«Det begynte på starten av sesongen. Alt var så fint til å begynne med, men etter hvert ble det mer og mer sånn at han skulle demonstrere teknikker og da strøk han meg på rumpa og på puppene. Og når jeg hadde gjort noe virkelig bra, pleide han å kysse meg på munnen og hviske ’Du er jenta mi’ i øret mitt.»

Anna er 16 år, treneren i midten av 50-åra. Hun er en av de beste i landet i sin idrettsgren og han har trent henne i seks-sju år. Annas far, som betyr mye for henne, blir alvorlig syk og det går hardt utover forholdet dem imellom.

Da finner tenåringsjenta trøst hos treneren, som gir henne positiv oppmerksomhet og bekreftelse.

Forholdet blir gradvis mer intimt, til vendepunktet kommer en dag treneren finner Anna alene i treningsrommet.

«Han ga meg en klem og et kyss, men så gikk han lenger og ville holde meg på en seksuell måte», forteller Anna.

Noen kommer inn i rommet og avbryter det hele. Anna tror det «reddet» henne fra en pinlig og svært ubehagelig situasjon, som hun ikke vet om hun hadde greid å komme seg ut av på egen hånd:

«Jeg hadde aldri sagt nei før. Jeg gjorde aldri motstand når han kysset meg på munnen, men jeg forsto at noe begynte å gå galt med treneren min.»

Flere autoritetspersoner trakasserer

Anna er en av flere kvinnelige idrettsutøvere som har vært informanter for professor Kari Fastings mangeårige forskning på seksuell trakassering innenfor idrett.

Som på de fleste andre arenaer, er atferd som uønsket seksuell oppmerksomhet, uvelkomne kommentarer om kropp og sex og uønsket fysisk kontakt noe mange kvinner og noen menn opplever.

I en undersøkelse Fasting gjennomførte for flere år siden blant kvinnelige toppidrettsutøvere svarte hele 28 prosent at de har blitt utsatt for seksuell trakassering i en eller annen form, enten fra andre utøvere, trenere eller andre innenfor idretten.

I en senere undersøkelse blant idrettsstudenter rapporterte 24 prosent om det samme.

–Tallene viser at det verken er verre eller bedre i idretten enn andre steder. Men idretten er en arena som gjennomgående blir oppfattet som «trygg», og derfor er nok bevisstheten om problematikken lavere enn den burde være hos mange, sier Fasting, som er professor ved Norges idrettshøyskole.

Hun peker også på at idretten skiller seg ut med hensyn til hvem som står bak trakasseringen.

– Flere eliteidrettsutøvere opplever seksuell trakassering fra «en overordnet» altså en person i støtteapparatet rundt utøveren, enn kontrollgruppen i vår undersøkelse opplever fra sjefer i arbeidslivet eller fra lærere på en skole/universitet.

Grenser brytes ned

– Seksuell trakassering framkaller sterke følelser. I våre undersøkelser rapporterer ofrene om reaksjoner som avsky, redsel, irritasjon og sinne, forteller Fasting.

Mange forteller, som Anna, om trakassering som foregår over lang tid. Ofte uten at ofrene verken forteller noen andre om trakasseringen eller konfronterer overgriperen.

– Ett av våre mest frustrerende funn er at mange av utøverne som opplever trakassering ikke gjør noe for å stoppe det. De reagerer med unngåelse eller passivitet, forteller Fasting.

Hvorfor setter ikke ofrene grenser?

Ifølge Fasting er Annas historie et typisk eksempel på det som innenfor overgrepsforskningen kalles «grooming»; prosessen der en overgriper bygger tillit samtidig som offerets motstand gradvis brytes ned.

Prosessen forstås gjerne i fire faser: Først velger overgriperen ut et offer, gjerne ved å identifisere spesielt sårbare individer, deretter bygger han opp et tillits- og vennskapsforhold gjennom å få offeret til å føle seg spesiell, deretter etablerer han kontroll over offeret, ofte gjennom isolasjon fra viktige personer for offeret.

I den fjerde fasen begynner overgrepene, og på dette tidspunktet vil overgriperen ofte ha såpass kontroll over offeret at hun ikke ser seg i stand til å forsvare seg. «Du hadde ikke noe imot det forrige gang» eller «dette skylder du meg» kan være argumenter overgriperen setter offeret fast med, ifølge Fasting.

Med trusler som «ingen vil tro deg» eller «hvis du forteller noen om dette vil jeg …» sikrer overgriperen at overgrepene holdes hemmelig. I idretten brukes gjerne trusselen om å bli satt ut av laget.

Dette kan være et effektivt middel for å skaffe seg kontroll overfor jenter og kvinner som kanskje har investert årevis med hard trening i idretten sin.

Mektige trenere

Ofte er trusler overflødige. Anna våger ikke å fortelle om hva treneren har gjort til foreldrene sine eller noen i klubben. Heller ikke å konfrontere han. Til det har hun for mye å tape:

«… jeg må være venner med han. Jeg ville ikke tørre noe annet, fordi han har så mye makt. Hvis han ville lage problemer for meg, så tror jeg han ville klart det. Ikke at jeg tror at han er ond på noen måte, men man blir litt usikker overfor noen som du har stolt på og sett på som faren din når han gjør sånt når du er 16 år gammel.»

Anna lykkes etter hvert på et vis med å sette grenser for treneren, og overgrepene opphører. Hun fortsetter å trene i klubben, men motsetter seg kyssing, og avtaler med en venninne slik at hun unngår å være alene med han.

Men hendelsene fortsetter å ødelegge mye for jenta. Hun presterer dårligere i idretten sin og plages av det som har skjedd. «Han kommer alltid til å være på konkurranser og sånt, uansett, så på en måte kommer jeg ikke unna han», sier hun. 

Må tas på alvor

Fasting tror idretten risikerer betydelige tap dersom man ikke tar ansvar for å bekjempe seksuell trakassering og overgrep.

– En av våre undersøkelser tyder på at kvinnelige utøvere som blir utsatt for seksuell trakassering forlater idretten sin på grunn av dette. Seksuell trakassering kan altså medføre betydelige tap for idretten og for kvinnene som ikke får realisert sine interesser og evner. Idretten trenger kvinner, og kvinner trenger idrett, sier Fasting.

Hun forteller at problemet har fått økende oppmerksomhet, og man har kommet et stykke på vei. For eksempel vedtok Idrettsforbundet retningslinjer mot seksuell trakassering i 2000, og nye og mer omfattende retningslinjer er under utarbeiding.

– Nå er det på tide å få temaet inn i utdanningen på alle nivåer, mener Fasting.

– Alle som jobber med idrett bør være bevisste på problemet og ha opplæring i å håndtere det, sier idrettsprofessoren.