Der mennesker er forsøkskaniner

En ny behandling mot kreft skal prøves på et menneske for første gang. Virkningen på kreftcellene har man testet ut i cellekulturer eller dyremodeller. Likeså vet man noe om bivirkninger.

Men hva som skjer når forsøket første gang skal prøves på et menneske - et “first in man” eller fase I-studie, det vet man ikke.

- Denne forskningen, eksperimentell forskning, er noe av det mest spennende man kan drive med, men på samme tid noe av det mest utfordrende innenfor klinisk forskning, forklarer professor Steinar Aamdal på Radiumhospitalet.

- Det er fordi vi beveger oss i vanskelig farvann - både medisinsk og etisk.

Aamdal forteller at det gjøres relativt få slike studier i Norge, men at man de 6-8 siste årene har kunnet øke omfanget ved Radiumhospitalet, som det eneste stedet i landet.

Fra lab til menneske

- Mange års forskning ligger bak - da gjerne både i cellekulturer og i dyremodeller, fortrinnsvis mus, forklarer Aamdal.

- Når vi oppdager lovende forsøk i laboratoriet, vurderer vi om resultatene er så bra at vi kan gå over til å teste dette i mennesket. Men før det kan skje, må vi finne ut mest mulig om bivirkninger.

- Hvis det for eksempel handler om et medikament, gis det til den kreftsyke musen i forskjellig mengde. Slik finner man ut hvordan bivirkningene varierer med dose medisin.

- Første gang vi prøver behandlingen i et menneske, gir vi imidlertid bare 1/10 del av dosen som ga alvorlig bivirkning hos musen. Derfra kan vi sakte øke dosen hvis vi ser at pasientene tåler det.

- Hvor mange fase I studier gjør dere?

- Det varierer, fra tre til fire vanligvis, men vi har hatt opptil seks gående på en gang. Noen kjøres i regi av oss selv, i de tilfeller der behandlingen er utviklet på Radiumhospitalet, noen i samarbeid med industri.

Rekruttering

- Hvem kan få tilbud om en slik behandling?

- De som kan få tilbud om eksperimentell behandling, må for det første passe inn i det vi kaller “protokollen”, sier Aamdal.

- En protokoll er selve designet på forsøket. Der beskrives blant annet hvilke pasientkategorier som skal være med og hvor mange. Felles for dem som skal rekrutteres inn, er at vi ikke lenger har noen etablert behandling å tilby dem.

- Hvis man først passer inn i en slik protokoll, inviterer vi dem inn til samtale. Den gjennomfører jeg aldri alene, men har med sykepleiere og gjerne noen fra familien.

- Der gir vi informasjon så godt vi kan - både skriftlig og muntlig. Vi må være så objektive og ærlige som mulig og sier blant annet:

” Vi vet ikke hvordan behandlingen vil virke på deg. Vi vet at forsøkene i laboratoriene har vært lovende, men mer vet vi ikke. Vi vet heller ikke nok om bivirkninger. Det kan til og med bli slik at du føler deg sykere enn nå”.

- Dette virker skremmende på meg som er frisk. Likevel får dere personer inn i slike studier?

- Du må huske på at denne gruppen syke mennesker ikke lenger har noe tilbud. Noen pasienter er fortsatt fulle av kampmot og vil vinne over sykdommen, mens andre ikke ønsker mer behandling når standardbehandlingen ikke virker lenger.

Aamdal forteller videre at noen blir med fordi de gjerne vil gjøre noe for verden. De tenker for eksempel på sine egne barn, at de kan komme til å nyte godt av forskningen om de en gang selv skulle bli kreftsyke.

Etisk balansegang

- Det må være et stort ansvar å rekruttere personer inn i denne type forskning?

- Der spør du om noe veldig viktig og berører vel det punktet som etisk sett er det vanskelige, sier professoren.

