I kognitiv terapi snakker terapeuten med barnet om tvangstankene og prøver å finne alternative mestringsmetoder. Barnet skal øve seg hjemme, for eksempel i å holde ut å være litt redd uten å gripe til tvangshandlinger. (Foto: Monkey Business Images / Shutterstock / NTB scanpix)
I kognitiv terapi snakker terapeuten med barnet om tvangstankene og prøver å finne alternative mestringsmetoder. Barnet skal øve seg hjemme, for eksempel i å holde ut å være litt redd uten å gripe til tvangshandlinger. (Foto: Monkey Business Images / Shutterstock / NTB scanpix)

Stor studie viser at nesten alle barn med tvangslidelsen OCD kan få hjelp med kognitiv terapi

– Ut fra dette anbefaler vi at man bare bruker medisiner hvis barnet har veldig alvorlige symptomer, og familien ikke kan inngå i behandlingen, sier forsker.

Publisert

Den hittil største studien av kognitiv atferdsterapi til barn med tvangslidelsen OCD viser at 90 prosent av barna får det markant bedre i løpet av tre år.

Medisiner virker ikke bedre eller raskere enn terapi, konkluderer forskerne.

Hva er OCD?

OCD står for Obsessive Compulsive Disorder og er en angstlidelse der preget av tvangstanker og tvangshandlinger.

Tvangstankene kan for eksempel handle om at mor eller far skal dø, eller at noen vil bli syke av bakterier.

Noen barn ser for seg veldig voldelige scener, der mor eller far blir drept.

For å unngå at det forferdelige skal skje, begynner barnet å utføre bestemte handlinger.

Hvis barnet for eksempel rører ved alle håndtak på vei til skolen, så dør ikke mor eller far. Eller hvis barnet vasker hendene mange ganger, så blir ingen i familien syke.

OCD kan ramme både barn og voksne.


Kilde: Psykiatrifondet

– Denne studien viser at man ikke skal gi opp hvis behandlingen ikke hjelper med det samme. De som ikke blir bedre, kan få hjelp av mer terapi, sier Per Hove Thomsen, professor ved Institut for Klinisk Medicin ved Aarhus Universitet og overlege i barne- og ungdomspsykiatrien på Skejby sykehus i Danmark.

Han har vært med på å gjennomføre den nye studien, som er publisert i tidsskriftet Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry.

– Ut fra dette anbefaler vi at man bare bruker medisiner hvis barnet har veldig alvorlige symptomer, og hvis familien ikke kan inngå i behandlingen, sier Thomsen.

Halvparten ble friske på 14 uker

I studien har forskerne fulgt 269 barn med OCD i tre år. Barna var fra 7 til 17 år gamle og kom fra Danmark, Norge og Sverige.

Alle barna var nydiagnostiserte med OCD og begynte med kognitiv atferdsterapi. Behandlingen varte i alt i 14 uker med ukentlig terapi og hjemmeoppgaver.

73 prosent av barna ble så mye bedre at de ikke lenger oppfylte kriteriene for diagnosen OCD. Halvparten ble kvitt symptomene helt.

Forsøket ble gjennomført i 2010.

Medisiner og mer behandling

Den lille gruppen med barn, 50 i alt, som ikke hadde blitt friske, ble delt inn i to grupper ved loddtrekning. Halvparten fikk ti uker til med terapi, resten vikk medisiner av typen SSRI, som opprinnelig er utviklet til bruk mot depresjon.

Medisiner mot OCD

Til behandling av OCD brukes SSRI-preparater, som hemmer hjernens gjenopptagelse av signalstoffet serotonin.

De ble opprinnelig utviklet til å behandle depresjon.

Serotonin er det signalstoffet som gir oss en følelse av lykke, tilfredshet og velvære.

Medisiner gjør at det er mer serotonin i hjernen.


Kilde: sundhed.dk

Etter tre år undersøkte forskerne alle de 269 barna igjen. Resultatene viser at 90 prosent av barna enten ble helt friske eller hadde fått det så mye bedre at de ikke lenger oppfylte kriteriene for diagnosen OCD.

– Tvangstankene kan kanskje poppe opp i ny og ne, men det er ikke noe som plager dem i hverdagen, sier Per Hove Thomsen.

Dessuten viste det seg at det ikke var forskjell mellom de tre gruppene av barn:

  1. Barn som hadde fått det bedre av første omgang behandling.
  2. Barn som hadde fått 10 ukers ekstra behandling
  3. Barn som hadde fått medisiner etter første omgang med behandling.

