Mot en ny arabisk vår?

Den arabiske våren har ført til en tydeligere opposisjon i flere oljerike stater på den arabiske halvøy.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Vil enda flere land oppleve det som blant annet skjedde i Egypt? Her fra demonstrasjon i Kairo. (Foto: Muhammad Ghafari/ Wikimedia Commons)

Om prosjektet

The Gulf Research Unit (GRU-prosjektet) er et tverrfaglig prosjekt.

Prosjektet er støttet av Forskningsrådets PETROSAM-program og de i overkant ti forskerne som er tilknyttet prosjektet studerer politisk og økonomisk utvikling i Irak, Iran, Saudi-Arabia og de andre smålandene på den arabiske halvøy.

GRU-prosjektet som er mer aktuelt enn noensinne, ble startet opp i 2008. I hovedsak er det et samarbeid mellom IKOS og ESOP ved økonomisk institutt ved UiO, men også forskere fra en rekke andre forskningsinstitutt deltar.

GRU-prosjektet er et av to store prosjekter om Midtøsten ved IKOS. Prosjektet ”The New Middle East” tar for seg politisk og økonomisk utvikling i Midtøsten med vekt på ungdommen, og er finansiert av Utenriksdepartementet.

Det ulmer i landene på den arabiske halvøy. I kjølvannet av den arabiske våren har motstanden mot regimene i land som Kuwait, Bahrain og Saudi-Arabia vokst seg sterkere og opposisjonen blir stadig mer fremtredende.

En ny politisk fremtid kan se ut til å være i emning.

– Den arabiske våren har vist til fulle at det under tilsynelatende rolig overflate har vært misnøye.

– Også i golflandene har det vokst seg opp en opposisjon nedenfra som har blitt sterkere og sterkere med tiden, sier professor Bjørn Olav Utvik, leder av The Gulf Research Unit ved Universitetet i Oslo.

Golflandene noe for seg selv

De såkalte golflandene, oljerike stater på den arabiske halvøy, skiller seg fra de andre landene i Midtøsten ved at de er land hvor en svært stor andel av arbeidsstyrken er innvandrere.

Den nasjonale befolkningen er en privilegert gruppe som har trygge jobber i offentlig sektor og en nokså høy velstand.

– På grunn av denne samfunnsstrukturen er befolkningen i disse landene mindre tilbøyelige til opprør, til revolusjon, sier Utvik.

Ulmende misnøye

Men misnøyen ser ut til å være økende. Utvik trekker frem Kuwait som eksempel. Som det eneste golflandet har de siden 1930-tallet hatt et nokså velfungerende parlament, selv om det fortsatt er emiren som sitter med makten. Nylig ble det holdt valg.

Resultatet var en overveldende seier til opposisjonen som er en sammensatt gruppe, men som i hovedsak består av islamister.

Bjørn Olav Utvik leder The Gulf Research Unit. (Foto: Annica Thomsson)

Utvik forteller at opposisjonen etter valget fikk tilbud om tre av 15 plasser i regjeringen – hvor alle viktige poster, som utenriksministeren og finansministeren innehas av emirens slektninger.

Opposisjonen krevde ni. Det fikk de ikke, så da takket de nei til representasjon overhodet. Slikt har ikke vært vanlig i Kuwait.

– Det er noe nytt at opposisjonen går ut med slike krav. De har ikke åpent tidligere utfordret emirens makt. At de nå gjør det kan gi signaler om at det bygger opp mot en reform av regimet hvor folket kan få mer makt, sier Utvik.

Uviss fremtid

Han er spent på utviklingen i regionen. Politisk er fremtiden uviss.

– Vil det skje en demokratisering? Vil autoritære krefter få fotfeste? Eller vil det politiske systemet stå på stedet hvil?

Også økonomisk er det vanskelig å spå om fremtiden. Utvik viser til at golflandene kan sies å være rammet av det såkalte ”the resource curse” – et begrep som brukes for å beskrive en tendens til svak økonomisk utvikling i land med betydelige naturressurser.

– God tilgang på naturressurser kan bremse den økonomiske utviklingen fordi det er lite nødvendig å satse på andre vekstområder. Mye tyder på at golflandene kan ha gått i den fellen.

– Det vil derfor være svært spennende å se hvilken betydning det får for økonomien dersom det skjer en demokratisering av disse landene. Men enn så lenge er det et hypotetisk spørsmål, sier Utvik.

Powered by Labrador CMS