- Våre forsøkspersoner er syke mennesker i en helt spesiell situasjon. De har kreft, all annen behandling er prøvd, det finnes ikke noe annet tilbud enn dette: eksperimentell behandling. Altså befinner de seg i en meget sårbar situasjon når de kommer til oss.

- Hvis de først bestemmer seg for å bli med, er vi veldig nøye med å få dem til å forstå at de kan trekke seg når som helst.

- Og hvis de velger å trekke seg, vil det ikke gå utover den behandling eller oppfølging de ellers ville fått. Som nevnt er vi et helt team i denne prosessen.

- Vi ber dem også gå hjem og tenke seg om til neste dag og gjerne spørre mer; noen ber også om et nytt møte.

- Hvorfor er dere så mange som snakker med pasienten?

- Det er for å ha flere som kan bidra i den vanskelige prosessen det er å gi nøytral, objektiv informasjon.

- Du som lege kan vel noen ganger være så entusiastisk på forskningens vegne at du kunne bli for ivrig, for eksempel?

- Nettopp - og det må ikke skje. De sykepleierne som er med sammen med meg, er spesialutdannet på situasjonen. Dette teamet føler jeg ivaretar pasienten så godt det er mulig. Det er akkurat i denne fasen vi har de største etiske utfordringene.

- Synes du det er vanskelig å forske på mennesker som er på vei mot døden?

- Noen få kan vi se tydelig bedring hos, mens de aller fleste blir ikke bedre av behandlingen de får. Noen kan leve litt lenger, men realiteten er at de beveger seg mot slutten.

- Dette er ikke det verste for meg å håndtere. Jeg har det følelsesmessig vanskeligst når jeg må avslå en pasient som har satt alt sitt håp på å være deltaker i et slikt prosjekt, men som av forskjellige grunner ikke passer inn i protokollen.

- Å knuse et slikt siste håp, synes jeg er veldig tøft, sier Aamdal alvorlig.

Også industrisamarbeid

- Samarbeider dere også med industri?

- Ja, vi har flere forsøk gående i samarbeid med industrien. Hos oss er industrisamarbeid strengt regulert gjennom Forskningsstiftelsen ved Radiumhospitalet.

- Denne organiseringen er gjort for å unngå enhver form for binding til oppdragsgiver. Overskudd fra forskningen går ikke til legene, men pløyes tilbake til stiftelsen til bruk for videre forskning.

- Ikke alle land er like nøye med slike bindinger. Et skrekkeksemplet var fra et land i Øst-Europa for noen år siden hvor legene gjorde hva de kunne for å øke antall forsøkspersoner, for der gikk overskuddet tilbake til legene. Det var ikke bra, sier Aamdal

Viktig klinisk forskning

- Det er ikke mange land som driver fase 1 studier i kreft, vi er det eneste stedet i Norden. I dag består vårt team av tre leger, fem spesialutdannede sykepleiere og en datamanager. Slik var det ikke innen forskning da jeg begynte, husker Aamdal.

- Da hadde jeg hjelp av en “halv” sykepleier og det meste av arbeidet forgikk om kvelden og i helgene, men det er 25 år siden.

- At vi har kunnet utvikle slik studier hos oss, er et resultat av at klinisk forskning er blitt løftet opp organisasjonsmessig og befinner seg på linje med annen klinisk behandling, forklarer han fornøyd.

- Men, du sa at det går dårlig med de aller fleste som er med på eksperimentell forskning? Hva er da vitsen?

- Selv om få pasienter blir bedre av å prøve eksperimentell behandling, får vi likevel alltid ny kunnskap som vi kan dra nytte av i neste forsøk. Slik er forskerens hverdag.

- Men det er selvfølgelig spesielt når det er mennesker vi eksperimenterer med. Derfor er forsøkene under den strengeste kontroll i forhold til alt juridisk og etisk regelverk, forklarer Aamdal.

- Og noen ganger kommer gjennombruddet - det er det som driver oss framover. Derfor blir mange flere kreftpasienter friske i dag også, avslutter han optimistisk.