Gjennom historien er forsøkspersoner blitt lemlestet og drept i forskningens tjeneste. I dag blir alle forskningsprosjekter strengt vurdert med hensyn til risiko, men det kan likevel gå galt.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I Norge er det i dag minimal risiko for å komme til skade i forsøk og forskningsprosjekter. Forskerne må forholde seg til strenge etiske vurderinger, derfor skal det ikke skje at forsøkspersoner kommer til skade.
Ting går likevel ikke alltid som de skal. Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) har behandlet flere søknader fra personer som mener de har kommet til skade etter å ha vært forsøkspersoner.
I perioden 1991-2001 ble det gitt medhold i fire søknader om erstatning, viser statistikk.
100 000 kroner i erstatning
Den mest alvorlige saken er fra begynnelsen av 1990-tallet og gjaldt en mann som var innlemmet i et klinisk forsøk med to insulintyper. Forsøket skjedde på et norsk sykehus i samarbeid med et legefirma.
NPE mente at personen ikke burde ha vært med i prosjektet på grunn av sin helsemessige tilstand, og innlemmelsen var også i strid med utelukkelseskriteriene i forsøksprotokollen. Mannen døde senere av sykdom og hans etterlatte fikk utbetalt 100 000 kroner i erstatning.
I de tre andre sakene ble det utbetalt henholdsvis 6 000, 55 000 og 61 000 kroner etter at forsøkspersonene hadde kommet til skade eller hadde opplevd alvorlige bivirkninger.
Det ene tilfellet gjaldt en kvinne som hadde fått akner og arr etter å ha prøvd ut en p-pilletype. Erstatningen skulle dekke utgifter til behandling.
Forsøkspersoner døde
I utlandet finnes det tilfeller hvor mennesker har dødd som en direkte følge av at de deltok i et forskningsprosjekt.
I juni 2001 døde en frisk forsøksperson etter et forskningsprosjekt ved det prestisjetunge Johns Hopkins-universitetet i USA. Kvinnen døde etter å ha testet ut en ikke godkjent astmamedisin.
Office for Human Research Protections mener at den etiske komiteen som hadde godkjent det aktuelle forskningsprosjektet, ikke hadde tatt nødvendige forholdsregler for å beskytte personene som frivillig deltok.
I Frankrike ble et legemiddelforsøk stoppet for tre år siden, etter at to kreftpasienter døde og flere andre fikk alvorlige komplikasjoner.
Brutale eksperiment under krigen
Grunnen til at vi i dag har etiske regler og vurderinger for å ivareta forsøkspersoners interesse, er at en dyster historie har vist at det er helt nødvendig:
Under andre verdenskrig drev SS-leger med ufattelig brutale eksperimenter på mennesker i konsentrasjonsleire. Eksperimentene til Josef “Dødsengelen” Mengele i Auschwitz inkluderte blant annet å forandre øyenfarge på barn ved å sprøyte kjemikalier inn i øynene deres, samt brutale operasjoner og amputasjoner. Nesten alle forsøkspersonene som overlevde ble drept slik at Mengele kunne dissekere dem.
I det okkuperte Manchuria mellom 1932-45, brukte japanske leger kinesiske krigsfanger og deler av sivilbefolkningen i sine eksperimenter for å produsere kjemiske og bakteriologiske våpen. Metodene var like grusomme som nazi-legenes. Ingen av legene ble stilt til ansvar etter krigen. Flere fikk i stedet ledende stillinger som vitenskapsmenn eller universitetsprofessorer.
Dette er bare noen få eksempler på grove forskningsetiske brudd.
Nürnberg-kodeksen
Annonse
"Under den andre verdenskrig ble fanger i Dachau utsatt for det som ble kalt terminale eksperimenter. Denne fangen er iført fallskjermutstyr og utsatt for ekstremt lufttrykk. Den totale mangelen på forskningsetikk resulterte i Nürnberg-kodeksen, hvor blant annet kravet om informert samtykke ble understreket."
Mange mener oppgjøret etter eksperimentene på krigsfanger under andre verdenskrig utgjør det viktigste veiskillet når det gjelder forskningsetikk.
23 tyske leger ble tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten. 15 ble funnet skyldige og sju av dem ble dømt til døden.
For å hindre at forsøkspersoner skulle behandles så ille igjen, ble det nedfelt en kodeks i dommen; Nürnberg-kodeksen. Den skulle fungere som rettesnor for all medisinsk etikk. Kodeksen inneholder ti regler, hvorav informert samtykke er den mest sentrale.
Fikk leprasmitte sprøytet inn i øyet
Da dette ble fastslått, hadde Norge allerede 70 år tidligere dømt en forsker for brudd på informert samtykke. Gerhard Armauer Hansen (1841-1912) er i Norge godt kjent for å ha oppdaget lepraens årsak, leprabasillen, i 1873.
Litt mindre kjent er det at han i 1880 ble fradømt sin stilling ved Pleiestiftelsen for spedalske i Bergen.
Grunnen var at han i et forsøk på å vise at lepra var smittsomt, sprøytet materie fra en syk pasient inn i øyet til en kvinne som hadde en annen type lepra.
Han ble dømt for å ha påført en pasient skade, for å ha unnlatt å ta hensyn til at hun motsatte seg inngrepet og for å ha unnlatt å be om hennes samtykke.
Dommen mot Armauer Hansen er et av de tidligste spor vi finner om krav til samtykke fra personer som deltar i medisinsk forskning.
Armauer Hansen fikk imidlertid bred støtte fra det medisinske forskningsmiljøet, og dommen satte heller ingen spor i senere rettspraksis eller lovgivning.
Helsinkideklarasjonen
I 1964 vedtok Verdens legeforening Helsinkideklarasjonen. Den viser til etiske prinsipper for medisinsk forskning som omfatter mennesker. Senere nasjonale regler og lovverk er i stor utstrekning bygd på denne.
Annonse
Til tross for dette klarte man ikke å forhindre at personer rundt om i verden ble misbrukt i medisinsk forskning i etterkrigstiden.
Blant annet kjenner vi saken der den amerikanske regjeringen utførte hemmelige strålingseksperimenter på mennesker fra 1944 til 1974.
Plutonium ble sprøytet inn i sykehuspasienter, radioaktive kornprodukter ble gitt til utviklingshemmet ungdom, fanger og soldater fikk sine testikler gjennomstrålt og kreftpasienter ble utsatt for såkalt “total kroppsstråling”.
Forsøkene ble rettferdiggjort ut i fra argumenter om at også disse gruppene burde bidra i forsvaret av landet.
Tilsvarende ble det i Norge nylig nedsatt en komité som skulle granske påstander om at det foregikk uetisk medisinsk forskning med LSD, elektroder og radioaktiv stråling på mennesker i perioden 1945-75.
I 2003 forelå rapporten og den konkluderte med at påstandene ikke kunne bekreftes.
I 1975 anbefalte Verdens legeforening opprettelse av uavhengige forskningsetiske komiteer som skulle vurdere all medisinsk forskning som gjøres på og med mennesker. Dette ble gjort i Norge.
Kilder: Tidsskrift for Den norske lægeforening, Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), The New York Post, Dagbladet.no, Forskningsetiske komiteer, NOU 2003: 33, “Forskningsetikk” av Knut W. Ruyter (red.) Gyldendal 2003.
