Søndag ble første episode i NRKs nye dramaserie Valkyriensendt påTV. 

Legen Ravn, spilt av Sven Nordin, starter her opp en underjordisk klinikk på nedlagte Valkyrien T-banestasjon i Oslo. Der prøver han å finne en kur for sin alvorlig syke kone, Vilma, fordi sykehuset der de begge jobber nekter dem å sette i gang eksperimentell behandling.

• Les også: Der mennesker er forsøkskaniner

Sykehusets begrunnelse er at behandlingen er farlig, og at feiltrinn vil kunne skade både sykehuset og enkeltansatte. Dermed tar serien opp spørsmålet om eksperimentell behandling og de etiske problemstillingene rundt dette.

Vi tok med oss professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk, for å se en forhåndsvisning av seriens første episode. Hvor sannsynlige er egentlig hendelsene?

Desperate etter behandling

Omgitt av tett luft og bråkete T-baner jobber Ravn iherdig for å behandle kona.

Det er likevel ikke så mye vi får se av behandlingsmetodene, og vi får heller ikke vite hvilken sykdom hun lider av.

Det vi derimot vet, er at både Ravn og Vilma er forskere, og at det er Vilmas egen behandling de vil prøve ut.

• Les også: Når skal livet ta slutt?

– Av og til oppstår det slike situasjoner, der det ikke finnes etablerte behandlinger. De fleste aksepterer sin skjebne da, men noen vil gjøre og prøve alt for å overleve, sier Solbakk.

Vilma hører altså til den siste kategorien. Når sykehuset setter ned foten for den eksperimentelle behandlingen, går ekteparet så langt som til å iscenesette Vilmas død slik at Ravn kan jobbe uforstyrret videre.

Forskningens spilleregler

Hvilke regler gjelder her?

Leger har nemlig en rekke etiske retningslinjer å forholde seg til, deriblant Genève-erklæringen. Den sier blant annet at man som lege skal sette pasientens helse foran alt annet. Bryter Ravn disse retningslinjene ved å opprette en hemmelig klinikk? Det er vanskelig å si når vi ikke vet nøyaktig hva formålet med klinikken er, mener Solbakk.

Det som likevel er sikkert, er at hadde dette skjedd i virkeligheten, er det en sjanse for at ekteparet hadde kunnet gjennomføre den eksperimentelle behandlingen – på helt lovlig vis.

I tillegg til Genève-erklæringen finnes den såkalte Helsinki-deklarasjonen, som i Solbakks ord inneholder etiske spilleregler for forskning. Den ble laget etter at verdenssamfunnet under andre verdenskrig hadde vært vitne til at svake grupper i samfunnet ble utsatt for grufulle eksperimenter i forskningens navn.

• Les også: Uetiske eksperimenter ga livsviktig medisin

Helsinki-deklarasjonen åpner opp for bruk av uetablerte behandlingsmetoder i visse tilfeller. Du kan lese hele paragrafen i faktaboksen til høyre.

– En lege kan, etter å ha søkt råd hos eksperter, prøve ut behandlinger som ennå ikke har blitt testet på mennesker, hvis alt annet har blitt prøvd ut, og det er sikkert at pasienten vil dø eller få store smerter uten denne behandlingen, sier Solbakk.

Hvis pasienten får en slik behandling, må metoden i etterkant bli gjenstand for inngående forskning slik at vi kan finne ut om den er trygg og om den vil fungere.

Det er ikke spesielt vanlig at dette skjer, men ifølge Solbakk ble det blant annet åpnet opp for slike uetablerte behandlingsmetoder da ebola-viruset kom til Norge. Den norske legen Silje Lehne Michalsen ble smittet av viruset da hun var i Sierra Leone. Hun fikk eksperimentell behandling på Ullevål sykehus som ble omtalt av blant andre TV 2.

Hvorvidt det er sannsynlig at et sykehus ville ha gitt Vilma eksperimentell behandling i virkeligheten, er Solbakk mer usikker på. Han synes at vi ikke får vite nok om situasjonen eller sykdomstilstanden hennes til å kunne slå fast om unntaket gjelder her.

– Det er vanskelig å si uten å vite mer om sykdomstilstanden hennes. Vi får for lite informasjon om selve sykdommen – vi får bare vite at det har blitt gjort forsøk på dyr. Men det har skjedd gjennom historien at gjennombrudd har kommet som et resultat av at forskere har prøvd ut behandlingsmetoder på seg selv, forteller Solbakk.

Bruker seg selv som prøvekanin

I sin higen etter å bruke denne eksperimentelle behandlingen beveger Vilma seg inn i noe mange har gjort før henne: selvforsøkenes verden.

Selvforsøk innebærer rett og slett at en forsker eller lege bruker seg selv som testobjekt for egen behandling eller forskning.

Ett eksempel er den britiske kjemikeren Humphry Davy. Allerede i 1799 begynte han å eksperimentere på effekten av lystgass, med seg selv som forsøksperson. Ifølge New Scientist var det starten på en trend hvor folk inhalerte lystgass i festlig lag – og gjorde det hele enda festligere.

Selv om flere forskere har drevet med selvforsøk, er det ifølge Solbakk lite bruk av det i dag.

– Selvforsøk synliggjorde at hvis en forsker hadde stor tro på noe, tok han sjansen på å prøve det selv, sier Solbakk.

Han mener dette er stikk motsatt av det som har vært vanlig i medisinsk historie. Tradisjonelt sett har fagpersoner gjort forsøk på svakere samfunnsgrupper, som fanger, psykisk syke og minoritetsgrupper.

Et eksempel på dette finner vi hos vår nærmeste nabo i øst. På en anstalt i Lund i sør-Sverige ble psykisk utviklingshemmede del av det som senere skulle bli hetende Vipeholm-eksperimentene.

Uten pårørendes samtykke ble disse menneskene del av et forsøk som skulle finne ut hva som forårsaket karies i tennene. De fikk spise store mengder sukker, og mange av dem utviklet alvorlig tannråte.

Ifølge Solbakk var dette den første studien som viste en klar sammenheng mellom sukker og tannråte, og den ble gjennomført på noen av de mest sårbare i samfunnet.