i havet» på forskning.no 6.2.17 synes ullforkjemperne Tone Skårdal Tobiasson og Ingun Grimstad Klepp (Nicefashion.org og SIFO) å mene at det store slaget om dyrevelferd er i havet hvor dyr blir syke av mikroplast fra syntetiske tekstiler: «Internasjonalt angripes ullproduksjon gjennom fokus på dyremishandling under klipping og mulesing, (…) Resultatet er at dyrevernsorganisasjoner og Hollywood-kjendiser ber oss kle oss i «vegansk ull», som jo er plast, i form av polyester eller akryl. Dette er hvor klærne våre fører til at dyr lider i stor stil.» 

Klesproduksjonens påvirkning på dyrevelferd er et viktig og underkommunisert tema, men å gå etter «vegansk ull» eller syntetiske tekstiler er skivebom.

Mikroplastpartikler fra klær er en svært liten del av problemet

Marin forsøpling og mikroplast er et økende og reelt miljø- og dyrevelferdsproblem. Nå har Mepex Consult, på oppdrag fra Miljødirektoratet, utarbeidet en ny rapport som vurderer tiltak og potensial for å redusere utslipp fra de ulike kildene. Årlig slippes det ut 8400 tonn mikroplast i Norge, men de store norske utslippskildene er i følge rapporten veitrafikk med 5000 tonn, gummigranulat fra kunstgressbaner på 1500 tonn, samt maling og vedlikehold av skip og fritidsbåter på 1000 tonn.

Utslipp av mikroplastpartikler fra syntetiske klær til havet er til sammenligning 300 tonn, ettersom rundt 50 prosent fanges opp av avløpsrenseanlegg. Vask av syntetiske klær utgjør med andre ord bare en svært liten del av problemet, men må selvsagt tas på alvor. Heldigvis kan tiltak som forbedret produksjonsmetoder og installasjon av bedre filtre i vaskemaskiner drastisk redusere problemet.

Ullbransjen strever med dyrevelferdsproblemer

Innlegget bruker saken om den syke hvalen som ble funnet med tretti plastposer i magen som eksempel, plasten blokkerte næringstilførselen slik at hvalen ble syk og måtte avlives. Hvorvidt dette er direkte knyttet til mikroplast er heller usikkert. Det finnes per i dag lite forskning på hvordan mikroplast påvirker fisk og dyr, og potensiale for å flytte lenger opp i næringskjeden og påvirke mennesker. Mens det er usikkert hvordan mikroplast påvirker dyr og fisk, vet vi med sikkerhet at ullbransjens industrielle husdyrhold strever med store dyrevelferdsproblemer, og bidrar til klimaendringer og andre miljøproblemer.

Australia er ansvarlig for 80 prosent av global ull-eksport, og store deler av det norske ullforbruket stammer derifra. Der foregår utstrakt bruk av såkalt «mulesing», et inngrep hvor to hudstykker av lammenes bakpart blir kuttet av, som regel uten smertelindring, for å unngå flueangrep. Intensiv avl for å gi maksimalt med ull per sau har påført dyrene ekstra hudfolder som i det varme, fuktige klimaet i Australia gjør sauene utsatte for flueangrep.

I 2004 lovte australske myndigheter at all merinoull skulle være mulesing-free innen 2010. Allikevel utføres inngrepet fremdeles på 90 prosent av dyrene. Australia eksporterer rundt to millioner levende sauer hvert år, hvorav 97 prosent sendes til Midtøsten. Transporten med skip kan vare flere uker, og dyrene ender opp i land med svakt regelverk for dyrehold og slakt. NOAH mener at det er naivt å tro at man kan produsere store volum av en vare til verdensmarkedet basert på utnytting av dyr, uten at dette skal gå ut over dyrene.

Kritikkverdig svartmaling

Hvis Klepp og Tobiasson er opptatt av miljø burde klimavennlig klesforbruk stå høyt på prioriteringslisten deres. Et av de mest effektive tiltakene for å redusere klimagassutslipp er nettopp å redusere produksjon og forbruk av produkter fra drøvtyggere som sau og storfe, da slik produksjon er en klimaversting.

Syntetiske tekstiler kommer langt bedre ut i klimaregnskap enn ull. Mens polyester bidrar til 11,9 kilo CO₂ per kilo tøy, bidrar ull med 23,4 kilo, og bomull 14,9 kilo. Som Framtiden i våre hender skriver, så kommer ull faktisk dårlig ut på de fleste miljøindikatorer.

Det blir også feil å si at vegansk er det samme som syntetisk, mange plantebaserte tekstiler, som bambus og hemp, blir stadig mer populære, og hemp har lavest utslipp på bare fire kilo CO₂ per kilo tøy. For å senke miljøpåvirkningen og motvirke overforbruk er resirkulerte materialer av både plast og papir nå del av den innovative og miljøbevisste delen av klesbransjen.

Det er kritikkverdig at representanter for klesbransjen svartmaler et produkt som har mange fordeler for både dyr og miljø, og samtidig unnlater å fortelle om negative konsekvenser ved den «naturlige» ullen. Med med tanke på at forfatterne er involvert i en rekke prosjekter med kommersiell promotering av ull, blant annet som leder for ullprosjektet KRUS og som forfattere av boken «Ren ull», er det kanskje ikke overraskende.

Mulighetene for å vri klesforbruket over i mer dyre- og miljøvennlig retning er mange, og NOAH jobber for å belyse disse. Om vi tar dyrs lidelse og miljøproblemer på alvor er plantebaserte og resirkulerte syntetiske tekstiler en del av løsningen.