- Antallet politiske skandaler har økt betraktelig de siste åra. Jeg tror ikke det skyldes at politikere er mindre moralske enn før, sier Tor Midtbø fra Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen.

- Tvert imot tror jeg de har måttet bli mer bevisste, siden media legger prestisje i å avsløre etiske overtramp.

- Mye tilsier likevel at antallet skandaleoppslag vil øke. Blant annet gir internett og blogging nye kanaler for avsløringer, samtidig som konkurransesituasjonen gir gode grunner for media til å bringe dem videre, sier Midtbø.

Skandaleføljetonger

I Skandaler i norsk politikk omtaler han Watergate-affæren som alle politiske skandalers mor.

Den utløste en av de største konstitusjonelle krisene i amerikansk historie og medførte at Richard Nixon, som den første og eneste amerikanske president noen sinne, søkte avskjed.

Affæren satte også standarden for en ny journalistisk sjanger med sans for maktkritiske avsløringer.

- Når en politiker først havner i saksa, graves det gjerne fram mer umoral og skandalen vokser i omfang. Ofte gripes det fatt i relativt trivielle forseelser som over tid blir til en serie avsløringer. Den politiske skandalen blir en føljetong.

- I Gro Harlem Bruntland sitt tilfelle gikk avsløringene fra lite helsebringende oppdrag for Pepsi til skatteunndragelser og sykehustriksing, sier Midtbø.

Liv og lære

Det kan synes som om stormen har lagt seg rundt Gro Harlem Brundtland. Kanskje skyldes det at saken manglet en sentral ingrediens.

Midtbø viser til at det i de fleste politiske skandaler knytter seg en spenning til utfallet av avsløringene. I dette tilfellet var det ingen fare for at noen måtte forlate sitt politiske embete og dermed ikke noe som trakk føljetongen videre.

- Bruddet mellom liv og lære er nok den viktigste årsaken til omfanget denne saken har fått.

- Overtrampene det gripes fatt i står i sterk kontrast til Brundtlands jobb i WHO, hennes posisjon som sosialdemokrat og bygger av den moderne velferdsstaten, sier Midtbø.

For 17 år siden var Gro Harlem Brundtland opposisjonens hovedkritiker, da media rullet opp en skandale rundt daværende statsminister Jan P. Syse.

Syse med flere

Han hadde unnlatt å sende regnskaper til Brønnøysundregisteret for et selskap han var styreformann og aksjonær i. Brundtland krevde gransking, men lot forholdet ligge da hun overtok statsministerstolen to måneder etter avsløringene.

For øvrig var det EU-spørsmålet og ikke fraværet av regnskap som felte Syse.

- Dette aspektet har vært tonet litt ned i skandalene som har omgitt Brundtland den siste tiden, forteller Midtbø.

- Da Terje Røed Larsens økonomiske rot ble avslørt på midten av 1990-tallet, var derimot høyrepolitikerne svært ivrige etter å angripe sine tidligere kritikere i Arbeiderpartiet.

- Da Thorbjørn Jagland kom i skade for å si at han ikke husket Syse-saken, endte uttalelsen i fete typer på forsiden av Dagbladet.

Opposisjonen må på banen

Skal medias avsløringer lede til en politisk skandale, er det ifølge Midtbø altavgjørende at media klarer å engasjere opposisjonen.

Som eksempel trekker han fram bombeattentatet mot flaggskipet til Greenpeace, Rainbow Warrior, på midten av 1980-tallet. En person ble drept og to sveitsiske turister arrestert for å stå bak eksplosjonen.

Franske aviser fant raskt ut at det var franske agenter som stod bak attentatet og at operasjonen var både planlagt og godkjent fra høyeste politiske og militære hold.

- Selv om forsvarsminister og forsvarssjef måtte gå etter attentatet, ble det likevel ingen stor skandale i media, sier Midtbø.

- Det skyldes nok at ingen i opposisjon ville ta i saken. Det politiske klimaet ga dem ingen grunn til å reagere, og forsvarministeren ble kort tid etter valgt inn i parlamentet som en slags folkehelt, sier Midtbø.

Lite imponerende journalistikk

Han synes ikke avsløringsjournalistikken er spesielt imponerende og mener offentliggjøringsjournalistikk er en mer treffende beskrivelse.

- Som regel kjenner journalistene til skandalen lang tid i forveien og offentliggjøringen er kun et spørsmål om timing.

- Terje Røed Larsens økonomiske rot var for eksempel kjent i mange år, men det var først etter at han hadde blitt regjeringens “superminister” at mediene gjorde kontroversene til nyhetsstoff, sier Midtbø.

Der Thorbjørn Jagland tvang Røed Larsen til å forlate sin post i regjeringen, valgte Kjell Magne Bondevik å beholde Victor Norman, finansministeren som i strid med egne retningslinjer valgte ikke å fly med Norwegian.

Han kjøpte også piano og stereoanlegg på statens regning, brøt røykeloven og ansatte gamle kolleger fra NHH uten at stillingene ble utlyst.

- Victor Norman ble sittende på grunn av mediejaget, ikke på tross av det. Bondevik grep inn og sa at regjeringen ikke kunne gi etter for presset fra media, sier Midtbø.

På grensen til tortur

Politiske skandaler innebærer et enormt press for den som settes under lupen. I 2002 begikk Tore Tønne selvmord, kort tid etter at media grep fatt i hans grove økonomiske sidesprang.

- Media kan ikke alene bære ansvaret for å ha drevet Tønne utenfor stupet. Det tragiske utfallet av den saken bunner nok i at han var skyldig i forholdsvis grove anklager, sier Midtbø.

- Likevel snudde Tønne-saken fullstendig om på maktforholdet mellom politikere og pressen. For første og eneste gang har politikere kommet på offensiven og kunnet gå til angrep på media.

Midtbø medgir at mediepresset kan gli over i tortur, når enkeltpersoner kles nakne og utsettes for ensidige, gjentatte anklager de ikke nødvendigvis er skyldig i.

Dessuten mener han at prosessen kan innebære brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Likevel synes Midtbø politikere må tåle de politiske skandalene. Han finner det mer problematisk at summen av skandaleoppslag svekker allmenn tillit til politikere.

- Kanskje medfører skandalejournalistikken at kun hardhudede puritanere trekker mot Stortinget. At politikerne representerer uovertruffen moral, behøver ikke være noe gode. Hitler var jo både avholdsmann, vegetarianer og seksuelt monogam.

Mediebevisste politikere

Midtbø mener pressen får stadig mer makt som premissleverandører i offentligheten og at media selv framstår som sterke aktører i politiske debatter. Denne utviklingen mener han har ført til at vi er inne i en “medialiseringsspiral”.

- Utviklingen har skapt mer mediebevisste politikere som igjen gjør journalister mer skeptiske. Der det tidligere var en medierådgiver per parti, er det nå en per stortingsrepresentant.

Midtbø mener man vet for lite om informasjonsbransjen og det “nye” skjulte tilskuddet i det offentlige ordskiftet.

- Det finnes fortsatt lite forskning på feltet, og alle parter har interesse av å tone ned medierådgiveres betydning.

- Journalister vil ikke innrømme at de får saker fra informasjonsarbeidere samtidig som politikere og medierådgivere vet at bransjen i seg selv er dårlig PR, sier Midtbø.