– I alle tre gruppene ser vi et gradvis fall i symptomene. For de som ble hjulpet av første omgang med terapi, skjer det bare et raskere fall i starten. Men det er ingen forskjell mellom gruppen som fikk medisiner og gruppen som fikk mer terapi, forklarer Thomsen.

Medisiner er altså like bra, men ikke bedre eller raskere enn terapi.

– For noen kan medisiner kanskje forekomme som det enkleste, sammenlignet med flere uker med terapi. Vi vet imidlertid at medisiner hos noen kan gi bivirkninger, og at en del får tilbakefall av symptomer når de slutter med medisinene. Kognitiv atferdsterapi innebærer at man lærer teknikker til å håndtere tvangssymptomene. Dermed er man bedre rustet mot eventuelle tilbakefall av symptomer.

Tidlig og god behandling hjelper

Slik har forskere målt barnas bedring

Barnas OCD-symptomer har blitt målt med «children’s yale-brown obsessive compulsive scale» (cy-bocs).

Her spør man blant annet om barnas bekymringer for ulike ting – bakterier, sykdom, at noen skal dø – og hvor styrt de er av de tankene og handlingene.

Barnet kan score mellom 0 og 40 poeng. Jo flere poeng, desto mer alvorlig OCD.

Scorer barna under 16 poeng, har de ikke diagnosen OCD, men kan godt ha noen symptomer. Man sier at barnet har oppnådd respons.

Scorer barn under 10 poeng, har det ikke lenger OCD.

Seniorforsker i barne- og ungdomspsykiatri i danske Region Hovedstadens Psykiatri, Pia Jeppesen, gleder seg over resultatet i den nye studien.

– Det er veldig positivt. Tidlig innsats med kognitiv atferdsterapi kan hjelpe de aller fleste, sier hun.

Jeppesen påpeker at de fleste barna blir friske.

– Det er viktig om det tar 14 uker eller 3 år, men det er positivt at vi faktisk kan hjelpe en så stor gruppe, selv om det tar lengre tid for noen, sier hun.

Hun påpeker at de barna som brukte mest tid, hadde de tyngste symptomene.

Derfor er det kanskje ikke så merkelig at det tar lengre tid.

Svakhet: Ingen kontrollgruppe

Studien har en svakhet som begge forskere framhever. Det mangler en kontrollgruppe av barn som ikke har fått noen behandling.

Hva er barnet redd for?

I behandlingen begynner terapeuten med å danne seg et overblikk over hvilke tvangstanker og tvangshandlinger barnet har.

Hva er barnet redd for? Hva gjør det for å unngå at noe fryktelig skal skje? Hvorfor gjør det nettopp det?

Barnet og terapeuten lager et hierarki over hvilke tvangstanker og tvangshandlinger som er mest plagsomme.

De som er øverst i hierarkiet, skal de arbeide med først.

Uten en slik kontrollgruppe er det vanskelig å avgjøre hvor mye av bedringen som skyldes behandlingen, og hvor mye av bedringen som har kommet av seg selv.

Forestill deg for eksempel at forskere vil teste en behandling mot forkjølelse. De tar 50 forkjølede og gir halvparten antibiotika og den andre halvparten kamillete.

Etter en uke ville man kunne konkludere med at både antibiotika og kamillete virker mot forkjølelse, og at de virker like godt.

Men i virkeligheten har hele gruppen blitt friske av seg selv. Det ville man ha oppdaget hvis man hadde hatt en tredje gruppe med forkjølelse, som ikke fikk noen behandling.

– Det er en svakhet ved studien at vi ikke kan se den «naturlige» utviklingen i OCD. Men rent etisk ville vi ikke kunne forsvare å ha en gruppe barn med så alvorlige psykiske problemer som ikke fikk behandling i tre år, sier Per Hove Thomsen.

Tidligere studier av hvordan OCD utvikler seg på lang sikt, tyder på at symptomene ofte ikke går vekk av seg selv.

En forskningsgjennomgang fra 2014 viste for eksempel at 40 prosent av barn og unge med OCD fortsetter å være plaget.

Forskningsgjennomgangen inkluderte 22 studier, i alt 521 barn og unge med OCD som hadde blitt fulgt mellom 1 og 15,6 år fra de fikk diagnosen.

Referanse:

K. Melin mfl: «Treatment Gains Are Sustainable in Pediatric Obsessive-Compulsive Disorder: Three-Year Follow-Up From the NordLOTS», Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry 2019, DOI: 10.1016/j.jaac. 2019.01.010

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.