Loven sier at alle elever skal få undervisning tilpasset sitt nivå. Men hvordan er det best å gjøre dette i praksis?

Ingeborg Ranøyen har nylig gjennomført mastergrad ved NTNU, der hun undersøkte hvordan skoleelever oppfatter matematikken i naturfaget. Ranøyen forteller at det er vanlig å ha en bredde i modning på opptil fire år i matematikkforståelse i en og samme klasse.

Det betyr at én elev kan være klar for ungdomsskolepensum samtidig som en annen i klassen er på fjerdeklassenivå.

Ranøyen er realfaglærer på Blussuvoll ungdomsskole og er tilknyttet NTNUs skolelaboratorium som tilbyr kompetanseutvikling for lærere i grunnskolen og videregående skole.

Deler klassen inn i nivåer

Realfaglektoren Marianne Sletbakk på Strinda videregående skole har veldig god erfaring med differensiert undervisning.

– Vi deler inn elevene etter nivå i første klasse, enten de velger den teoretiske eller den praktiske matematikken forteller hun.

– Strinda-modellen er en nokså enkel modell. Vi har en matteprøve dag to etter at elevene har begynt på skolen. I tillegg ber vi dem skrive på karakterene – standpunkt og eksamen – fra ungdomsskolen, og spør hvordan de vurderer sin egen innsats bak karakteren, sier hun.

Elevene og foreldrene er så med på å velge hvilken gruppe som er aktuell, etter forslag fra læreren. Til sammen gir det grunnlag for å finne det rette nivået på undervisningen for den enkelte.

Mindre mattehat, bedre resultater

– Vi valgte å tørre å gjennomføre en organisatorisk differensiering. Initiativet kom fra lærerne selv. De ønsket å få muligheten til å gi god og tilpasset undervisning uten å slite seg helt ut.

– Alle får ikke full gjennomgang av alt, men alle har de samme matteprøvene. Slik må det være fordi alle skal ha den samme eksamenen. Konsekvensen har vært at flere klarer seg, og færre får hatfølelsen i mattetimene, sier Sletbakk.

Etter at Strinda videregående begynte med dette for 15 år siden, fikk de ned strykprosenten i matematikk fra 10–15 prosent, som er gjennomsnittet i Norge, til nesten null.

Like barn leker best

Bård Knutsen er universitetslektor i naturfag fagdidaktikk ved Program for lærerutdanning på NTNU. Han har gjort en studie med differensiering av elever på tiende trinn på en ungdomsskole, slik at elevene kom i grupper med andre på samme faglige nivå som seg selv i naturfag og matematikk.

Hans hovedfokus var de høyt presterende elevene i naturfag.

– Alle elever, også de flinkeste, har krav på å få møte utfordringer de kan strekke seg etter, sier han.

Flinke misliker gruppearbeid

– En vanlig praksis ved gruppearbeid har vært å gruppere de flinke med de svake. Tanken bak er gjerne god. De flinke elevene får styrket sin kompetanse gjennom å forklare for de som sliter.

– Læreren får en hjelpelærer for de som ikke er fullt så flinke, og oppnår avlasting i en hektisk hverdag. Denne praksisen fører ofte til at mange flinke elever misliker gruppearbeid, sier Knutsen.

Flinke elever er gjerne ambisiøse og ønsker å oppnå gode resultater. En blandet gruppesammensetning kan dermed resultere i at de flinke elevene velger å gjøre mesteparten av gruppearbeidet alene for å sikre seg et godt resultat.

De svakeste slipper å bidra i læringsprosessene, og oppnår heller ikke noe læringsutbytte. For både de flinke og de svake elevene er utbyttet av gruppearbeidet utilfredsstillende og heller ikke etter intensjonen.

Alle lærer mer

Resultatet av nivådelingsstudien var uventet positivt. Både de svakeste og de sterkeste elevene i disse fagene hadde positive opplevelser med nivådelt undervisning.

– Lærerne opplevde dette som sterkt. Når de ble tvunget til å tilpasse undervisningen til det faktiske nivået på elevene, så de tydelig hvor mye enkelte slet med faget. Det viste seg at elever på alle nivå var positive til slik nivådeling i naturfagundervisningen.

– For å sitere en elev på den svakeste gruppen – «endelig skjønte jeg hva vi snakket om i timen», forteller Knutsen.

Bård Knutsen refererer også til forsøk i USA og Nederland med homogene høyt presterende elevgrupper. Når disse elevene får være i grupper med likesinnede, blir de mer opptatt av å utvikle seg sammen enn å konkurrere innbyrdes.