Eller “forskningsperson” og “forsøkskaniner” om du vil. Tusenvis av nordmenn har en gang vært en.

I forskningens tjeneste har de stilt opp på mye rart. Noen sitter lettkledd i kuldeboks for at forskere skal få svar på sammenheng mellom kulde og sykdommer. Andre sitter og stirrer på en datamaskin for at forskerne kan finne ut mer om øyebevegelser.

Men hva gjør at mennesker stiller kropp og sjel til disposisjon for alle mulige forskningsprosjekter?

Gjør en jobb for fremtiden

Karin Ludvigsen fikk sommeren 2004 en forespørsel om hun hadde lyst til å delta i et medisinsk forskningsprosjekt. Hun skulle teste ut ulike oksygenapparater med besparelse, det vil si apparater som avgir oksygen når man trekker pusten. Hun var ikke vanskelig å be.

- Jeg slengte meg på telefonen med en gang. Hvorfor? Fordi jeg synes det er kjempeviktig, spennende og lærerikt. Men hovedårsaken er nok at jeg ønsker å gi mitt lille bidrag til forskning. Jeg vet ikke om jeg får noen nytte av dette selv, men det kan jo bli til stor nytte for andre, forteller Ludvigsen.

Forskningen hun er med på kan for eksempel være til nytte for pasienter med kronisk obstuktiv lungesykdom (KOLS). I Norge har cirka 250 000 mennesker denne sykdommen og på verdensbasis dør 2,75 millioner mennesker av den hvert år, ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO).

- Jeg mener at alle som kan bør bidra som forsøksperson. Det er å jobbe for fremskrittet, og det er utrolig viktig, mener Karin Ludvigsen.

Prøvde ut gjærede soyabønner

Da Nasjonalt forskningssenter innen alternativ medisin (NAFKAM) søkte etter kvinner mellom 55 og 74 år som ville være med på klinisk utprøving av produktet “Natto” våren 2004, glødet telefonen i dagevis. NAFKAM ville finne ut om Natto hjelper mot beinskjørhet.

Aud Schreuder fra Tromsø var en av dem som ringte. At produktet hun skulle prøve ut var kokte, gjærede soyabønner i form av piller, spilte ingen rolle.

- Jeg syntes det hørtes veldig interessant ut, så jeg var snar å ringe. Kvinner i min alder er jo en utsatt gruppe når det gjelder osteoporose, så jeg synes det er fantastisk hvis forskningen på den fronten går fremover.

- Alt jeg gjorde var å ta piller og avgi noen blodprøver, sier Schreuder.

Hun er selv en svært aktiv dame med mange jern i ilden. Hun liker å bidra og det var en av motivasjonsfaktorene for å være med på forskningsprosjektet.

- Jeg føler meg privilegert som tross alt kan være så aktiv. Selv om resultatet av denne forskningen ikke hjelper meg, så kan den hjelpe andre kvinner, mener Aud Schreuder.

Ble lei fiskepålegg

Høsten 2004 fikk Bent Svinnung en e-post på jobben hvor Universitetet i Tromsø etterspurte forsøkspersoner til et forskningsprosjekt. Personene skulle innta et marint smørepålegg som skulle sammenlignes med effekten av å innta omega 3-fettsyrekapsler.

Svinnung syntes det hørtes spennende ut og meldte seg som frivillig.

- Jeg trodde først jeg skulle spise piller, men så fikk jeg utdelt bokser med fiskepålegg. Det var for så vidt veldig greit og pålegget var godt.

- Etter å ha spist det i flere uker ble det likevel litt ensformig. Jeg har ikke kjøpt det fiskepålegget siden, for å si det sånn, ler Svinnung.

- Hva var din motivasjonsfaktor for å være med?

- Jeg ble med fordi jeg synes det er spennende å se hvordan matinntaket vårt påvirker helsemessige faktorer. Selv prøver jeg å ha et variert kosthold og fisk er en del av det, sier Svinnung.

Egen helse viktigst

Det de tre forsøkspersonene sier, stemmer godt overens med to spørreundersøkelser som Forskningsposten ved Universitetssykehuset Nord-Norge utførte i 1993 og 2000. Her ble forsøkspersoner spurt om sine erfaringer med å bli forsket på.

Svarene fra 1993 viste at egen helse var viktigste motivasjonsfaktor. Deretter kom det å bidra for å hjelpe andre, samt å hjelpe forskningen. Økonomi, sykdom i egen familie og at det var lærerikt var mindre viktig.

På spørsmål om de kunne tenke seg å delta i nye forsøk, svarte 80 prosent ja i 1993 og 97 prosent ja i 2000. Av de som svarte nei i 1993, ble mangel på tid oftest oppgitt som grunn.

- Folk føler at de gjør noe meningsfylt og kanskje at de har en moralsk plikt til å delta. Det er ikke alltid erkjent i forskningsmiljøene at det er viktige faktorer. Trenger man forsøkspersoner? Svaret er et ubetinget ja, sier professor Georg Høyer ved Universitetet i Tromsø.

Han er også leder av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin (NEM).

- Forskningen er helt avhengig av forsøkspersoner. All kunnskap vi i dag har om mennesket kommer jo av at folk er villige til å stille opp.

Hva vil det si å være en forskningsperson?

• Ved å delta i forskningsprosjekt gir man et viktig bidrag til forskning som kan hjelpe andre.

• Alle kan bli spurt om å være forsøksperson, både syke (pasienter) og friske. Av og til annonseres det i media etter forsøkspersoner.
• I noen forsøk tilbys det forskjellige typer behandling, i andre gjøres det kun tester og/ eller undersøkelser.
• Noen forsøk er kortvarige og krever liten innsats, kanskje bare ett besøk ved avdelingen. Andre kan pågå over kortere eller lengre tid og innebære flere besøk.
• Kliniske forsøk er underlagt strenge regler og må godkjennes av myndighetene på forhånd.
• All deltagelse i forskningsprosjekt er frivillig. Underveis kan man når som helst trekke seg fra videre deltagelse, uten at dette får konsekvenser for videre medisinsk behandling.
• All informasjon blir anonymisert og behandlet konfidensielt.
• Det blir gitt skriftlig og muntlig informasjon på forhånd om hvilke fordeler og eventuelle ulemper deltagelse kan gi.
• Før en blir med må en skrive under på en samtykkeerklæring. Denne får forsøkspersonen en kopi av.
• Utgifter en har i forbindelse med forsøket, for eksempel til reiser, kan dekkes.