Hos voksne utgjør hjernekreft cirka 2–3 prosent av alle nydiagnostiserte krefttilfeller. I Norge får årlig 800–900 mennesker diagnostisert svulster som har oppstått i sentralnervesystemet.
Hjernesvulst er også en av de mer vanlige kreftformer som rammer unge mennesker, selv om det heldigvis er svært få dette gjelder.
– Et spesielt protein som sitter på utsiden av stamcellene i hjernen, som kalles NG2, er til stede i større grad på de mest ondartede hjernesvulstene enn på de mer saktevoksende svulstene.
– Normale og modne hjerneceller har ikke dette NG2-proteinet på celleoverflaten, sier Martha Chekenya Enger, seniorforsker ved Institutt for biomedisin ved Universitetet i Bergen.
– Kreftceller med mye NG2, eller med et høyt NG2-uttrykk, er mer motstandsdyktige mot behandling med cellegift og de deler seg hurtigere enn kreftceller uten NG2, legger Enger til.
NG2 finnes på overflaten av normale stamceller i hjernen og på stamceller i bein, hud, brusk og blod. I alle disse vevstypene forsvinner NG2 når cellene modnes videre fra stamceller.
Martha Chekenya Enger ved Universitetet i Bergen. Foto: Helge Skodvin.
Bare når vevet skades eller når det oppstår kreft, kommer NG2 tilbake på celleoverflaten.
Markør for individualisert behandling
Den mest aggressive formen av hjernesvulster er Glioblastoma Multiforme. Pasienter med denne diagnosen lever i gjennomsnitt kun 14–15 måneder fra diagnosetidspunktet, til tross for behandling med kirurgi, stråleterapi og kjemoterapi.
Selv om gjennomsnittlig levealder for disse pasientene etter diagnosetidspunkt er relativt kort er det betydelig variasjon i levetid.
Dette skyldes biologiske forskjeller mellom de ulike sykdomstilfellene som påvirker effekten av den behandlingen som gis i dag.
– Ingen av de behandlingsalternativene vi har for hjernesvulst er risikofrie og alle gir ubehagelige og helseskadelige bivirkninger. NG2 kan i fremtiden vise seg å bli en markør som klinikere kan støtte seg til for å optimalisere behandlingen for den enkelte pasient, forteller Enger.
Lite NG2 er en markør for overlevelse
Ved gjennomgang av vevsmateriale fra over hundre pasienter med hjernesvulst av typen glioblastom har Enger og hennes medarbeidere vist at mengden NG2 på cellene har sammenheng med hvor lenge pasienten kan leve med sykdommen.
– Vårt materiale viste at de med mye NG2 lever i gjennomsnitt 4,5 måneder kortere enn pasienter med lite NG2. Denne sammenhengen kunne påvises uavhengig av andre kjente faktorer, sier Enger.
– Det å kunne måle NG2-mengden i svulster kan være nyttig hos risikopasienter som på grunn av høy alder eller andre helseforhold er ekstra utsatt for komplikasjoner eller bivirkninger av behandling, forsetter hun.
Martha Chekenya Engers data kan vise seg å få stor klinisk betydning, fordi hele 50 prosent av pasientene med hjernesvulster av formen Glioblastoma Multiforme har et høyt NG2-uttrykk. NG2 vil derfor kunne være en aktuell tilleggsmarkør for å identifisere pasienter som kan ha dårlig prognose etter standard behandling.
– Betydningen av NG2 viser at hjernesvulster er komplekse og at det er behov for mer individualisert behandling tilpasset pasientens tilstand og svulstens genetiske oppbygning, påpeker Enger.
Annonse
Metode for å teste pasienter
Selv om NG2-uttrykket ikke måles rutinemessig i dag er det mulig å teste om pasienter har mye eller lite NG2 på celleoverflaten. Men testene som finnes i dag er tungvinte og egner seg ikke i klinikken.
Martha Chekenya Enger og den forskningsgruppen hun tilhører arbeider nå med å utvikle en immunbasert terapi for hjernesvulst.
Gjennom dette behandlingsprinsippet vil pasienten få en spesiell type immunstoffer, også kalt monoklonale antistoffer. Dette antistoffet vil binde seg til NG2 på overflaten av glioblastomcellene og ”merke” dem for gjenkjennelse av immunsystemet.
Pasientens egne aktiverte immunceller (NK-celler) vil så kunne bekjempe svulsten. Også aktivering av pasientens immunceller skjer i laboratoriet.
Behandlingsprinsippet er foreløpig på forskningsstadiet, og har gitt lovende resultater i dyreforsøk.
Enger håper nå at videre studier og forsøk kan vise at behandlingen er effektiv og trygg, slik at resultatene i framtiden kan danne grunnlag for klinisk utprøving på pasienter med aggressive hjernesvulster.
