– Jeg vil ikke si jeg har skrevet klattens historie, snarere forsøkt å skape et klatte-arkiv, sier kunsthistoriker Øystein Sjåstad.
Han disputerte nylig ved Institutt for filosofi, ide-og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo over avhandlingen «The Tache as a Sign in Nineteenth-Century Painting».
– Utgangspunktet mitt var at jeg la merke til at begrepet «klatt» eller «tache» på fransk stadig dukket opp i forbindelse med 1800-tallets landskapsmalerier. Men uten å egentlig bli teoretisert eller forklart nærmere, forteller Sjåstad.
Ved å forfølge begrepet fant han det også igjen innen filosofi, litteratur og psykologi. Han mener det finnes en sammenheng mellom språklige og kunstneriske tegn som man tidligere ikke har vært så oppmerksom på.
Fransk impresjonisme
Den modernistiske bruken av klatter, flekker og prikker for å få frem et motiv kan først knyttes til maleren Eduard Manet (1832-1883).
Han regnes gjerne for å være en banebryter for utviklingen av den franske impresjonismen og den som introduserte teknikken med å dytte små klatter med maling på lerretet med brutte strøk, noe som sto i motsetning til den store, gjeldene tradisjonen fra renessansen med lange, uavbrutte strøk.
– Dytt, dytt, dytt istedet for stryke, stryke, stryke, sier Sjåstad og demonstrerer forskjellene mellom teknikkene ved å holde en innbilt pensel.
– Hos Manet var flekken en lek med tilfeldighet - han klattet og sølte litt rundt ved vilje. Videre utover 1800-tallet gikk praksisen gradvis over til å bli en nøye planlagt og kontrollert teknikk, for eksempel hos Cezannes og de såkalte pointellistene.
Ifølge kunsthistoriker Øystein Sjåstad oppleves klatten idag som fin og delikat. Men slik har det ikke alltid vært. (Foto: Annica Thomsson)
– Samtidig oppnådde også landskapsmaleriet høyere status, sier Sjåstad.
Opprørsk
– I dag oppfattes teknikken som fin og delikat, men på den tiden var det veldig mange som mislikte den. Impresjonistene sto i motsetning til den skolerte, akademiske maleren og kunstetablissementet som mente uttrykket var banalt. Impresjonistene dyrket det anti-akademiske.
Sjåstad forstår klatten som et spesifikt tegn for det moderne maleriet og den avantgardistiske maleren.
– Når Christian Krogh her hjemme noen tiår senere omtale seg som en klattemaler, ønsket han på samme måte som de franske impressjonistene å ta avstand fra det etablerte og heller assosieres med noe opprørsk og antiborgerlig, sier Øystein Sjåstad.
