Ett av temaene på den store EGOS-konferansen, som har sin avslutningsdag i dag, har nettopp vært fagbevegelsen i globaliseringens tidsalder.

EGOS er den største foreningen for organisasjonsforskere i Europa, og flere enn tusen organisasjonsforskere har vært samlet i Grieghallen i Bergen de siste dagene.

De har bidratt til å belyse ulike måter å organisere arbeidstakere på.

To hovedtyper

- Man kan si at det er to hovedtyper, en økonomisk orientert fagbevegelse som fokuserer ensidig på lønns- og arbeidsbetingelser, og en mer sosialpolitisk som også allierer seg med ulike frivillige organisasjoner og andre sosiale bevegelser.

- Det man ser, er at i land som er sterkest preget av neoliberal politikk, som USA og Australia, er det et oppsving i fagbevegelsen som har forankring i det sosialpolitiske, sier Jan Heiret på Historisk institutt ved Universitetet i Bergen.

Heiret har lenge arbeidet sammen med blant andre sosiolog Ole Johnny Olsen, rundt problemstillinger knyttet til arbeidslivshistorie.

De to forskerne holdt innlegg på EGOS-konferansen, men i forkant av denne var de også med på å arrangere et seminar sammen med LO-Bergen.

Diskusjonstemaet var hvordan fagforeninger svarer på utfordringene de står overfor.

Inkludere arbeidsinnvandrerne

Det er særlig to forhold som peker seg ut her, mener de to UiB-forskerne. Det ene er den generelle tendensen til oppsplitting og individualisering, og det andre er globaliseringen av arbeidsmarkedet.

Det betyr at fagorganisasjonene både må forholde seg til trusselen om utflytting, samt håndtere arbeidsmigrasjonen, som blant annet har økt i styrke med EUs tjenestedirektiv.

- Spørsmålet her er hvordan fagorganisasjonene skal forholde seg til arbeidsinnvandringen. Vil de forsvare seg i konkurransen og arbeide for å stenge grensene eller forsøke å inkludere disse i sitt kollektiv, og slik bekjempe sosial dumping, sier sosiolog Ole Johnny Olsen.

I tillegg til at norske fagforeninger nå kjemper hardt for at norske lønns- og arbeidsvilkår skal legges til grunn for alt arbeid som skjer i Norge og norsk farvann, begynner organisasjonene også å rekruttere flere av de utenlandske arbeiderne.

For første gang deltok for eksempel polske arbeidere i årets 1. mai tog i Bergen.

Preget av ansvarlighet

Den norske fagbevegelsen står i en særstilling internasjonalt. Arbeidstakernes rettigheter er sterke her til lands, tillitsvalgtrollen er godt befestet og fagorganisasjonene har også nær tilknytning til staten.

- Fagorganisasjonene blir på mange måter en del av det statlige reguleringsregimet, og også lokalt ser vi hvordan tillitsvalgte gjerne blir tatt med i bedriftenes strategiske diskusjoner, sier forsker Jan Heiret.

- Når fagbevegelsen er en viktig forhandlings- og samarbeidspartner, gir det på den ene siden store påvirkningsmuligheter, men også bindinger som kan virke hemmende, fortsetter Heiret.

Han har blant annet studert tillitsvalgtrollen i store norske selskaper.

Mens fagbevegelsen i mange andre land har mer form som protestbevegelser, har altså norske fagforeninger vært preget av en stor grad av ansvarlighet.

- De er både en ansvarlig deltaker i strategiske beslutningsprosesser, samtidig som de representerer og kjemper for arbeidstakernes rettigheter, sier Olsen.

Han legger til at sentralisering av makt internt i organisasjonene og tendensen til at medlemmene blir passive mottakere av fagorganisasjonens tjenester likevel har vært sterkere i andre land enn i Norge.

Ulike strategier

- På 80-tallet var det mange som mente at fagbevegelsen ikke hadde noen framtid. verken internasjonalt eller i Skandinavia, sier de to organisasjonsforskerne.

Fagorganisasjonene var stivnet i en form som ga lite rom for nytenkning og uenighet. Etter den første høyrebølgen var det derfor mange som tvilte på fagbevegelsens evner til å håndtere den generelle individualiseringstendensen man var vitne til.

Fagforeningene i de ulike deler av verden har imidlertid hatt forskjellige overlevelsesstrategier, og disse er av spesiell interesse for fagbevegelsesforskerne.

I angloamerikanske land hvor fagforeningene opplevde stor nedgang, har det vært et skifte i retning av en arbeidsplassfokusert organisering av de ansatte med vekt på å skape aktivisme og lederskap på grunnplanet i organisasjonen.

Andre steder har man sett nye formene for fagorganisering som strekker seg ut over interessene for lønns- og arbeidsbetingelser og inkluderer kamper for bedring av generelle livsbetingelser og sivile rettigheter.

I Norge har samtlige organisasjoner tradisjonelt hatt et øye for en mer helhetlig velferdspolitikk, mener Heiret, men peker på at man også her begynner å se et skille.

Kollektiv tilhørighet

Selv om det er mange bransjer hvor fagforeningene står svakt, og fragmenteringen av arbeidsmarkedet øker, peker Olsen og Heiret på at organisasjonsgraden er temmelig stabil på rundt 55 prosent.

Dette har også sammenheng med at fagforeningene står svært sterkt i det man kan kalle arbeidskraftintensive næringer som helsevesenet og offentlige instanser, ifølge forskerne.

- Mitt inntrykk er at det er mange myter om det nye individualiserte arbeidslivet. Det er ikke overraskende om fagforeningene på sikt vil få større oppslutning blant arbeidstakere som nå jobber i bransjer hvor det er stor grad av utbrenthet som følge av få ytre rammer og store krav til den enkelte, sier Heiret.

Han viser til at fagforeningen for eksempel fikk flere medlemmer i IT-bransjen etter at den såkalte IT-boblen sprakk.

Olsen tror at det er mange folk som i dag føler at jobben deres er utsatt eller som opplever et større behov for en buffer mot for stort individuelt arbeidspress.

- Da er det også flere som ser verdien av et “arbeiderkollektiv” som fagforeningene. Oppgaven til fagbevegelsen må da være å utvikle former for felleskap hvor også nye grupper føler seg hjemme, sier Olsen.

Les mer:

EGOS 2006 i Bergen.