Vi reiser med fly som aldri før. Haster til flyplassen, sjekker inn bagasjen og stiller oss i kø ved sikkerhetskontrollen.

De færreste reflekterer over jussen der vi venter på kontroll. Vi tenker heller på en halvtom brusflaske, eller en lebestift eller babymaten som er glemt i håndbagasjen. Med håp om at flyselskapene sikrer oss en bombefri reise, underkaster vi oss ulike typer kontroll.

Vi aksepterer at  supermaskiner gjennomlyser kroppen og bagasjen, og vi oppfatter det som en naturlig del av reisen. Det det er sjelden vi tenker på at maskinen vi passerer gjennom har røntgenøye og ser alt vi har under klærne.

Men er det greit at en kroppsskanner avfotograferer oss og bildene blir lagret et sted? Hvor mye inngrep i privatlivet tåler vi, og hvor går grensen? 

Bare litt naken 

De store endringene i krav og forventninger til flysikkerhet kom etter de dramatiske terroraksjonene på 2000-tallet. Det ble utviklet nye teknologier til kontroll av passasjerer – såkalte skannere – for å avsløre forbudte gjenstander på kroppen eller i klærne. 

Den første kroppsskanneren som var tatt i bruk i 2009 var en slags røntgenmaskin som viste bilde av passasjerenes nakne kropp gjennom klærne. Teknologien var basert på høyfrekventerte radiobølger som produserte detaljerte 2D eller 3D-bilder av kroppen.

Men etter noen rapporter om helseskader, skandaler og protester fra publikum ble disse erstattet med en mildere form for kroppsskanning, hvor ansiktet og intime soner er sladdet. 

– Kroppsskannere av den gamle typen er ikke brukt i sikkerhetskontroll av passasjerer lengre. Det ble forbudt i EU i 2012, og i 2013 i USA. Grunnen til forbudet var personvern og helserisiko. Men nye typer skannere etableres, og antallet øker raskt, sier Olga Enerstvedt.

Hun har skrevet sin doktorgradsavhandling om sikkerhetskontroller ved flytrafikk, og undersøkte blant annet dets implikasjoner på personvern. 

– Men utviklingen har ikke stoppet, og ny teknologi inntar flyplasser. En av dem er såkalte MMW-skannere, som står for millimeter wave og er basert på radiobølger uten å utsette passasjerer til skadelige stråler. Bildene presenteres i ulike former, avhengig av lovgivningen i det respektive landet.   

Gir ikke full trygghet

De nye MMW maskinene har flere svakheter, til tross for bedre teknologi og mindre helserisiko . De klarer for eksempel ikke å skille mellom implantater og forbudte gjenstander, og de klarer ikke å viser gjenstander som er gjemt inn i kroppens hulrom. Dermed gir de både positive og negative falske resultater. De har vært en del alvorlige hendelser, hvor kroppsskanneren ikke hadde varslet.  

I juli 2009 klarte en 23- år gammel nigeriansk mann å komme seg om bord med eksplosiver, til tross for at flyplassen på det tidspunktet hadde 15 kroppsskannere.

Fabrikanter av skanneren mente at maskinen ikke klarte å avsløre mannen fordi det eksplosive stoffet var i pulverform, og var gjemt i kroppens hulrom. Han ble til slutt overmannet og terroraksjonen ble avverget, men episoden viser en viss grad av upålitelighet ved bruk av MMW-maskiner.  

– Andre typer mer effektive skannere, for eksempel basert pårøntgenstråler, er også blitt utviklet. Disse kan vise alle gjenstander i kroppen, også ting/eksplosiver som er svelget eller operert inn i kroppen gjennom rectum. Slike maskiner er imidlertid helsefarlige, og brukes bare i fengsler, diamantgruver eller for å gjennomlyse mistenkte personer.

– Men på grunn av høy stråledoser er det ikke aktuelt å bruke dem rutinemessig på flyplasser. På noen flyplasser brukes de til å ta bilder av utalgte personer for å avsløre narkotikasmugling, men ikke i vanlig passasjerkontroll, forteller Enerstvedt.  

Med rett til privatliv  

De nye maskinene er så godt som harmløse. Passasjerene er ikke utsatt for kreftrisiko og heller ikke for avslørende, kanskje pinlige bilder av kroppen. Eksplosiver og våpen blir oppdaget med stor sannsynlighet, og flyreisen blir tryggere.

Hva er så problemet? Hvorfor protester?

– Det å ta bilder av menneskekroppen er å trenge inn i en intim sfære av privatlivet. Opplevelesen av å bli tatt bilde av er svært ulik; jeg tenker på medlemmer av spesielle grupper, som f eks funksjonshemmede, kvinner, barn eller religiøse grupper kan ha en svært negative opplevelse, sier Enerstvedt.

– Som en illustrasjon kan jeg nevne en episode på flyplassen i Orlando, hvor kroppsskanneren oppdaget en avvik på en kvinnelig passasjer, nemlig et mannlig kjønnsorgan. Hun fikk beskjed om å «gå gjennom kroppsskanneren som en mann, ellers blir det problemer». Dette syntes hun var diskriminering og uverdig behandling.

Enerstvedt peker på et annet kontrovers: lagring av bilder.

– På den ene siden er det logisk at sikkerhetsmyndigheter vil lagre bilder. De ønsker å ha dem som bevis hvis noe skulle gå galt, og en terrorist skulle ha kommet om bord.

EUs lovgivning presiserer at når passasjeren har passert skanneren uten å ha blitt stoppet, skal ikke bildene oppbevares.

– Firmaer som lager skannere garanterer at bildene ikke kan lagres, men dette kan vi ikke være helt trygge på. Det vi ser i dag, er at flere tusen «nakenbilder» flyter rund om på nettet, selv om de gamle maskinene ikke skulle lagre dem.

– Spørsmålet er om de nye MMW-maskinene – til tross for sine svakheter – er bedre til å avsløre kriminelle og samtidig respektere passasjerens privatliv og verdighet.

Ny realitet 

Når det gjelder bruken av kroppsskanning av flypassasjerer må flere faktorer vurderes, mener Enerstvedt.

– Teknisk kvalitet av maskiner, alternative tilbud til passasjerer som ikke ønsker kroppsskanning, klar og tydelig informasjon og streng beskyttelse av personopplysninger er noe av punktene som i følge rapporten bør vurderes før installeringen av kroppsskannere.

Men selv ved en fullkommen teknologi og lovgivning kan man ikke regne med full beskyttelse mot terror.

– Sikkerhetseksperter er enige om at teknologi aldri kan bli den eneste løsningen, bare en måte å reagere på. 100 prosent sikkerhet kan aldri bli oppnådd, sier Enerstvedt om fremtiden for sikkerhetsteknologi i luftfart. 

Referanse:

Olga Mironenko Enerstvedt: Aviation security and protection of individuals: Technologies and legal principles. Doktoravhandling, Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo, 2016.