Statistikk er et viktig grunnlag for å ta beslutninger. Men det kan ofte diskuteres om vi har tilstrekkelig datagrunnlag for å ta beslutninger.
Kan myndighetene bruke gjennomsnittet av hvor ofte fastleger i ulike kommuner henviser som grunnlag for å sette i gang nye tiltak?
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Helseøkonom Geir Godager ved Universitetet i Oslo mener at man bør være forsiktig med å trekke slike slutninger basert på tilgjengelig tallmateriale.
I siste utgave av Tidsskrift for Den norske legeforening argumenterer Godager for at forskjeller i henvisningsrater ikke truer målet om likeverdige helsetjenester. Det kan til og med være motsatt.
Gode grunner for ulik praksis
Godager gir et eksempel på at det kan være gode grunner for ulik praksis.
– Fastleger er selvfølgelig veldig forskjellige og det kan være mange grunner til ulik praksis når det gjelder henvisning. Hvis en pasient har en skummel føflekk og går til en erfaren lege, som føler seg trygg på at denne føflekken er ufarlig, kan det være greit å ikke henvise videre.
– Men dersom samme pasient går til en mer uerfaren lege, som er litt usikker på om føflekken kan være farlig, så er det ikke nødvendigvis negativt at vedkommende velger å henvise videre. Det er tross alt verre at pasienter som trenger henvisning ikke får det, enn at noen henvises for mye, sier Godager.
Mangler en bit av helheten
Forskeren ser gjerne at myndighetene bruker mer statistikk som grunnlag for tiltak, men gjør oppmerksom på at vi i noen tilfeller glemmer de tallene som ikke er innhentet når vi fokuserer på tilgjengelig tallmateriale.
Geir Godager. (Foto: UiO)
– Når vi ser på gjennomsnittstall for henvisninger, så vet vi ingenting om hvor mange av disse pasientene som er unødvendig henvist eller hvor mange pasienter som ikke er henvist, som burde vært det.
– Det mangler altså to viktige faktorer for å kunne vite hva de observerte tallene faktisk forteller oss. Derfor kan gjennomsnittstall se helt normale ut, men likevel inneholde alvorlige avvik. Et slikt grunnlag er derfor lite hensiktsmessig når myndighetene skal bestemme hvor de skal sette inn ressurser, forklarer Godager.
