Ifølge statistikken lever de frivillige organisasjonene i beste velgående. Samlet har organisasjonene ca. 8,4 millioner medlemmer i Norge - nesten to medlemskap per innbygger. Om lag halvparten av befolkningen bruker tid på frivillig arbeid hvert år.

- I forhold til folketallet har Norge den største andelen av frivillig innsats i Europa, sier forskningsleder Håkon Lorentzen ved Institutt for samfunnsforskning (ISF).

Den frivillige innsatsen i Norge tilsvarer 26 fulltids ansatte per 1 000 innbyggere, i følge ISFs rapport “The Voluntary Sector in Norway - Composition, Changes, and Causes” fra 2002. Til sammenligning ligger gjennomsnittet i EU på en innsats tilsvarende 20 ansatte.

Solidaritet og dugnadsånd

Men bak tallene finnes sviktende medlemstall og mangel på nyrekruttering. Særlig rammer dette organisasjoner som mållag, misjonsforeninger, politiske organisasjoner, fagforeninger og avholdsbevegelse.

Dette er tradisjonelle organisasjoner preget av solidaritet, forpliktelse og dugnadsånd, som dominerte fram til 1960-årene.

Nye konkurrenter

Men fra den tid kom nye aktører på banen: Kulturforeninger, idrettsklubber, interesseforeninger og aksjonsgrupper. 1960-årene blir betegnet som et vannskille for organisasjonene.

“Sammenlignet med tidligere organisasjoner var aktivitetene mer rettet mot egne medlemmer enn samfunnet omkring dem. Dette er også en utvikling som kan finnes i organisasjoner som tidligere hadde hatt en klar utadrettet profil”, heter det i ISF-rapporten.

Særlig kvinners økte deltakelse medvirket til et skifte i organisasjonsaktivitetene. “Hovedvirksomheten flyttet fra tradisjonelle sosialt rettede humanitære og religiøse organisasjoner til idretts-, fritids- og hobbyaktiviteter”, konstaterer rapporten.

Kunder i foreningen

Bedre råd, mer fritid og et mer individualisert samfunn gjorde at vårt forhold til organisasjonsliv siden den tid har endret seg.

- Folk ser seg som kunder i stedet for deltagende, sier Håkon Lorentzen. Denne endrete holdningen kan merkes i aldersgruppene, mener han.

- Følelsen av å være moralsk forpliktet er sterkere blant eldre enn blant yngre.

I tillegg er den tradisjonelle organisasjonsstrukturen en utfordring for mange.

- Man kan få en kjernetropp som har en “vi”-følelse for organisasjonen, med en krets av andre som er utenfor. Da blir det problematisk når det kommer inn folk utenfra med en annen kulturbakgrunn - for eksempel innvandrere.

- Krever for mye

Organisasjonenes krav til innsats har også mye å si for oppslutningen, mener Tom Johansen, professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø.

- De tradisjonelle organisasjonene hadde en demokratisk form der man lærte å ta ordet, lese dokumenter, delta i møter. Denne typen sosialiserende og opplærende organisasjoner har problemer i dag. De legger totalbeslag på personen, og krever for mye i dagens samfunn.

Tilpasser aktiviteten

Andre organisasjoner, som Amnesty, Bellona og Kirkens Bymisjon, har mer appell, tror Johansen.

- Dette er en type organisasjon hvor man kan begrense seg og tilpasse aktiviteten uten at det stilles krav om bestemte tider og former. Organisasjonen har ikke tradisjonelle medlemsmøter, og man kan gå mer inn og ut av aktivitetene. Man kan delta i noen saker og være passiv i andre uten at det går ut over tilhørigheten.

Organisasjoner av denne typen ble det flere av på 1980-tallet. De hadde ingen demokratisk struktur, lokale lag eller medlemmer i tradisjonell forstand. Parallelt fikk man også foreninger som bare var lokalt basert, med formål begrenset i lokalsamfunnet.

Ulike lag, samme kjerne

Sviktende oppslutning til tross er det fortsatt mange som bruker fritid på lokalt organisasjonsliv. Og selv om organisasjonene er ulike, er det mange likheter mellom kjernetroppene. Ikke sjelden kan det også være de samme personene.

- Det har lenge vært en hypotese om at organisasjonsfolk i Norge er Tordenskjolds soldater - de samme dukker opp overalt. De som var aktive i fagbevegelsen, var aktive i politisk arbeid. Kjernetroppene var de samme, men tok på seg forskjellige hatter. Noe av det samme mønsteret er trolig til stede fortsatt, tror Tom Johansen.

- De som er aktive i Bellona kan godt være med i Amnesty. Men det kan være at bildet er noe endret, og nye kommer til på grunn av de aktives innsats.

Høystatus til idrettslag

Det finnes flere likhetstrekk for organisasjonenes ildsjeler. Ifølge Håkon Lorentzen går folk med god inntekt, høy status og bredt kontaktnett ofte til idretts- og kulturorganisasjoner. Helselag og humanitære foreninger preges ofte av eldre mennesker, som kan ha lavere inntekt og status.

Hvem som utgjør kjernetropper på ulike felt varierer til en viss grad, med andre ord. Men det er likevel ingen demokratisk avspeiling av befolkningen i organisasjonene. Den offentlige Maktutredningen viser at det først og fremst er ressurssterke mennesker som deltar i utenomparlamentariske aktiviteter.

- Aksjonsdemokrati

Om Ola og Kari Nordmann organiserer seg mindre enn før, betyr ikke det at de er blitt mer passive, påpeker Tom Johansen.

- Vi har fått mer av aksjonsdemokratiet. Folk er aktive i enkeltsaker, ofte lokale tiltak. Det kan være spontanaksjoner, sende e-post til George Bush eller lignende. Folk bruker ikke lenger tid til å gå den lange veien gjennom organisasjonsdemokratiet. Denne tendensen sees også i andre vestlige land.