Se for deg en soldat fra den amerikanske borgerkrigen, kledd i uniform og tidsriktig oppstilt for sitt portrett i et fotostudio. Han er plassert foran et speil og snart trekkes oppmerksomheten vår mot et avvik: Skjorten er rullet opp og avslører to arr, ett på forsiden av kroppen, ett på baksiden.

– Da fotografiet kom i første halvdel av 1800-tallet, var det portrettfotografene som stod for det meste av fotograferingen som ble gjort, også de medisinske bildene, forteller Øystein Horgmo.

Han er fotograf ved Institutt for klinisk medisin og publiserte nylig verdens første vitenskapelige artikkel om speil i klinisk fotografi på 1800-tallet.

– Det var ikke utviklet noen konvensjoner for klinisk fotografering, så selv om formålet var et annet enn ved portrettet, var estetikken den samme. Det er stor sannsynlighet for at det var tidens konvensjoner for portrettfotografi som inspirerte bruken av speil for å dokumentere skader som vises på begge sider av kroppen, som skuddsår og amputasjoner, fortsetter han.

Speil i portrettfotografier

Et av de første kjente portrettene med speil er et daguerreotypi, en forløper til det moderne fotografiet, av sopranen Jenny Lind, tatt i 1848.

Portrettet ble vist fram på verdensutstillingen i 1851, og juryen la særlig vekt på effekten av speilbildet: «At refleksjonen i glasset er like perfekt som originalen er verdt å påpeke og berømme», het det i juryens uttalelse.

De første kliniske fotografiene med speil dukket opp ikke lenge etter dette. Kort tid etter den amerikanske borgerkrigens utbrudd i 1861 ble The Army Medical Museum etablert for å dokumentere eksempler på skader for å utvikle militærmedisin og -kirurgi.

Fotografiene Horgmo har studert, er hentet herfra og ble tatt mellom 1862 og 1882.

Men det var ofte ikke medisinsk interesse som var årsak til at bildene ble tatt. Bildene som ble sendt inn hadde ofte et mer praktisk utgangspunkt, de skulle brukes som dokumentasjon i de skadde veteranenes pensjonssøknader.  

Klinisk portrettfotografi

Bildene Horgmo har studert er ikke bare tatt i studioet til en portrettfotograf. De inneholder også alle de rekvisittene som var vanlige i portrettfotografenes studioer på 1800-tallet: Tunge gardiner, planter, stoler og bord i kunstferdig utforming og speil med tykke rammer.

– Bildene ble tatt før det var etablert egne retningslinjer for medisinsk fotografering. Dermed ble det naturlig for fotografene å følge de konvensjonene de jobbet etter til vanlig, forteller Horgmo.

Mennene på bildene poserer ofte som om det er snakk om et vanlig fotografi.

På bildet til venstre kan man se en mann som lener seg tankefullt mot et armlene med en diskré opptrukket skjorte som avslører et arr på siden av magen, med arret etter utgangssåret tydelig i et speil plassert bak stolen. Mannen er identifisert som sersjant L. Morell, og arrene viser en skuddskade.

Bildet under viser general Henry Barnum, kledd i uniform. Han lener seg mot et par tykke bøker på et bord, mens venstre hånd er plassert i siden slik at den holder til side jakke og skjorte.

Dermed blir arret foran på magen blir synlig, og arret på ryggen rammes inn av hånden hans i speilbildet.

Tilfeldig eller nøye oppstilt?

– Ved første øyekast kan det virke som det medisinske er sekundært blant alle rekvisittene. Men ser man nøyere etter så er ofte arrene snedig rammet inn og fremhevet av armer, hender eller i måten speilet er satt opp, påpeker Horgmo.

I bildet av Henry Barnum rammes arret etter utgangssåret tydelig inn av hånda i speilbildet slik at dette blir i fokus.

Sersjant L. Morell holder helt tydelig armene bort fra arret, og speilet er satt opp slik at arret etter utgangssåret havner øverst og i et hjørne i rammen.

Men det finnes også eksempler på bilder hvor det har gått helt galt, hvor kunstferdig plassering av armer og rekvisitter skaper total forvirring over hva man ser i speilet eller dekker til arrene i stedet for å fremheve dem.

Speilet som historisk markør

Speilet i disse bildene knytter sammen kirurgiens, fotografiets og våpenets utvikling. Den amerikanske borgerkrigen var en av de første krigene hvor det ble skutt med ammunisjon med en slik hastighet at kulen kunne gå tvers gjennom kroppen, noe som resulterte i sår både foran og bak.

Mer voldsomme våpen kombinert med sårinfeksjoner førte også til en rekke amputasjoner, men forbedringer innen kirurgien gjorde at flere nå overlevde amputasjoner og andre alvorlige skader.

Samtidig gjorde oppfinnelsen av fotografiet, og utviklingen av fotografiske teknikker, at det ble både enklere og billigere å dokumentere skadene.

Speilet samler historien om alt dette i ett og samme bilde. Det fremhever den tredimensjonale skaden som de nye våpnene stod for, men også det faktum at skaden er helbredet på en slik måte at pasienten har overlevd. Ikke minst står fotografiet i seg selv frem som et historisk objekt, som forteller om datidens fotografiske teknikk, komposisjon og estetikk. 

Speilet forsvinner

– De siste bildene jeg kjenner til hvor speil er brukt på denne måten er fra tidlig 1900-tall, forteller Horgmo.

– Jeg har ikke funnet noen god forklaring på hvorfor de sluttet å bruke speil. Film og fotografering var allerede blitt billigere, så det er sannsynlig at speilene ble brukt for å få fram de to perspektivene i ett bilde og ikke for å spare penger ved å ta ett i stedet for to bilder. Men det var heller aldri veldig utbredt, så kanskje det bare var en teknikk som ble glemt.

Som klinisk fotograf ved et moderne sykehus leker Horgmo med tanken på å forsøke å gjeninnføre speilet i sin praksis. Kanskje kan en halvglemt, historisk teknikk tilføre noe nytt i dagens høyteknologiske sykehushverdag?

Referanse:

Øystein H. Horgmo: Mirrors in early clinical photography (1862-1882): A descriptive study. Journal of Visual Communication in Medicine, januar 2016, doi: 10.3109/17453054.2015.1108286.