Så tidlig som 430 f.Kr. var det allment kjent at de som hadde overlevd sykdommen ikke fikk den en gang til. Derfor ble de overlevende etter kopper rekruttert til å behandle de syke. 

Det ble gjort flere forsøk på å hamle opp med sykdommen, men uten hell. I middelalderen tok leger og pleiepersonell i bruk både kuldebehandling og spesielle klær for å behandle eller motvirke kopper.

De første forsøk

Den mest suksessfulle behandlingen, variolasjon, kom til Europa på 1700-tallet. Metoden, som allerede hadde vært brukt i Kina og Afrika i lang tid, tok sikte på å fremkalle livsvarig immunitet mot kopper ved å påføre mennesker et lettere tilfelle av kopper enn når man ble smittet på vanlig måte.

Lady Mary Wortley Montauge var en av dem som bidro til at metoden ble tatt i bruk i Europa. Både Lady Montauge og hennes bror ble selv rammet av sykdommen. Broren døde, og hun selv fikk stygge arr i ansiktet.

Da hennes mann ble ambassadør i Istanbul, ble hun vitne til en vellykket variolasjon. Etter hennes egen opplevelse med kopper, bestemte hun seg for å ta en sjanse og fikk legen sin, dr. Charles Maitland, til å gjennomføre variolasjon på hennes egne barn.

Slapp dødsstraff

Begge behandlingene ble vellykket, og Maitland fikk i 1721 bevilgning til å utøve metoden på seks dødsdømte fanger, fem menn og én kvinne. De fikk beskjed om at de skulle slippe dødsstraffen dersom de ble med på forsøket. 

Mennene fikk påført smitte i risp i armen og kvinnen i nesen. Kvinnen mistet nesen, men alle seks overlevde forsøket.

Forsøk på foreldreløse barn

Deretter ble eksperimentet testet på foreldreløse barn, nok en gang med suksess. I 1722 tok Maitland i bruk metoden på døtrene til prinsen av Wales.

Variolasjon ble etter dette godkjent. Selv om mellom to og tre prosent av alle som ble behandlet med variolasjon døde, eller fikk en annen sykdom (tuberkulose eller syfilis), ble metoden utbredt i Europa. Det var ikke før i 1796 at selve koppevaksinen ble forsket fram.

“Jeg vil aldri få kopper”

Det var den engelske legen Edward Jenner (1749–1823) som utviklet vaksinen. Han hadde vokst opp på landet og hørte en gang en budeie si «jeg kommer aldri til å få kopper fordi jeg har hatt kukopper. Jeg vil aldri få stygge arr i fjeset».

Edward Jenner ble tidlig interessert i biologi og hadde alltid fundert på det budeien hadde sagt. Hans hypotese var at kukopper beskyttet mot kopper, og at beskyttelsen kunne overføres fra ett menneske til et annet.

Det var denne hypotesen som førte til at han i mai 1796 påførte åtte år gamle James Phipps kukopper fra en budeie. James fikk litt feber og noe ubehag med det samme.

Ni dager etter følte han seg kald og mistet matlysten, men den tiende dagen følte han seg bedre. I juli 1796 ble gutten igjen påført kukopper. Ingen sykdom utviklet seg, og Jenner konkluderte at metoden fungerte. James Phipps var blitt immun.

Innføring av tvungen vaksinering

Det tok ennå noen år før Jenner fikk gjennomslag for vaksineringen*, men den tok gradvis over for variolasjon, som ble forbudt i England fra 1840.

Som en følge av Jenners eksperimenter, ble det i Danmark–Norge allerede i 1810 innført tvungen koppevaksinering for alle.

Til tross for de uetiske eksperimentene, er kopper i dag en utryddet sykdom. Utryddelsen skyldes i stor grad et systematisk og strategisk vaksineringsarbeid i WHOs regi, med en vaksine som ikke skilte seg særlig fra Jenners vaksine.

Utryddelsen av kopper må regnes som en av de store milepæler i medisinens historie.

Langt strengere krav i dag

Dette til tross, vi må likevel kunne si heldigvis for at også medisinsk etikk har forandret sitt innhold gjennom alle disse årene.

- I dag krever vi at hensynet til forskningsdeltakernes velferd og integritet skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser, og frivillig samtykke er hovedregel for deltakelse, forklarer Jacob Hølen, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM). 

-  De nevnte prosjektene brukte folk kynisk som forsøkskaniner. Forskerne brukte svært sårbare deltakere, blant annet foreldreløse barn og dødsdømte fanger, som neppe hadde mulighet til å nekte. I dagens utvikling av vaksiner er det heldigvis langt strengere krav til å dokumentere forventet risiko og nytte før det tillates utprøving på mennesker, og da på voksne frivillige og ikke på foreldreløse barn. For en del av de nevnte deltakerne gikk det bra, men historien er nok full av mindre vellykkete og dermed kjente utprøvinger der sårbare personer har lidd som deltakere i farlige og meningsløse prosjekter, avslutter han.

* På latinsk heter ku: vacca og kukopper: vaccinia. Av dette fikk metoden navnet vaccination (vaksinering). Begrepet vaksinering blir i dag brukt om alle lignende tiltak mot sykdommer, selv om virkestoffet kommer fra helt andre steder enn en ku.