- Norske politikere tror sterkt på medienes innflytelse. De tilpasser seg i stor grad journalistenes krav. Og de har gjort seg ekstremt tilgjengelige for journalister sammenlignet med politikere i andre land.

- Det gjelder ikke bare land som Frankrike og Storbritannia, men også Danmark og Sverige, sier Kjersti Thorbjørnsrud.

Under valgkampen 2003 var hun en periode observatør i NRKs Redaksjon EN, for å kunne foreta en næranalyse av den journalistiske praksisen, produksjonen og den redaksjonelle interaksjonen med politikerne.

- Jeg har tidligere skrevet om norsk presse, og der opplevde jeg at journalistens rolle som samfunnets vokter og gransker var veldig sterk.

-  I NRKs Redaksjon EN var vokterrollen så å si fraværende. Jeg så lite av journalisten som ekspert, analytiker eller graver. Research ble nesten ikke gjort.

- I Redaksjon EN var det popularisering og seertall det handlet mest om, forteller hun.

Thorbjørnsrud ble overrasket over hvor presset journalistene er av seertallene.

- De er med andre ord også låst i et system, de har sine trange rammer. Og jeg må si det tjener dem til ære hvor åpne de var om dette. De sa det rett ut: sånn mener vi det er.

- Gjør det deg betenkt?

- Ja. Jeg blir betenkt over at journalistisk etterrettelighet ikke anerkjennes som forventet, og at det viktigste i stedet blir å iscenesette et show.

Annerledes i andre land

Kjersti Thorbjørnsrud har, i tillegg til NRKs og TV 2s dekning, også undersøkt hvordan den audiovisuelle valgdekningen er organisert i andre vestlige demokratier det er naturlig å sammenlikne oss med, som Sverige, Danmark, Storbritannia, USA og Frankrike.

- I Frankrike er tv-dekningen av valgkampen lovregulert. Der får hvert parti sin tilmålte tid. Man sitter rett og slett med stoppeklokken. Det ble jeg veldig overrasket over. Det ville ha vært utenkelig her.

Alle de tre nordiske landene har mindre grad av statlig og juridisk kontroll med valgdekningen enn det man har i Storbritannia og Frankrike.

Men også i forhold til våre naboland, skiller norsk praksis seg ut. Både SVT i Sverige og DR i Danmark har såkalte tv-formater der ett og ett parti vies full oppmerksomhet.

- I Danmark pleide statsminister Anders Fough Rasmussen å holde pressekonferanse fast en gang i uka. Det sier noe om at han selv ville ha en viss styring av mediene.

”Alt i alt framstår NRK som et ekstremt tilfelle, som den kanalen der den mest rendyrkede populære fjernsynslogikken får dominere, med de formatkrav som ligger innbakt i denne logikken”, heter det i avhandlingen.

Appellerer til følelsene

Målet for NRK er, påpeker Thorbjørnsrud, å lage ”godt tv” og ”interessant tv”, heller enn å gi ”vesentlig” eller ”viktig” informasjon om politiske alternativer før et valg.

- Det er det de selv sier. Så kan man selvsagt diskutere hva som er viktig og vesentlig.

- Men ”godt tv” betyr rom for de sterke følelsene?

- Ja, en form for journalistikk som framelsker emosjoner. Emosjonene gir debatten høy temperatur. Vi får en form for teater, der mye dreier seg om å finne de gode historiene, ofte lidelseshistorier. Dermed blir politikken karikert.

Og de beste aktørene i teateret er kjendispolitikerne som gir journalistene det de vil ha.

- Siv Jensen er for eksempel den perfekte i en slik debatt, for hun er alltid indignert.

Men denne typen populærjournalistikk har sine konsekvenser, påpeker statsviteren. Både på det menneskelige plan og det demokratiske.

- På det menneskelige plan fører det til at politikerne alltid må være parate til å stille opp og takle de sterke emosjonene. Hvor mye skal en topp-politiker egentlig tåle? Hvor mye skal det koste?

- På det demokratiske plan er en av konsekvensene at bare de store seermagnetene får fokus. Dermed blir de politiske alternativene borte, sier Kjersti Thorbjørnsrud. 

Bakgrunn:

Ph.d. Kjersti Thorbjørnsrud har kalt sin avhandling: “Journalistenes valg. Produksjon – interaksjon – iscenesettelse. Møtet mellom journalistikk og politikk i en valgkamp med fokus på NRK Fjernsynets valgformater”.

Thorbjørnsrud er doktorand ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.