Inger Lise Andersen vil gjøre perioden etter fødselen så bra som mulig for både grisemor og grisunger. Den svarte terskelen utgjør skillet mellom redeområdet og aktivitetsområdet. (Foto: Elin Fugelsnes)
Bedre binger redder smågriser
Rundt gris nummer 2908 svinser 12 nyfødte unger. Den nybakte familien er med i et prosjekt som skal bidra til å få ned spedgrisdødeligheten.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er vill kamp om spenene når grisemor legger seg på siden og gir tegn om at det er tid for mat. Ungene kravler oppå hverandre og hviner fortvilt når de ikke finner det de leter etter. For øvrig hersker fred og ro i fødebingen.
Sammen med purka i nabobingen deltar hun i et forskningsprosjekt som skal bidra til at færre spedgriser dør og at grisemor tar seg best mulig av barna sine.
Prosjektet er finansiert av Matprogrammet i Forskningsrådet og med midler fra Landbruksforskningsfondet.
– Flere europeiske land har som mål å redusere spedgristapet innenfor et system hvor purker kan gå løse. I Norge ligger spedgrisdødeligheten på rundt 15 prosent, og de fleste av disse dør de første 48 timene etter fødsel.
– Sult og ihjelligging er de er de vanligste dødsårsakene, ofte i kombinasjon med sterk avkjøling,forteller Inger Lise Andersen.
Tettest mulig inntil mor
Hun er førsteamanuensis i etologi (forskning på dyreatferd) ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), og tror hun har funnet en løsning på problemet: En unik fødebinge som tar hensyn til purkas biologi og atferdsbehov og samtidig gir grisungenes større sikkerhet.
Alle frittgående purker flyttes over i fødebinger når tiden er inne, og der blir de til ungene er rundt fem uker gamle. Det vanlige er å lage et adskilt smågrishjørne med varmelamper som en del av fødebingen.
– I utgangspunktet prøvde vi å forske oss fram til et mest mulig optimalt smågrishjørne. Men uansett hva vi gjorde, foretrakk ungene å ligge tett inntil mor framfor å være atskilt de første dagene. Det er oftest i denne perioden de dør, forteller Andersen.
Tilfluktssted for ungene
Dermed tenkte forskerne nytt, og resultatet har blitt en åpen binge med et aktivitetsområde og et redeområde. Områdene er atskilt med en terskel slik at det til å begynne med bare er grisemor som kommer over.
I aktivitetsdelen får hun dermed fred og ro til å spise og gjøre fra seg, mens i redeområdet er det amming og soving.
I redeområdet ligger grisene på en gummimadrass, og gulvspaltene i aktivitetsområdet er også belagt med gummi. Det ser ut til å forebygge skuldersår og beinproblemer hos purka.
For å forhindre at grisemor på rundt 200 kilo legger seg oppå ungene, er det satt inn plater som skrår ut fra selve bingeveggen. Dermed kan ungene trekke inn mellom veggen og platen når mor legger seg ned.
Redeområdet har også gulvvarme i to soner som kan styres separat. Det betyr at purka, som har høyere kroppstemperatur når hun produserer melk, kan ligge i redeområde uten gulvvarme, mens grisungene kan ligge på oppvarmet gulv.
Store kull ingen fordel
Fastmonterte kameraer følger livet i grisebingen, og forskerne analyserer hvordan grisemor tar seg av ungene og hvordan hun bruker bingen. Resultatene er lovende.
Annonse
– Vi er nå nede i en spedgrisdødelighet på rundt 9 prosent, sammenlignet med dagens gjennomsnitt på 15 prosent. Purka roer seg raskt når hun flyttes over i fødebingen, hun er rolig rundt fødselen og bruker bingen slik vi har tenkt den skal brukes. Ungene vokser også fint, forteller Andersen.
I de klassiske fødebingene er det et eget hjørne med varmelampe for smågrisene. Her er mor og barn mer atskilt enn i bingen som nå testes ut. (Foto: Elin Fugelsnes)
I de to ferskeste kullene på Ås har imidlertid flere grisunger måttet gi tapt. 2908 mistet tidlig to av opprinnelig 14 unger. Purka i nabobingen fikk et rekordkull på 21 unger hvor to var dødfødte og fire døde like etter fødselen.
Men Andersen vil ikke nødvendigvis gi bingen skylden.
– Vi har funnet ut at purkene har en biologisk kapasitet på 10-12 grisunger i ett kull. Alt overstigende er avhengig av hjelp utenfra, det vil si bondens innsats. I forsøket vårt blander vi oss minst mulig inn, påpeker hun.
Må testes i stor skala
Foreløpig er bingen testet på ti griser ved UMB og hos samarbeidspartneren University of Sydney i Australia. Ennå gjenstår utbedringer og testing i større skala før bingen eventuelt kan settes i kommersiell produksjon.
– Målet er å gjennomføre tester på til sammen 120 purker, forteller Andersen.
Hun mener bingen som helhetlig konsept har potensial til å lykkes, og i tillegg kan noen av komponentene brukes i andre fødebinger. Gummimadrass i redeområdet og gummibelegg på spaltegolvet er spesielt interessante produkter.
– Hvis resultatene er gode, betyr det at vi både kan bidra til bedre dyrevelferd og større økonomisk sikkerhet for bonden ved at flere griser overlever, konkluderer Andersen.
